«Pappa, en 50-årig
mann med skinny jeans er bare så turnoff"! Det er snart fire år siden, men jeg husker
ennå ordene som gjallet mot meg. Først skjønte jeg ikke hvem de var rettet mot.
Det viste seg at det var jeg som var synderen, selv om jeg ikke helt forstod
hva slags alvorlig synd jeg hadde begått. Akkurat den manglende forståelsen for
alvorlig begåtte synder er ikke vanskelig å forklare. Når du deler hjem med en
frue, og to tenåringsdøtre, vet du at du tar feil uansett. Om det viser seg at
du drister deg til å påpeke at noen av damene tar feil er det ille. Katastrofen
inntreffer alltid i det øyeblikk du viser til at faktum ubestridelig viser at
en av damene, eller Gud forby, alle 3 har tatt feil, og du er dum nok til å
begrunne dette. Da går det garantert rett til helvete. Erfaringen har med andre
ord lært meg å svelge ethvert nederlag ned sammen med de rester av stolthet jeg
enda måtte ha igjen.
Jeg forstod altså at
hva det nå enn var, hadde jeg gjort en eller gjerne flere feil. Nå er det også
slik at det ikke er så viktig hva slags feil du ber om tilgivelse for, bare du
erkjenner feilen du ikke engang kjenner til. Derfor beklaget jeg selvsagt så
godt jeg kunne, og regnet med å kunne gå videre med sedvanlig ydmykt bøyd
nakke. Livet som ektemann kan være riktig givende, om man har forstått dette
med bøyd nakke. Jeg har hørt om menn som, etter å ha fått ugjendrivelig bevis
for at de har hatt rett, har hevet sitt hode i møtet med fruen. Jeg har enda
ikke hørt om noen som har fortsatt å være gift etter dette.
Etter snart 30 år
med samme kone, må det kunne sies at man har blitt erfaren, både fruen og jeg
altså. Derfor vet jeg mye om dette med hevet hode, eller snarere hvor viktig
det er å unngå nettopp dette. Her må jeg legge til at disse tingene på ingen
som helst måte dreier seg om meg. For min del er det slik at jeg slett ikke har
en frue, eller døtre, som ikke kan erkjenne feil, tvert imot. De kan ta feil,
erkjenne dette, og gå videre uten at jeg får lide for det. Fruen og døtrene har
vært meget tydelig på at det er slik det er. Jeg har blitt gjort oppmerksom på
at det nok er lurt at jeg er 100% enig i dette.
Noen vil nok kunne
hevde at vi som menn har få rettigheter i hjemmet. Ja, noen går så langt at de
påstår vi ikke har noe vi skulle ha sagt i det hele tatt. Dette går jeg selvsagt
i rette med. Selv har jeg ved flere anledninger stått på mitt. Det er ikke
lenge siden jeg på en svært tydelig måte, satte skapet på plass overfor fruen.
Hun så på meg et lite øyeblikk, før hun påpekte at det enda skulle flyttes litt
til venstre for ikke å dekke gardinene. Her om dagen rettet jeg dessuten
pekefingeren bestemt mot henne og var meget tydelig, så kom ikke der! Legene
har sagt at de håper å kunne å få rekonstruert fingeren sånn noenlunde. Kjeven
skal visstnok også kunne fikses med noen skruer her og der, men ringingen i
ørene må jeg nok leve med. Jeg mener nå at jeg hvert fall ikke er under hælen
på fruen. Jeg kan selv bestemme i min hverdag (dere behøver forresten ikke
snakke så høyt om at jeg hevder dette).
Men tilbake til
dette med min yngste datters uttalelse, som et øyeblikk fikk meg ut av min
sedvanlige likevekt. Ja, dette med vekt er jeg i grunnen litt stolt av. Jeg
veier faktisk nesten det samme nå i en alder av snart 54 som jeg gjorde som
25-åring. De siste 10 årene har faktisk vekta vært noenlunde stabil.
Brystkassen har rett nok seget en smule ned. Jeg har slett ikke fått mage, bare
litt lav brystkasse. Man kan jo kjenne på det at man ikke lengre kan bende ned
et gjenstridig morrabrød, som man gjorde før i tiden. Kreftene i armene er
altså ikke helt som før. Jeg er vel i grunnen ikke i den samme formen, som jeg
en gang var, men det har jeg vel heller aldri vært. Men likevekt, det har jeg.
Nesten på grammet!
Siden de 3 damene i
huset altså så tydelig vet at jeg er herre i mitt hus, fikk jeg for en tid
siden beskjed om at jeg trengte nye bukser. Nå har det i alle år vært fruen som
har kjøpt slikt til meg. Selv har jeg ikke vært særlig interessert i klær, bare
de henger sånn noenlunde på og er relativt rene. Joda, jeg vet at underbukser
ikke skal snus på mer enn fire ganger før de må vaskes. Sokker som står av seg
selv, bør vaskes i hvert fall i løpet av samme uke. Renslighet er en dyd!
Fruen bestemte altså
at jeg hadde bestemt meg for å kjøpe bukser selv, hvor vanskelig kan det
egentlig være? Vel inne i klesbutikken (fruen hadde gitt meg "råd" om
hvilken butikk det skulle være, jeg lytter alltid til gode "råd"),
stod en ung dame og lurte på om jeg trengte hjelp. Jeg ba henne finne frem 3
bukser av størrelsen beskrevet på den medbragte lapp. Hun var relativt kjapp i
så måte, og leverte 3 bukser, hvorpå hun spurte om hun kunne ta meg med til et
omkledningsrom. Jeg takket nei til denne fordekte invitten. Jeg er jo en gift
mann, selv om jeg kjøper moteriktige klær. Det skulle vel tatt seg ut å hive
seg om med unge damer på et omkledningsrom. Hun bedyret at det dreide seg om
mitt behov for å prøve klærne. Dette var selvsagt totalt unødvendig, jeg hadde
ikke noe behov for å prøve noe som helst. Jeg hadde jo medbragt lapp med rett
størrelse og alt. Prøving var med andre ord bortkastet tid. Jeg betalte buksene
og gikk. Hun så litt rart på meg følte jeg da jeg forlot, uten at jeg kan
forstå hvorfor. Her fikk hun en kunde som bruker minimalt med tid, og betaler uten
dikkedarier. Damer er rare sånn.
Vel hjemme kommer
altså dette utbruddet fra min yngste datter. Damer har jo som kjent meninger om
det meste, både det de vet noe om, og særlig det de ikke vet noe om. I tråd med
disse meningene ble jeg da pålagt å iføre meg de omtalte buksene. Jeg hadde jo
en ren bukse på meg og følte slett ikke for noe klesbytte, men det var dette
med rett til egne meninger da. Jeg måtte altså stille som mannekeng. Å prøve
klær er skikkelig teit, for å bruke min yngste datters egne ord, skikkelig teit
altså! Likevel måtte jeg til pers.
De to første buksene
ble raskt godkjent. Det var da den siste kom på mine velskapte ben at ordene
falt:"Pappa, en 50-årig mann med skinny jeans er bare så turnoff".
Jeg falt ut et øyeblikk. Jeg forstod av strammingen over lårene at skinny jeans
betydde at de faktisk var nettopp skinny. Pungen satt som i en skrustikke, blodårene dannet slangemøstre nedover låret
og det var komplett umulig å bøye knærne. Nå vet jeg hva sånne hold in tights
er. Ingen av husets 3 kleseksperter (les damer) godkjente buksen, altså den
siste. Nevnte jeg latteren? Det er fælt å bli ledd av i nye klær, dette kan man
spørre selveste keiseren om. Det verste var likevel min yngste datters ord. De
traff en nerve. Jeg er altså ikke lengre ansett som verdig å gå i klær som er
på moten. Skinny jeans er jo det siste store nå om dagen, men altså ikke for
folk på min alder.
Slike klær er for de yngre, de
attraktive. Jeg er ikke lengre blant dem. Dette har jeg i grunn vennet meg til
og greier å leve relativt godt med, noe annet er verre. Døtre på 15 skal slett
ikke vite hva "turnoff" betyr. Da vil de jo uvergelig også vite hva
det motsatte betyr, altså at en yngre mann kan være "turnon" i skinny
jeans. Jeg vil slett ikke vite at min yngste datter vet noe som helst om dette!
