Kongen og jeg

 

Kong Harald har nettopp fylt 86 år. I anledning dagen får han denne hilsenen fra meg. En bror i ånden.

Jeg kjenner ikke Kongen personlig. Jeg har aldri møtt ham, men ut fra det jeg har sett på TV virker han som en trivelig fyr. Han har en datter som virker litt spesiell for mange, med engleskole og slikt, men det lever vi fint med. En potensiell svigersønn fra Sortland gjør bare kongefamilien mer folkelig. Det er lett å like konger som ham. Selv de som egentlig er imot monarkiet har lite negativt å si om Kongen. Han er kjempepopulær, faktisk helt konge!

 Kongen har enorm formell makt. Jeg understreker formell makt. Han kan legge ned veto mot ethvert lovforslag som fremlegges. Underskriver han ikke, blir det ingen lov. Rent formelt kan monarken bestemme hva slags lover landet skal styres etter. Da har du makt! Mange kvinner, såkalte rødstrømper, hevder at menn tar den samme hevdvunne rett som Kongen, at vi bestemmer alt. Det skjer ingenting før menn har bestemt det. Samfunnet er visstnok bygd opp slik at menn bestemmer alt, sånn som Kongen gjør. Vi har altså en stor og mange små konger i Norge, alle er menn.

Vi har mange sovende lover. Lover som dør i det øyeblikket man forsøker å følge dem. Som norsk offiser, reservist forøvrig, kan jeg for eksempel påberope meg visse lovmessige rettigheter. La oss si at jeg drar ut i felt, Afghanistan eller lignende, og blir borte i tjeneste lenge nok i tjeneste for landet. Da dukker det opp en sovende lov, fra svunne tider. Jeg kan i et slikt tilfelle i prinsippet finne meg en felthustru, som det heter i loven, etter så og så lenge, uten at min nåværende hustru kan klage på dette. En gammel sovende bestemmelse som varer helt til fruen får tak i lovteksten. Da har hun både lovgivende, utøvende og dømmende makt.

 Om kongen nekter å godkjenne en lov, har han i praksis abdisert i henhold til Grunnloven. Om han for eksempel ikke er enig med Stortinget om et lovforslag og sier at han har rett til å nekte å sanksjonere den, altså underskrive, må han kontakte NAV neste dag. Om jeg påberoper meg denne retten til felthustru overfor fruen, blir det litt det samme. I tillegg til de fysiske skadene, blir jeg husløs relativt umiddelbart. Det heter ikke abdikasjon i mitt tilfelle, men fungerer på samme måte.

 Kongen og jeg har altså mye til felles. Vi er begge ofre for rettigheter vi en gang hadde, men som er tatt fra oss. Vi er også etterlatt med et skinn av demokratiske rettigheter idet hverken jeg eller kongen egentlig har annet enn rent teoretiske muligheter til å ytre oss. Kongen kan ikke blande seg inn i politikk uten at et blir leven, han kan kun si noe generelt om ting hans rådgivere har funnet det stuerent for ham å ytre seg om. På samme måte er det med meg. «Vidar. Jeg må snakke sammen», kan det komme fra fruen. Deretter får jeg vite hva jeg mener om saker og ting.

 Nå skal det sies at det på en måte er greit å slippe å ha meninger om ting. Gardiner for eksempel. Får jeg vite at vi trenger nye og at jeg liker blå gardiner, så blir det sånn, og det setter jeg pris på siden jeg egentlig ikke mener noe som helst om gardiner. Jeg ser dem ikke, og blir de tatt ned ser jeg ikke det heller. Jeg har ikke pratet med ham, Kongen altså, om det, men jeg er helt sikker på at han deler mitt syn (eller mangel på sådant) når det gjelder gardiner. Han trenger bare å lytte til kona, så er han garantert husfred, akkurat som meg. Mulig det heter slottsfred i hans kretser, men det er nå ganske likt.

 Hadde Kongen hatt tid og mulighet, skulle han fått komme på besøk hos meg. Sammen kunne vi tatt oss en øl i badstua, mens vi funderte over den skjebne som ble oss til del. Så ulikt, men likevel så likt. Han sitter i et marmorslott, mens jeg sitter med huslån i en vanlig enebolig. Vi er likevel like på bunnen begge to. Det vil si at vi er på bunnen av beslutningskjeden, underlagt et styrt demokrati.

Vi blir tykkere

 

 

Verden har blitt tykkere. Ja, ikke selve jorda men snarere vi som bor her, altså menneskene. Dette gjelder ikke i like stor grad i Somalia og andre land i krise, men er definitivt tilfelle i vestlige land. Problemet har økt i takt med økt levestandard, sier forskerne. Vi har blitt for feite, og vi fortsetter å ese ut, med de utfordringer dette stiller både oss og helsevesenet ovenfor.

 

Alt dette kunne jeg i fjor vinter med selvsyn studere fra solsenga på stranden på Grand Canaria (nevnte jeg økt levestandard)? Rundt meg gikk det ene eksemplet større enn det andre og anskueliggjorde problemstillingen. Det jeg forbinder med Kanariøyene etter denne turen, er tykke, ekstremt solbrente mennesker med tatoveringer. Når jeg lyttet til samtalene dem i mellom, var disse ofte ført på et av de nordiske språkene, noe som neppe var tilfeldig gitt den før nevnte økningen i levestandard spesielt i disse landene. De overvektige var heller ikke nevneverdig representert på morgenpromenaden der jeg tok min daglige løpetur. Deres domene var stranden og restaurantene.

 

Jeg iler selvsagt til og påpeker at mange mennesker med overvekt har en eller annen medisinsk utfordring som gjør at de blir tykke. Det er selvsagt trist for dem, men dette gjelder slett ikke alle. Det er altså de uten noen spesifikk medisinsk utfordring dette skal handle om. De tidligere nevnte forskerne viser til at vektøkningen følger en trend med stadig mer usunn mat og et mer stillesittende liv generelt i befolkningen. Jeg er jo ingen ekspert på området, men drister meg til å hevde at mindre usunn mat og mer mosjon i hvert fall ikke vil bidra til å forverre situasjonen. Her kan jeg også støtte meg til forskningen, som bekrefter dette.

 

Alt er imidlertid ikke helsvart. I takt med vektøkningen har det dukket opp ulike bøtemidler. Noen sverger til kostholdsveiledere og influensere, som mener å ha løsningen på dette og mangt. Felles for disse er gjerne at de har like lite peiling på problemet som jeg har, men er betydelig mer skråsikre på løsningen. Hver av dem har sin egen løsning, den ene mer fantasifull enn den andre, de mangler som regel støtte i noen slags form for forskning annet enn de «forskningsresultater» de selv har publisert på facebook, som ser ut til å være det viktigste forskningstidsskrift for det meste om dagen.

 

Noen overvektige tygger tabletter så det drysser ut av ørene i den tro at dette er saliggjørende. Andre sverger til banankurer, uten annen effekt enn en økende trang til å klatre i trær. Atter andre bruker formuer på ulike typer pulver i den tro at dette skal fjerne kiloene. Min personlige favoritt er «wrapping». Her skal man surre kroppen stramt inn i husholdningsfilm, altså plast, da dette visstnok skal presse fettet ut.

 

 Felles for alle disse vidunderkurene er at de fører til en langt større økning av saldoen på kontoene til de som markedsfører dem enn noen form for nedgang i vekten hos de fortvilte brukerne. Det skal ikke mye fantasi til for å tenke seg at det å drysse slankepulver i sausen neppe har noen stor slankende effekt. Ingen av disse merkverdige kurene finner noen særlig støtte i forskningen heller, av en eller annen merkelig grunn.

 

Noen kurer derimot, vet vi har positiv effekt. Mindre usunn mat og mer mosjon som metode har solid dokumentasjon blant seriøse forskere verden over. Dette hjelper ikke bare mot fedme. Du blir til og med i bedre form av det. Siden vi er mindre motivert til å bevege oss ute i dag enn før, har vi fått et marked av ulike kjeder som tilbyr alt fra egentrening til trening med såkalt personlig trener. Det er viktig å avklare at det ikke hjelper å betale en personlig trener for å trene for deg, mens du selv tar en øl i godstolen. Du må faktisk møte opp og trene selv, ølet kan du drikke etter trening.

 

Her jeg bor har vi flere slike sentre. Jeg skal ta for meg et spesielt, siden jeg stadig passerer dette når jeg handler matvarer og faktisk har vært der selv. På vei inn til Ekstra Bolaget, finnes det en trapp som leder opp til et treningssenter. Dette ligger i tredje etasje. Ved siden av er det en heis. Her tar jeg av fra det å følge forskning til selv å gjøre meg noen ukvalifiserte og langt fra skråsikre undringer rundt temaet. Jeg registrerer at de ganger jeg selv har gått opp til etablissementet for å løpe på tredemølla, er jeg mutters alene i trappa. Heisen derimot, er alltid i bruk. De som tar heisen opp til treningssenteret, bruker heller ikke all sin tid til faktisk å trene. Mye tid går til å ta bilde av seg selv på en tredemølle for så å dokumentere dette på facebook.

 

Mitt lille og høyst ukvalifiserte råd til disse, er at de i stedet for å bruke penger på å betale månedlig i dyre dommer for å legge ut bilder av noe de slett ikke gjør, altså å trene, heller begynner å trene. Avslutt abonnementet på treningssenteret og benytt heller trappa hver dag. Her kan man trene når man vil og det er helt gratis. Du kan bruke timesvis i trappa om du vil også, like gratis. Det beste er at det finnes trapper overalt hvor du ellers benytter heisen. Her kan du også, med fordel, bruke disse. Helt gratis kan man altså bli i bedre form, spare penger og gå ned i vekt på samme tid. Det rene kinderegget. Lykke til!