Det er ikke noe i veien med bestemødre. Mange av mine beste venner er bestemødre. Jeg er til og med gift med en. Jeg ser dermed en bestemor både med og uten undertøy stadig vekk, noe jeg også regner med er fasit for de av mine venner som er gift med en bestemor. Mange bestemødre er riktig så snaisne også, ikke minst min kone. I min alder hviler man altså like gjerne øynene på en bestemor, som på en som ikke er det enda. For å unngå å krenke barnløse, dreier dette seg selvsagt om alder. Vi kan altså slå fast at bestemødre, i for eksempel bikini, kan være verdt å hvile øynene på, selvsagt i all uskyldighet og uten begjær ( Krf er jo på vei inn i regjering).
Min egen bestemor i bikini derimot....fri meg fra det onde. Ikke sånn å forstå at det var noe i veien med min, forlengst avdøde, bestemor. Slettes ikke. Hun var en vakker dame, mor til staute barn, og fra en generasjon kvinner som burde adles hver og en av dem, for den innsats de la ned i byggingen av vår velferdsnasjon. Det var bare det at bikini og bestemor ikke hang i hop. Bare tanken på bestemor i bikini får meg til å frykte for netthinnene mine. Bestemor tilhørte en generasjon og en tradisjon hvor kvinner i en viss alder ikke under noen omstendigheter opptrådte i bikini.
Samme hvor varm sommeren var, samme hvor mye sola og det harde arbeidet varmet, det var bare ikke aktuelt for henne å ikle seg bikini, ihvertfall ikke i min barndom og senere. Jeg regner med at bestefar hadde visse indikasjoner på hvordan hun så ut uten klær, men neppe andre. Kvinner på den tiden skulle ikke vise for mye hud. På forespørsel om å iføre seg bikini på stranda kunne hun nok ha svart:"jeg går da vel ikke rundt med udyret berre i ei grima". Det passet seg bare ikke. Akkurat det med hva som passer seg eller ikke, har ingenting med logikk å gjøre. Forklaringen på hvorfor noe passer seg og annet ikke er totalt ulogisk og umulig for meg å forstå. Jeg konstaterer at noe passer og annet ikke, men forstår ikke hvorfor.
Familien er hver sommer på campingvognferie. Vel installert på campingen, hiver man på seg badebuksen, spretter en øl, og synker ned i solstolen med en god bok. Man kan ses av alle som vil idet en campingplass er temmelig intim. Ingen reagerer på en femtiåring i bare badebukse så lenge han sitter utenfor vogna med en øl i hånden. Prøv da å bevege deg i samme påkledning og med en øl i hånden på veiene gjennom campingen. Naboene roper umiddelbart inn ungene og slipper ut gneldrebikkja. Det er greit med badebukse inntil vogna, men ikke 10 meter bortenfor. Hvor er den prinsipielle forskjellen her?
Jeg ble i fjor, på samme ferietur, tvunget av familien (tre jenter mot en mann er feigt) til å kjøpe ny shorts. Mine innvendinger om at jeg var innehaver av en aldeles utmerket shorts ble tilsidesatt, idet den jeg hadde visstnok tilhørte typen badeshorts. Tror det har noe med blomstret møster å gjøre. Slike er, som kjent (les, ikke faen om det er for meg), kun til bruk rett utenfor campingvogna, eller på stranden. For å kjøpe den shortsen som er autorisert for bruk utenfor badestrender, måtte jeg ikle meg langbukser i varmen. Man kan nemlig ikke dra til sentrum iført badeshorts. Det skulle vel tatt seg ut. En slik shorts til å bevege seg i byen med er rett og slett ei avkappet langbukse, hverken mer eller mindre. Jo, absolutt mindre bortsett fra prisen da. For en halv bukse betaler man nemlig dobbel pris. Hvis jeg eide en klesbutikk skulle jeg bare solgt sånne gåibyenshorts. Her snakker vi grov, ja direkte uanstendig avanse.
Det finnes overhodet ingen logikk i slikt. En badeshorts inneholder akkurat like stor mengde tekstiler som en gåibyenshorts, men det hjelper ikke. Du er evig fortapt om du går med badeshorts i byen. Det er like ulogisk som dette med sokker i sandalene. Du er, for allverden, hengt ut om du drister deg til å vise deg offentlig med sokker i sandalene. Tresko, vanlige sko, bring i on. Men sandaler, Gud forby. Da jeg vokste opp var dressjakke, dongeribukse, rødt skinnslips og hvite tennissokker i joggeskoene noe av det feteste man kunne ha på seg i Håkvik, Bjerkvik, Gratangen, eller hvilken som helst bygd med respekt for seg selv. Datidens kjærester levde godt med dette på bygdefestene i hjembygda. Skulle du til byen på et utested, måtte du selvsagt skifte. Det passet seg ikke med hvite sokker i joggeskoene, og byfolk likte det dårlig. Det passet seg veldig bra å kjøre traktor til bygdefest, noe som slett ikke var en suksess om du skulle på fest i byen.
Alt går selvsagt alltid verst ut over menn, det er jo damer som bestemmer hva som er logisk. Om nå jeg går bortover gaten og ser inn et vindu hvor en naken dame henger opp gardiner, vil jeg umiddelbart ses på som en kikker. Om damen går den samme gaten og ser inn på meg, naken, mens jeg henger opp gardiner, ses jeg på som en blotter. Det er ikke bare mangel på logikk, det er faktisk potensielt kriminelt. Forsøk bare å stå på trappa 31 oktober med en kurv med godteri og rop "kom hit" til forbipasserende barn. Alle smiler og ler, du blir fort bygdas helt. Prøv å gjenta suksessen dagen etter. Da havner du på glattcelle før du vet ordet av det, med evig sosial fordømmelse attpå. Jeg nevner ikke engang det faktum at jeg kan gå i offentlig basseng og spise is i bare badebuksa, mens 40 barn leker rundt meg. Gjør jeg det samme utenfor en barnehage er jeg ferdig.
Hadde det vært en logikk i alt dette, var det greit nok. Det er som bokstaver i regnestykker på skolen. Jeg likte matte på skolen helt til bokstaver kom inn og ødela alt. Jeg likte egentlig det meste i barndommen, da man slapp å bli utfordret på slikt. Som treåring kunne jeg når som helst springe rundt på plena i hagen naken, mens forbipasserende smilte og lo. Gjør jeg det samme i dag skal de fattige ha takk. Barn slipper å forstå logikk som ikke er logisk. Alt var enklere da jeg var liten.
