Snorking, hinting og sure kjerringer

Fruen påstår at jeg snorker. Støtt og stadig blir jeg dyttet i og forstyrret i min gode søvn av fruen, som hevder hun vekkes av snorking. Jeg har bedt henne gå i seg selv, men hun nekter å høre på det. Jeg sier ikke at hun farer med løgn. men jeg har altså aldri hørt noe til denne påståtte snorkingen.

Har opplyst henne om at grunnen til en evt snorking hos menn (uten at jeg her erkjenner noen form for snorking hos meg selv) er at ballene faller ned når man ligger på rygg og dermed stenger for trekken. Derfor kan hun bare ta saken i egne hender så og si, men ikke tale om.

Personlig tror jeg det dreier seg om ren misunnelse. Hun får kanskje ikke sove og ser at jeg sover de uskyldiges søvn. Da reagerer hun som damer gjør hvis de ser en mann som slapper av på sofaen. Du vekkes straks og pålegges et eller annet å gjøre selv om intet trengs å bli gjort. Er det slik at du føler deg usynliggjort i ekteskapet, er det bare å forsøke å legge deg på sofaen med en god bok. Du rekker knapt å åpne boka før hun har et ærend til deg.

Damer greier nemlig ikke å se at en mann slapper av. Det er et eller annet som klikker i hodet på dem når mannen slapper av. Det er helt umulig å diskutere dette med dem heller. De vil aldri forstå. Det er mange ting med damer som er vanskelige å forstå. Det er vel egentlig slik at det er få ting vi kan forstå med damer. De kommer med små hint, og mener dette er klar tale. Istedenfor å be om en is en varm dag i bilen, vil de heller si: -det hadde vært godt med en is. Du er enig og bekrefter dette, men kjører videre. Det har jo ikke kommet noe spørsmål om is, kun en påstand. Da blir de sur fordi du ikke hørte på dem.

Vil du ha is må du spørre, men dette vil de aldri forstå. De kan feks si noe om du godt kan ta støvsugeren en runde i stua. Selvsagt gjør du det. Du tar støvsugeren, runder stua i full fart og setter den fra deg. Men er det godt nok? Aldri i verden. Prøv å få dem til å spørre, ikke tale om! Det skal hintes. Menn er ikke skapt til å forstå hint. Direkte tale funker fint, men forsøk å få dem til å forstå.

Vårherre har masse humor. Beviset på dette er at han skapte menn og kvinner, ga dem evne til å forplante seg videre, men moret seg med å unnlate å gi dem evnen til å forstå hverandre. Kvinner hører egentlig hjemme på en annen planet. Men sjefen sitter oppe på en sky og dingler med beina mens han ler seg skakk av alt vi sliter med her nede.

Jeg har tatt dette opp med fruen på en ordentlig måte. Jeg har forklart at hun må si det rett ut og at hinting ikke er noe for meg. Jeg har sagt tydelig fra at jeg ikke finner meg i det og krever endring. Jeg satte rett og slett foten ned og rettet en advarende pekefinger mot henne og var knallhard.

Hvis legene greier å rekonstruere pekefingeren min har de lovet å se om det er mulig å gjøre noe med den konstante ringingen i ørene og hodepinen.

De gamle sa

Her om dagen satt jeg i egne tanker inne på et herværende legekontor. Det ville seg slik at alle stolene var opptatt, så da den eldre damen kom inn og så seg rundt, var det ingen sitteplass å oppdrive. Nå har jeg en oppvekst i et møblert hjem, med påfyll fra kurs i skikk og bruk ved befalsutdanningen i forsvaret. Jeg vet derfor temmelig mye om kotyme og alminnelig høflighet. På en god dag kan jeg til og med praktisere denne kunnskapen. Dette var en slik god dag. Jeg reiste meg derfor opp og tilbød den eldre damen min plass. Hun så noe forvirret på meg, hvorpå jeg høflig tok henne i armen og geleidet henne ned på stolen.

Jeg vil ikke si jeg forventet noen form for applaus, klem, eller annen anerkjennelse, men ihvertfall et lite nikk kanskje, men ikke tale om. Hun så temmelig snurt ut der hun satt. Hun var selvsagt ikke på noen måte forpliktet til å takke. Det er ingen lov som pålegger noen å besvare høflighet med høflighet, det er på en måte vanlig, men ikke påbudt. Kanhende var damen en svært aktiv feminist, som av den grunn så på mine handlinger som krenkende. Altså at jeg tok en slags mannlig ovenfra og ned holdning til "det svake" kjønn, jeg kan erindre at jeg ved et annet tilfelle fikk grov kjeft av en dame jeg holdt døren for. Noe slikt var selvsagt ikke i mine tanker. det var et utslag av ren høflighet. Ved nærmere ettertanke, kom jeg senere på at hennes alder nok var mer å sammenligne med min egen, det er jo på damene man kjenner sin egen alder, sies det jo. Kanskje oppfattet hun meg som svært spydig, noe som ikke var meningen. Nåja. Treffer jeg henne på gaten, skal jeg nok nikke høflig til henne, som jeg gjerne gjør når jeg møter folk, så får vi se om hun nikker tilbake.

Det er noe med det å ha vokst opp for noen år siden, kontra det å vokse opp i dag. Det er ikke det at dagens ungdom er udannet. De har sin dannelse, men den er kanskje litt annerledes enn vår. Jeg husker fra min oppvekst respekten for eldre. Man skulle ha respekt for eldre uansett. Det innebar at man skulle høre på hva eldre sa, underforstått faktisk gjøre som de sa. Man skulle til og med gi skinn av å sette pris på denne anledningen til læring. Dagens ungdom gir nok også respekt til eldre, men de mener faktisk at eldre bør gjøre seg fortjent til denne respekten ved å gjøre noe mer enn bare det å være eldre.

Tidligere var det slik at man i en diskusjon alltid kunne vise til hva foreldrene sa, eller enda bedre - hva besteforeldrene sa. Jo eldre de var, jo bedre visste de. Mine egne barn derimot, har en tendens til å vite mye bedre enn meg hva saker og ting dreier seg om. Jeg ser slett ikke bort fra at de har rett heller. Tidligere, skitt heller, jeg sier like godt - da jeg var ung! Er vel kommet i den alderen godt og vel. Men altså, da jeg var ung mente vi nok også å vite bedre, men høfligheten tilsa at vi pent måtte høre etter uansett. Vi kunne nok protestere, men omverdenen forventet i større grad at vi etterhvert innså vårt felles beste. Litt som i dagens ekteskap. Kona sier plutselig - kjære, jeg må snakke sammen. Så får du etterhvert vite hva du egentlig mener om saker og ting. Fruen har forøvrig bestemt at jeg slett ikke mener dette gjelder vårt ekteskap, bare så jeg har vært tydelig her.

Salig bestefar, hadde mange tanker om mye og mangt. Han delte også denne visdommen med oss barnebarn. Ved slike anledninger var det en givet sak at man ble sittende og lytte. Det var utenkelig å avfeie denne kilden til kunnskap, reise seg og gå. Dette ville umiddelbart bli påtalt. Man lyttet, ga uttrykk for enighet, før man i ettertid selv valgte å gjøre som man ville. Poenget var at den eldre satt igjen med følelsen av å være -nettopp eldre, og dermed respektert. Jeg tror ikke bestefar var veldig opptatt av å følge dette opp med mindre det angikk gjøremål i hans hus eller fjøs/garasje. Her var det ikke slingringsmonn selvsagt. Ljåen skulle slipes sånn og heines sånn. Våpnene skulle pusses akkurat slik og i nøyaktig den rekkefølgen. Her visste han best og du gjorde best i å vite det.

Bestefar var også en sparsom mann. Hadde du en liten kappende av en planke, skulle den ikke kastes, man sparte på alt. Du vet nemlig aldri når det kommer til nytte. Her hadde vi stadige diskusjoner. Jeg mente det var mest lønt å kaste skiten. Da viste bestefar alltid til de harde tredveårene. Mot slik halstarrighet kom man ingen vei. De harde tredveårene trumfet enhver diskusjon.

Fredags kveld sto jeg på hytta og ergret meg over en manglende meter eikestokk jeg hadde hatt god bruk for akkurat da til å legge foran den nye døren. Nå har det seg slik at jeg har overtatt bestefars gamle hytte, revet den og satt opp en ny. I mangel av eikestokk gikk jeg opp i uthuset, som enda er av original bestefarstandard, full av gammel skit. Jeg tenkte som så at jeg kanskje fant noe jeg kunne erstatte det med. Oppunder taket fant jeg den. Der hadde den ligget, sikkert siden krigen, eller muligens kanskje helt fra de harde tredveårene. 1 meter eikestokk, i god stand, som ny.

Senere på kvelden, etter en god badstu, stod jeg på trappa og kjølte meg ned under den stjerneklare himmelen hvor nordlyset lekte. Jeg så opp der hvor jeg alltid forestiller meg bestefar som en stjerne. Jeg ba pent om unnskyldning. Du hadde jaggu rett bestefar. Man skulle kanskje høre mer på det de gamle sa.

PS. I den grad mine egne barn leser dette, bes de merke seg at jeg pr definisjon er godt over middelaldrende, neste gang jeg ber dem om noe!