Jeg tar sjelden buss. Gitt tiden vi lever i, med klimaendringer og global oppvarming, burde jeg sikkert tatt buss mer, men det er nå en gang slik at det sjelden går buss der jeg bor. Idet de bussene som går, som regel ikke korresponderer med mine gjøremål i byen, blir det gjerne til at man bruker bilen. Etter å ha tenkt meg godt om, kommer jeg til at jeg det siste året har tatt buss to ganger. Begge gangene fra Beisfjord og ut til byen.
Den ene gangen jeg tok buss var ganske nylig. Turen gikk fra Beisfjord og tok meg de 13 kilometrene ut til byen, denne gangen for å hente bilen som stod parkert på busstasjonen. Den andre gangen var i fjor på denne tiden. Ærendet husker jeg ikke, men bussturen i seg selv husker jeg godt, det samme gjelder også selve denne nylige turen. Man kan altså si at begge bussturene brente seg fast i minnet, dog av ulike grunner, noe jeg kommer tilbake til.
I fjor satt jeg fremst, til høyre for sjåføren, jeg liker nå engang å se frem og følge med på veien. På vei ut fjorden, i 80-sonen, tar sjåføren frem mobiltelefonen sin og begynner å skrive på den, mens han ratter bussen med den andre hånden. Jeg er av den oppfatning at det er gode grunner til at slikt er forbudt, og velger å bøye meg frem til sjåføren og sier på en høflig måte at jeg nok ville følt meg mer komfortabel om han ikke sendte meldinger mens han fraktet meg og et større antall barn langs veien. Han svarte at han ikke sendte meldinger, men letet etter et telefonnummer. Det kan nok være at stemmen min var en smule sarkastisk da jeg svarte at da var jo alt i orden. Ihvertfall forsvant telefonen. Dette er grunnen til at jeg husket denne turen så godt.
Årets tur var minneverdig av en helt annen årsak. Det startet med at sjåføren gjorde oppmerksom på at man måtte huske å spenne fast sikkerhetsselene da vi forlot bygda og ga oss landeveien i vold, forøvrig fornuftig i min verden. Av nevnte årsaker, satt jeg fremst denne gangen også. Jeg kjente sjåføren løselig fra før og vi hadde oss en trivelig skitprat om vær og vind mens vi nærmet oss byen. Jeg ble underveis oppmerksom på et lite skilt som var punktet fast oppe under taket fremme i bussen. Det opplyste om at det var 47 sitteplasser og 8 ståplasser i denne bussen.
Jeg kunne ikke unnlate å nevne skiltet til sjåføren, samtidig som jeg påpekte det forunderlige i at det altså er tillatt å stå uten noen form for sikring i bussen, mens man får bot om man sitter uten sikring i den samme bussen. Vi var skjønt enige i at dette lød forunderlig, noe som bragte en annen passasjer inn i diskusjonen. Han mente at dette var et utslag av noe han kalte "jævla byråkratnisser, som burde vært skutt og hengt alle som en". Bussjåføren og jeg fant at det slett ikke var nødvendig å skyte noen. Jeg helte personlig til den overbevisning om at ønsket om både å skyte, samt henge dem samtidig, kunne oppfattes som en smule smør på flesk, det kunne kanskje greie seg med en av de nevnte metoder for represalier om det var slik at lovverket tillot det. Vi var likevel enige alle tre om at dette nok kunne se ut som om noen byråkrater, jævla nisser eller ei, hadde funnet på en regel de nok mente var lur.
Oppildnet av den varme enighet vi kom frem til, tok diskusjonen oss videre innen byråkratiets lunefulle verden. Det er jammen ikke småtteri av rare regler og lover vi har å forholde oss til. Transport av dyr er et eksempel; Om man tar for seg en standard Volvo XC 70, er det slik at denne er registrert for 5 mennesker. I denne bilen kan man lovlig kjøre med 5 digre politigubber på 100 kilo pluss, med full utrustning, uten andre problemer enn at de nok vil sitte temmelig trangt. Den samme bilen er for liten til lovlig å frakte en normalstørrelse schaefer politihund alene, og langt mindre fem, pga reglene for transport av dyr, med mindre man har dispensasjon, som nyttedyr i tjeneste kan få.
Et annet eksempel gjelder en mann som har jobbet som bilmekaniker i 36 år. De 23 siste årene har han eid og drevet eget bilverksted og har hatt mange ansatte opp gjennom årene. Nå har byråkratene i vegdirektoratet funnet i sin visdom at han må skaffe seg fagbrev, ellers kan han ikke lenger drive verkstedet. I kunnskapsdepartementet har noen kloke hoder funnet ut at lærere som har undervist i et fag i 30 år, plutselig må lære seg faget, dvs skaffe seg nødvendige nye studiepoeng, ellers får de ikke undervise i det de kan bedre enn noen byråkrat eller politiker. De samme kloke hodene har også regnet ut at det er livsviktig for en lærer i religion og historie å ha karakteren 4 i matematikk, ellers kan han ikke undervise godt nok om religion får man tro. For sykepleiere, som jo skal regne medisindoser for å berge livene våre, holder det med karakteren 3. Man undres hvilken karakter disse kloke hodene selv hadde i matematikk for å regne ut dette.
Etter å ha guidet mine elever med hundespann på Svalbard i januar 8 år på rad, dukket det for noen år siden opp noen spennende, nye regler. Vokst opp med jakt og fiske, ansatt som lærer i friluftsliv og jakt og med tilstrekkelig fagmilitær bakgrunn som gammel offiser til å undervise soldater i kunsten å skyte for å drepe mennesker i krig, var jeg plutselig ikke lengre egnet til å bære våpen som leder av en organisert tur på Spitsbergen. Skolen måtte derfor betale for en dertil utdannet, og dermed egnet, sikkerhetsvakt med tanke på isbjørnfaren. Den ellers, helt sikkert utmerkede unge damen, som ankom, utrustet med et 2 måneders kurs, hadde forøvrig vært elev hos meg på skolen og tilsvarende tur året i forveien, før de nye reglene kom. Hun ga meg riflen og mente det nok var tryggest om jeg tok den, da hun enda ikke hadde skutt på noe levende og var usikker på hvordan hun ville taklet dette. Vi valgte dermed å overkjøre byråkratiet, men hun fikk en hyggelig tur med lønn og alt likevel.
De samme byråkrater har ellers også funnet det hensiktsmessig å be mennesker på uføretrygd om og kunne dokumentere sin uførhet jevnlig. En fornuftig løsning idet man faktisk kan bli bra fra en sykdom som holder deg ute av arbeidslivet for en kortere eller lengre periode. Den samme regelen får unektelig temmelig komiske utslag idet mennesker med amputerte ben faktisk må dokumenter jevnlig at de ikke har grodd ut igjen.
Slik gikk nå diskusjonen, men vi falt tilbake til utgangspunktet rett før busstasjonen. Her ble vi enige om at regelen som pålegger sittende passasjerer å bruke sikkerhetsseler er en fornuftig sikkerhetsforanstaltning. De åtte usikrede ståplassene derimot, er nok ment brukt for byråkrater og politikere som er så tykke i hodet at de fint tåler en kollisjon samtidig som de finner det rimelig at andre, mindre hodeemballerte, mennesker kan stå usikret i en buss i 80 kilometer i timen.
