mandag 23. mars 2020

Flerfeltsvei

Når man kommer ned til Oslobyen og setter seg i leiebilen, blir man plutselig klar over at man ikke lengre er alene på veien. Det er veier overalt og rushtrafikken blir liksom litt mer intens enn den føles i Beisfjord. Ikke det at vi ikke har rushtrafikk i Beisfjord, men det er litt flere biler å forholde seg til i Oslo sentrum en fredags ettermiddag. Dessuten er jeg jo ukjent med sentrumstrafikk idet jeg ikke bor i selve Beisfjord sentrum, men huset ved siden av.

Uansett. Man møter altså mange mennesker, ja man kan nesten si man får nye venner. Ikke sånn å forstå at man får pratet med dem. Nei, det er noe med det å kjøre sammen i kø når det er flere felt. Trafikken beveger seg sakte før den stopper helt opp, for så å bevege seg igjen. Når du har sittet slik en stund, begynner du å se at bilen ved siden av er noe du kan forholde deg til. Du har på en måte etablert et forhold til den. Kanskje ikke med en gang, men ganske sikkert etter noen minutter.

Det ene feltet beveger seg fremover, mens det andre står stille. Så stanses ditt felt og det andre beveger seg. Etter mange gjentakelser finner du at den fiaten du stod sammen med for en time siden plutselig befinner seg ved siden av deg igjen. Du blir liksom litt glad over gjensynet. Du ser at damen bak rattet fortsatt peller seg i nesa, mens hun har blikket rettet stivt fremover. Om hun slumper til å se til siden og slik møter blikket ditt kan du være sikker på at hun ser rett frem igjen straks. Hun hadde kanskje ikke tenkt på at noen skulle se henne pelle seg i nesa.

Fyren i Mercedes prater i mobiltelefon. Han er sikkert direktør en eller annen plass og dermed både viktig og opptatt. Eller kanskje er han ikke så opptatt likevel, men det er noe med å kjøre Mercedes. Det har med forventninger å gjøre. Man må se opptatt ut når man kjører Mercedes. Derfor har fyren mobilen mot øret hele tiden, hvis han bruker handsfree vil jo ingen se at han er opptatt. Kanskje har han egentlig ingen å snakke med, han bare later som. Der han sakte kommer opp på min venstre side idet hans felt beveger seg mens mitt står stille, kjenner jeg at jeg synes synd på ham. Jeg tror det er en svært ensom mann i Mercedes som glir forbi for syttende gang, eller var det atten. Det kan uansett ikke være mye strøm igjen på mobilens batteri, tenker jeg.

Damen i den gamle opelen rett foran meg er nok veldig lei nå. Selv synes jeg det er underholdende å se ungene i baksetet klatre rundt i fri dressur. De er selvsagt lei og vil ikke lengre sitte med seler på. Damen snur seg stadig bak og roper et eller annet de ikke bryr seg om. Jeg hører jo ingenting, men det ser ut som hun er temmelig sint, og det er jo ikke så rart hvis de ikke bryr seg om hva hun sier.

Det er lenge siden jeg har sett den hvite varebilen nå, men der tar jeg den igjen. Den har sin faste plass i køen noen biler foran mannen i Mercedes, jeg er usikker på om de kjenner hverandre. Det står Fjaler entreprenør på siden av bilen. Inne i bilen sitter en ung mann og synger. Ja, jeg vet jo ikke om han synger siden jeg ikke kan høre noe, men munnen beveger seg som om han synger. Jeg griper meg i å nynne med, men det er litt vanskelig siden jeg ikke aner hvilken sang det er han nynner på. 

Han er sikkert på vei hjem etter en lang arbeidsdag. Jeg ser at bilen er relativt gammel og svært skitten. Det er noe suspekt med bilen og den unge mannen. Kanskje driver han med svart arbeid? Han kjører altså rundt her uten å betale skatt. Han har sikkert tre litauere ansatt på slavekontrakt. For alt jeg vet sitter de bak i bilen, Det er ikke vinduer i varebilen og derfor kan de ikke se ut. Han er sikkert på vei for å sette dem av i det nedslitte, brannfarlige losjiet de får som del av en luselønn ingen egentlig kan leve av.

Jeg synes synd på litauerne. De har sikkert familie hjemme, men arbeidsledigheten har drevet dem i hendene på den kyniske, unge fyren fra Fjaler entreprenør, som nå sitter og nynner glad over ukas inntekt, som han ikke betaler skatt av i det hele tatt. Hadde vi stått stille litt lengre, kunne jeg kanskje rukket å åpne døren og sett om det virkelig satt tre stakkars litauere bak i bilen hans. Men trafikken beveger seg igjen og der forsvinner hans felt for langt frem til at jeg kan se den. Jeg burde kanskje ringt politiet, men gjør det ikke. Det er jo slett ikke sikkert det er noen litauere bak i bilen i det hele tatt. Det kan jo hende jeg bare lar fantasien løpe løpsk.

Etterhvert begynner jeg å forstå hvorfor trafikken beveger seg så sakte. De to feltene skal bli til ett. En stor blinkende pil viser at de til venstre skal inn i mitt felt. Ideelt sett skal man da bruke glidelåspinnsippet og slik få en effektiv innsnevring. Vi gjør det ikke særlig effektivt, men jeg kommer meg da videre og befinner meg plutselig alene på en helt vanlig vei med et felt i hver retning. Det er ikke lengre noen kjente her. Det er bare korte møter hver gang du møter en bil. Det er liksom ikke tid til å bli kjent med de du møter. Du rekker knapt å se hva slags bil de kjører.

Jeg lurer på hva som skjedde med mannen i Mercedes. Har han begått selvmord fordi han var så ensom? Kanskje har han funnet en dame og er veldig lykkelig? Jeg håper det. Ungene til damen i opelen er sikkert på skolen nå. Der får de sikkert utfolde seg og bli til gangs mennesker får vi tro. Hva damer i Fiater gjør når de ikke står i kø i Oslo sentrum er ikke godt å vite, men jeg håper de tre litauerne får tarifflønn heretter.