Jeg er veldig glad i kaffe. Det blir gjerne sånn når man bruker mye tid på kontoret. Jeg er også middelaldrende pluss. Det innebærer at jeg kjenner kaffe som en svart, koffeinholdig drikk, som helst nytes rykende varm. Til nød tar man en fløteskvett i, men der går grensen.
Det skjer uhyre sjelden at jeg setter meg på en kafe. Det skjer aldri frivillig, men det hender fruen forklarer meg at jeg har lyst å gå på kafe, og da blir det sånn. Slik ville det seg at jeg og fruen her en vakker dag satt på en slik innretning - kafe altså. Jeg opplevde at hun så mot meg og ytret at det hadde vært godt med en kaffe latte med karamell. Jeg snudde meg rundt for å se om hun snakket med noen bak meg, men nei. Hun nikket og gjentok spørsmålet, denne gangen etterfulgt av et krav om at nettopp jeg skulle etterkomme den forkledte ordren.
Det er ikke snilt å be en mann i min alder om å gå og hente kaffe latte med karamell. Hva skal folk tro om meg? Det er greit at man er ferdig med fordommer mot homofile og slikt, men kaffe latte med karamell?? Det hender jeg setter skapet på plass overfor fruen. Da får jeg gjerne beskjed om å flytte det litt mer mot høyre. Jeg har rettet pekefingeren mot henne og vært tydelig også. Siden denne fingeren ikke lot seg rekonstruere selv etter omfattende kirurgi, fant jeg det best å adlyde.
For å unngå ydmykelsen skrev jeg bestillingen ned på mobilen, gikk til damen i kassen og viste henne teksten. Hun leste det høyt og tydelig. Takke fan for det! Jeg følte at alle så på meg da jeg mottok glasset (Det er i glass og ikke i kopp. Kaffe skal jo være i kopp)! Da jeg leverte skvipet til fruen måtte jeg returnere for å be om sugerør. Slikt hører visstnok med svineriet. Ydmykelsen var komplett, lidelsens kalk måtte tømmes til bunns.
Hva har skjedd egentlig? Hvor ble tiden av? For ikke lenge siden var kaffe kaffe. Den var, som nevnt, svart, til nød med fløte. I dag finnes ikke kaffe lengre, bare en masse rare navn på utenlandsk og alt serveres gjerne av en fyr som heter Alfonso med fippskjegg, sminke, hårknute og gullenker rundt håndleddene. I høytaleren bak ham høres noe som minner svakt om musikk om man legger godviljen til. Og så jeg som elsker musikk. Jeg er jo fullstendig altetende hva musikk angår. Hører jo på både country og western. Hva har skjedd med tiden spør jeg igjen?
Alfonso blander rart pulver med forskjellig lukt og utseende. Maskinene hans lager lyder, mens det tyter damp ut av dem. Alt mikses i hop i et glass før det serveres med sugerør. Han kan alt og det meste om håndtverket sitt og dyktigheten hans er sannsynligvis på høyde med det beste i utlandet.
Bare ikke be om en kopp kaffe. Det vet han ikke hva er. Da blåser han alle sikringer og himler med øynene. Jeg føler meg gammel!
