For noen år
siden møtte jeg et menneske av hunkjønn på et spisested rett utenfor min
hjemby. Vedkommende dame så på meg og uttrykte et høylydt "Neimen, er det virkelig
deg"? Slike situasjoner er forferdelig skumle og kan baksmelle noe aldeles
ettertrykkelig om du håndterer dem på feil måte, eventuelt utsettes for
tilfeldighetenes grusomme spill.
Jeg så an
situasjonen, og damen, et brøkdels sekund, før jeg på automat responderte med
et like hjertelig "Nei, er det virkelig deg"? Det burde jo for enhver
være klart at hun var seg og jeg var meg, selv om disse tåpelige retoriske
spørsmål ble stilt automatisk av oss begge. Slik er vi mennesker nå engang
skrudd sammen. Spørsmålet var altså ikke om vedkommende var seg selv, noe som
burde fortone seg temmelig åpenbart, snarere hvem vedkommende egentlig var,
hvor hun kom fra, og sist, men ikke minst - kjente jeg henne?
Det vi gir
uttrykk for ved slik lettvint og kritikkløs bruk av spørsmål er selvsagt et rop
om hjelp. At damen kjente meg var det ingen tvil om idet hun fortsatte med å si
"så godt å seg deg igjen Vidar", mens hun ga meg en klem, dette var
lenge før covid 19. Problemet var at jeg ikke for mitt bare liv kunne komme på
hvor jeg hadde vedkommende dame fra. Hun var på min egen alder, noe som ikke
hjalp nevneverdig. Pen var hun også, selv om dette egentlig var saken
uvedkommet. Hun luktet ikke ille, var ok i klærne og kunne sånn sett vært en
tidligere kollega. Muligens hadde jeg gått på skole sammen med henne, eller
kanskje hadde jeg kjent henne før jeg ble gift, hvorpå det skremmende spørsmål
tvinger seg frem - "Hadde jeg hatt sex med henne i en fjern fortid"?
Ingenting av
dette fortonte seg åpenbart for meg. I løpet av et brøkdels nanosekund tok jeg
en kalkulert pokersjanse, eller var det bare ren refleks? Jeg satset alt på et
kort, at det i løpet av samtalen ville bli klart hvem hun var og hvor jeg hadde
henne fra. Jeg gikk på trynet noe så ettertrykkelig idet hun ga uttrykk for
glede over at jeg faktisk kjente henne igjen etter alle disse årene. Jeg hadde
til overmål gjort situasjonen mye verre idet jeg hadde latt som jeg ante hvem
hun var. For sent skjønte jeg at jeg hadde kunnet kommet unna med å si at jeg
kjente henne igjen, men ikke husket navnet eller noe slikt.
I stedet hadde
jeg altså gått rett i baret, gitt uttrykk for et hjertelig gjensyn med en
gammel venn, og nå sto stilt ovenfor dilemmaet; skulle jeg gi opp og spørre,
eller skulle jeg satse videre på at det i løpet av samtalen vil bli klart hvem
hun var. Alea iacta est, skal Cæsar ha sagt da han krysset elven Rubicon og
slik startet en borgerkrig mot det lovlige senat. Terningen var kastet, det var
ingen vei tilbake, jeg måtte bare satse på at jeg ville forstå hvem jeg hadde
gitt en god klem, eventuelt hatt et forhold til, i løpet av praten.
Vi snakket
sikkert en halv time, det vil si hun snakket og jeg lyttet mens hjernen gikk på
høygir - hvem er du egentlig? Det var tydelig at hun kjente meg godt, men
ingenting ble sagt som hjalp meg på vei med det jeg ville vite. Hun visste mye
om meg, men greide å snakke lenge uten å gi så mye som et forsiktig hint om
hvor jeg hadde henne fra. For meg ble situasjonen mer og mer uholdbar idet jeg
når som helst risikerte et spørsmål, som på grusomste vis ville avslørt meg som
den skjendige sjarlatan jeg var som stod der og snakket kjenning med et
menneske jeg ikke ante hvem var.
Saken var jo etter
hvert blitt den at jeg egentlig hadde forledet henne til å tro at jeg kjente
henne igjen. Praten gikk også slik at hun trodde jeg kjente henne godt. Jeg
opptrådte altså som en ren svindler og utga meg for noe jeg ikke var, en
kjenning. For alt jeg vet begikk jeg en de facto straffbar handling da jeg med
fullt overlegg fikk henne til å tro at jeg kjente henne. Jeg ble skremt over
hva som kunne skje når jeg uvergelig ble avslørt som en skammelig løgner, og så
meg klokelig om etter retrettmuligheter.
Heldigvis
gjenvant jeg kontroll over meg selv og lukkemuskelen tidsnok, så på klokken og
ropte ut; "Nei, skulle du sett? Jeg må jo rekke møtet", som om det
var helt naturlig å ha et møte klokka 21.30 en søndags kveld. Jeg uttrykte
glede over gjensynet mens jeg snudde meg og løp ut, like sulten som jeg var da
jeg gikk inn for å få meg en osteburger med bacon og løk.
Jeg hadde
altså sluppet unna, tilsynelatende. Problemet er vel egentlig bare utsatt. Hva
pokker skal jeg egentlig si om jeg møter henne igjen? Vil jeg i det hele tatt
kjenne henne igjen? Vil jeg på nytt late som jeg vet hvem jeg gir en klem og
slik legge ytterligere stein til min byrde? Tynget av disse spørsmålene går jeg
nå rundt og håper jeg aldri mer skal møte dette mennesket. Ja, jeg er ikke så
rent lite forbannet på vedkommende. Hun satte meg i en forferdelig knipe med
sitt lettvinte "nei er det virkelig deg". Når sant skal sies er det
jo faktisk jeg som er å anse som offeret i denne saken.
Det var hun
som forledet meg. Kanskje hun med fullt overlegg lurte meg opp i dette, og nå
bare ler av det hele? Kanskje har jeg å gjøre med en fullblods psykopat som går
rundt og får folk til å tro de kjenner henne ved å satse på den menneskelige
refleks jeg utviste da jeg ble stilt ovenfor det umulige møtet? Kanskje finnes
det mange som meg, mennesker som går rundt og tenker slik etter skremmende
møter vi har blitt ofre for? Vi burde finne sammen, lage en støttegruppe. Vi
kunne møtes år om annet, finne
sammen, om ikke annet kan vi holde rundt hverandre og spørre "Nei,
er det virkelig deg"?
