Jeg har, over lengre tid, vært plaget med en fryktelig ulyd
fremme på høyre side av bilen når jeg kjører på ujevn vei. Problemet er
vedvarende og gir seg ikke. Mine evner som praktisk mekaniker er omtrent på
nivå med min evne til å tre en tråd i en nål, altså ikkeeksisterende. I tillegg
er min kunnskap om hvordan en bil er skrudd sammen bare marginalt høyere enn
Donald Trumps kunnskap om alminnelig folkeskikk. Det er altså lite jeg kan
regne med selv å oppnå med og åpne verktøykista. Like lite hjelp var det å få
hos de lokale verkstedene. Ingen hadde tid til å se på dette før langt ut mot
jul.
I desperasjon dro jeg en tur østover til naboen. Jeg ble
tipset om et lite verksted der som var av den mer fleksible typen på
alle mulige måter, hva nå det skulle innebære. Innehaveren kalte seg Hasse og
hadde masse tatoveringer og ikke like mange tenner. Det stod mange tomme
ølbokser på arbeidsbenken inne i verkstedet, så han var nok ofte tørst. Kanskje
hadde han diabetes eller noe? I tillegg hadde han sans for kunst, for det var
pyntet med tomme spritflasker rundt i verkstedet. Glad i blomster var han
åpenbart. Han hadde mange blomsterpotter med ulike valmuer og sånne grønne
planter som luktet sterkt. Tydeligvis en sånn kunstnertype.
Han virket litt uvennlig til å begynne med. Men tødde veldig
fort opp da han så hvor fortvilet jeg var. Han viste stor interesse da jeg sa hvor lite jeg kunne om biler og at jeg trengte å få bilen fikset koste hva
det koste ville. Han ble veldig omsorgsfull etter gjentatte ganger å ha spurt
om jeg virkelig ikke kunne noe som helst om biler, og lovte å se på den med en gang. Hans bekymring for meg og mine problemer
virket veldig overbevisende så jeg satte igjen bilen. Dessuten lovet han å ta
en full sjekk ellers på bilen også, siden han mente jeg så ut som en ærlig mann.
Hasse ringte meg dagen etter på hotellet og sa det var
veldig bra at jeg hadde kommet, for det var en del ting han oppdaget som ikke
var bra for sikkerheten. Det hadde seg slik at noe som heter flippoverstaget hadde
løsnet fra flensebolten, altså den som gir kraft inn i selve hylsekammeret.
Siden dette fort kunne føre til motorhavari, lovte han å fikse dette først.
Det ble en temmelig kostbar affære, men Hasse var skvær og lovte meg spesialpris siden jeg var en så grei kar. Uka etter var dette
fikset, men så viste det seg, mens han jobbet i hylsekammeret at
kryssboltlageret, som holder kurongakslingen, viste en slakk når han testet
dette pneumatisk. Det ble visstnok billigst om han fikset dette mens han
allerede hadde oppe hylsekammeret. Jeg ble litt bekymret for kostnadene, men
siden vi var blitt venner lovte han meg en solid rabatt. Jeg tok dette som en
ferie og gikk rundt i Kiruna på sightseeing.
Det var jammen fint at jeg fant denne karen, ellers hadde
nok bilreparasjonen kommet helt over styr økonomisk. Dette skjønte jeg da han
ringte på nytt etter rutinemessig å ha sjekket bremsene. Det hadde seg slik at
det var noe å gjøre der også, og bremsene tuller man ikke med. Noe som heter
splintopphengsmojengen hadde slipt over turbofrikaseen i venstre glidekammer på
kaliprene fremme og gitt riper i selve frikaseen, noe som fort kunne gitt
trøbbel ved sterkt bremsepåtrykk i sidevind. Slike turbofrikaseer er jo veldig
følsomme for sidevind, forklarte Hasse, han var en dyktig pedagog også.
Hasse visste heldigvis hvordan man kunne slipe ned ripene,
uten å skifte hele glidekammeret, noe som reduserte kostnadene dramatisk, og
dette ville han gjøre siden det gjalt en nær venn. Jeg måtte imidlertid love å
ikke røpe dette for noen, ellers ville han bli plaget av mange som ville ha samme jobben
gjort billig, men han måtte jo ha noe å leve av også, noe alle kan forstå.
Hasse var som sendt fra himmelen. Han foreslo at han kunne ordne det slik at
motoren minsket avgasstrykket over modulserveren på intercoolerens senterstag,
slik at jeg unngikk trøbbel på neste EU-kontroll, og siden bilen da i praksis
ville være som ny, slo jeg til.
Regningen kom på drøyt 60.000 svenske kroner. Jeg syntes
dette var litt drøyt for reparasjoner på en 15 år gammel bil, men Hasse var
ikke bare snill, han var veldig opptatt av miljøet også. Han foreslo at jeg
kunne betale uten kvittering. Det ville spare både meg for penger og minske
arbeidet for ham og dermed ble summen redusert noe. Hasse selv foretrakk det
slik for miljøets skyld. Han var medlem i De grønne og redd for at vi ødela
verden slik vi forurenset med å hogge skog for å lage papir. Papirmengdene bare
kvitteringene på hans verksted utgjorde, tok fort knekken på en liten regnskog.
Jeg slapp unna med 50.000 og var kjempeheldig. Det er ikke
hver dag man sparer miljøet og penger samtidig. Jeg begynner å tro at det skal
være mulig å tjene penger på en bærekraftig utvikling. Nå kjører jeg rundt med
en ekstra miljøvennlig bil med orden på det meste og priser Skaperen for at jeg
har en venn som Hasse. Enda plages jeg med en fryktelig ulyd fremme på høyre
side av bilen når jeg kjørrer på ujevn vei, men dette skal Hasse fikse neste år
når han tar EU-kontrollen.
