Det sies mangt om hvor positivt det
er å bli voksen, og dermed eldre. "Bli voksen", er en frase jeg
alltid har hørt, jeg hører den forsåvidt enda i dag. Den antyder at ting skal
endre seg til noe bedre når man blir voksen. Dette med alder kommer man jo ikke
unna, men det å bli voksen er et valg. Selv har jeg for lengst valgt å unngå
dette så godt jeg bare kan. Jeg ble glad da en kompis mente jeg hadde lykkes
godt med det også, før jeg slo opp på ironi i ordboka. Mange ordtak som - de
gamle er eldst, og lignende, brukes for
å glorifisere en prosess, som er i progresjon helt uavhengig av botox, og alle
rare ting enkelte benytter i et fåfengt forsøkt på å ikke se eldre ut. Uansett
hva du gjør, og hvor mye du trener, blir du eldre. Til slutt er ringen sluttet
og du ender opp der du startet, matet med skje og bleieskift. Det er livets
gang. Livet er som en runde golf, en rekke harde slag før du ender i et svart
hull.
Det hender du møter såkalt «gamle
flammer» på din vei. Disse har det til felles at de er blitt nettopp det –
gamle altså. Jeg har for lengst forsonet meg med tanken på at jeg blir eldre.
Det er ikke det som plager meg. Det er mer de stadige påminnelsene jeg kunne
greid meg uten, som for eksempel de nevnte gamle flammene. Jeg kunne akseptert
å få vite at jeg skulle dø i en alder av, for eksempel 80 år, og så fått levd
livet og dødd da. Hvorfor disse stadige små påminnelsene om hvilken vei det
går? Det virker som om Vårherre her har en ondskapsfull åre. Han kunne holdt
seg for god til dette. Høreapparat er et godt eksempel. Det gikk ikke bedre enn
at jeg endte opp med en slik innretning. Audiologen (det heter det på godt
norsk) hevdet dette bare var helt normalt i min alder. Det burde ikke vært det.
Det er selvsagt ingen sympati å få heller. Bermen av mer eller mindre gode
venner formelig koker over av humor på en hardt prøvet stakkars vegne på grunn
av en slik innretning som egentlig bare gjør at du bedre hører når folk ler av
deg heller enn med deg.
Før om årene kunne man lett gli på
isen og falle, uten å tenke seg om engang, du spratt opp like uskadet uansett.
Nå kan du ta deg fan på at et eller annet brekker som tørrkvist selv ved ganske
enkle fall, om så på en madrass. Skal man hive seg til køys med fruen, må man
jaggu krype forsiktig i sengehalmen av frykt for lårhalsbrudd. Om det ikke
brekker når du faller, er det uansett et eller annet som går i stykker og
dermed er lang rekonvalesens etter operasjon påkrevd. Hele tiden blir det gnidd
inn at dette er normalt. "Helt normalt i din alder", heter det. Det
verste er at de som sier det, gjør det med en inderlig skadefro i det skjulte.
Jeg vedder på at den unge, spreke legen, ler seg fillete så snart han har sendt
meg ut av kontoret - "hihi, enda en som ser hvor det går" - tenker
han vel. «Du må huske på at du ikke er 20 år lengre Vidar» sa fastlegen min
etter en operasjon, da jeg klaget over at rekonvalesenten ikke gikk så fort som
ønsket. Drittsekk sier jeg! Har ikke leger bedre dannelse enn at de trykker en
stakkar ned? Han burde hatt anstendighet nok til å lyve litt i hvert fall.
Damene har sitt klimaktorium å
slite med, som en påminnelse om noe de vet kommer. For oss menn er
overgangsalderen også en påminnelse, om enn på en litt annen måte. For oss
arter det seg slik at testiklene, over tid, krymper slik at selve pungen blir
slakk og henger ned. Alt dette på grunn av manglende produksjon av testosteron.
Det hele kulminerer med at pungen henger
lengre ned enn snurrebassen, og markerer slik vår overgangsalder. Siden en
voksende ølvom ofte hindrer oss fra å se stoltheten uten speil, er det ikke
alle menn som ser dette inntreffe. De oppdager det ikke før pungen er blitt så
slakk at de blir våt på ballene når de setter seg på doskåla. Dette er selvsagt
ytterst nedverdigende, og noe vi burde vært spart for. Når industrien opplever
fall i produksjonen, setter regjeringen straks i gang stimulerende tiltak. Hvor
er regjeringen når ballene henger, spør nå jeg? Straks må man vel begynne å
sjekke bak seg før man går på do om morgenen for å unngå at ting og tang klemmes
i døra.
Jeg nevner knapt det triste som
inntreffer videre med den en gang så stolte kriger etter som årene går.
Beredskapen er ikke lengre slik den før var. Før kunne man brekke et spett over
snurrebassen. Nå er ikke armmusklene det de engang var. Nei, fremover blir man
prisgitt legevitenskapen. Legemiddelindustrien består for en stor del av menn
eldre enn meg. Derfor vet jeg at når min tid kommer vil nok noe ha endret seg.
Pr i dag bruker vi mye mer penger på forskning om potensfremmende midler enn vi
bruker på forskning om demens. Det er derfor ikke usannsynlig at man om en del
år sitter på et gamlehjem med en kjempeereksjon. Da vil man dessverre oppleve
at man har glemt hva den skulle brukes til. Pleiere på gamlehjem, med en god
dose humor, kan fort finne på å blande lykkepiller og viagra til
medisinutdelingen. Da blir en stakkar sittende med noe som står og logrer mellom bena i
timevis før tyngdekraften lar en plaget sjel slippe mer ydmykelse. Lykken får
være at man da er for åndsfraværende til å la seg merke med det.
Damene slipper heller ikke unna
tyngdekraften. Påminnelsen om dette ble en venninne av meg til del da hun satt
i badstua med sin trettenårige datter. Jenta spurte sin mor om hun visste hva
damer på hennes alder (straks 50) har mellom puppene, som trettenårige jenter
ikke har. Hun ble temmelig lang i maska da jentungen utbrøt "navlen",
mens hun lo seg skakk. Og slikt skal man ha av sine egne. Skjebnen rammer oss
hardt. Der damene blir mer navlebeskuende med årene skjer det motsatte med oss
menn. I ungdommen var, i hvert fall en del av legemet, navlebeskuende døgnet
rundt. Man kan vel si at akkurat dette endrer seg med årene, uten å overdrive.
Så kan man spørre seg om det er noe
positivt med det å bli eldre? Man blir kanskje visere. Selv oppdager jeg at jeg
er bedre til å tenke meg om. Skal jeg bøye meg for å knyte skoene, for
eksempel, tenker jeg meg bestandig godt om for å se om det er noe annet jeg
skal gjøre når jeg nå engang er der nede. Man slipper også å tenke på dette med
å spise helsekost. Godt oppe i årene trenger vi alle de konserveringsmidlene vi
kan få i oss. En annen klar fordel er at man i en blogg som denne, kan skrive
nesten hva som helst uten frykt for å ødelegge fremtidige karrieremuligheter.
Man blir pensjonist selv i konkurranse med andre godt kvalifiserte søkere.
