Etter sigende er det slik at man blir meget klokere med årene. Det er som om man skal modnes fra det grønne eplekartet man en gang var til å bli et riktig ferdig modnet rødt eple. Jeg nevnte dette til en kjenning i en samtale, hvorpå han straks påpekte likheten mellom å gå fra å være populistisk partileder til å bli Nelson Mandela, jeg lar det ligge og unnlater klokelig å nevne navn på den kjente populistiske partilederen min bekjente snakket om, men det hadde noe å gjøre med og møte seg selv i døra når partimedlemmer skriver noe i whiskyfylla på Facebook. Men om det nå er slik at visdommen kommer med årene, vil nok både jeg og andre være kjempekloke når vi dør. På veien mot uendelig visdom og klokskap gjør man seg jo noen tanker om hvordan livet egentlig har artet seg fra de gode gamle dager. Kan hende var de gode gamle dager ikke så gode som vi vil ha det til. Kanskje sier dette heller mer om at det var godt å være yngre.
Hvordan har nå livet forløpt for de av oss som må kunne karakterisere oss som godt og vel middelaldrende? Har vi egentlig kommet så langt? Om vi går tilbake til den tiden da vi ikke var annet enn et lystent glimt i pappas øyne, var vi allerede da smarte? Hadde vi i oss det som etter hvert skulle sette oss i stand til å reise til månen, utvikle datamaskiner og all verdens ny teknologi? Eller var dette noe som lå i oss og trengte å modnes litt, ikke ulikt nevnte populist. Har vi evnet å nærme oss en Mandela eller Ghandi i klokskap og visdom?
I det vi skrek oss ut i verden mellom mammas lår, møtte vi en skremmende virkelighet. Vi var totalt hjelpeløse. Varmt, lunt og godt hadde vi ligget inne i mamma og gjæret. Vi ble etter hvert så store at vi skulle ut, ut i den virkelige verden. Vi var helt uten evne til å gjøre rede for oss, langt mindre til å ivareta oss selv, i motsetning til for eksempel kyr. Når kalven har kommet ut, går det kun få timer før den er i stand til å løpe avgårde på sine første ustødige skritt i livet. Vi hevder jo å være født med ski på beina, noe alle fødende norske kvinner takker sin skaper for at ikke er tilfellet. Det er da ille nok å presse et menneske ut av et relativt lite hull, om ikke mennesket skulle ha ski på i tillegg. I dag har jo ski gjerne stålkanter…..jeg lar det ligge. Kalven kan i det minste stå på beina.
Menneskebarn er helt ute av stand til å gjøre noe som helst for å endre egen situasjon ut over det å vræle. Vi er ute etter en ting og kun det. Skal du stoppe munnen på et barn er det en ting som gjelder. Gi dem pupp. Pupper kan virkelig få stilnet skrikingen. Ingenting får et barn fortere rolig og stille enn en pupp i munnen. Det rare er at dette også gjelder et par tiår senere, i hvert fall hva gjelder de fleste guttebarn. 19-20 årige gutter, akkurat som spedbarn, har en lignende tendens til kun å tenke på pupper. Sannheten er vel at behovet for pupp også er noe selv middelaldrende menn kjenner på. For middelaldrende menns del kan utsikten til noe som har med pupp å gjøre faktisk få dem til både å støvsuge og vaske hus. Visse ting endrer seg altså ikke.
Men utover dette med pupp, er det slik at det nyfødte barn stort sett driter og sover, noe som faktisk ikke er helt unormalt for tenåringer heller. Hvor er utviklingen her? Sånn i syv til åttemånedersalderen begynner vi å krype rundt mette og gode etter å ha suttet på en flaske. Den samme situasjonen gjentar seg faktisk ofte 16 år senere. Da havner vi stadig krypende på knærne rundt uten særlig kontroll lørdagskveldene, etter nærkontakt med nettopp flasker. Det hele er svært likt småbarn som vagger frem og tilbake på knær og hender mens hodet virrer på slitne nakkemuskler. Evnen til å fokusere på det som er foran oss er i beste fall marginalt tilstede.
I nevnte syvmånedersalderen har vi gjerne utviklet trangen til å putte lite næringsrike ting i munnen. Alt stappes i kjeften. Det samme gjentar seg nok en gang senere i tenårene, gjerne krypende på alle fire, mens man fortvilet forsøker å få restene av en kebab inn mellom gommene. Småen på syv måneder gulper lykkelig alt opp på pappas skulder mens tenåringen gjerne gjør dette i fanget til en kompis eller i baksetet på en politibil.
Da vi var små telte vi lett elle melle musen, titusen. Vårt forhold til antall var ikke på noen som helst måte utviklet. Senere i livet har jeg selv funnet meg selv, en utdannet mann, i oppgitte stunder klage til mine barn at «jeg har jo sagt dette minst 1000 ganger….). Mitt forhold til antall har altså utviklet seg lite. Vi blåser opp tall som en syvåring totalt uten evne til å føre regnskap, igjen viser jeg til populistiske politikere og deres evne til å finne monopolpenger til alle slags påfunn velgermassen til enhver tid måtte være opptatte av.
Når vi endelig har blitt tenåringer, har vi fått evnen til å tro at vi kan alt, husker alt, greier alt og trenger slett ikke noen til å gi oss råd om noe som helst. Det pussige er at nøyaktig det samme skjer når man godt og vel har passert middagshøyden og straks skal bruke pensjonisttiden på Facebook. Da har du blitt superekspert på atomkraft, vindteknologi, at elbiler er tull og vet godt at klimaendringer er en oppfinnelse deep state bruker for å holde helvete med oss og at vi greide oss fint med diesel i middelalderen og skal vel greie oss fint lenge med det lenge enda. Du skrek av smerte og motstand da du fikk vaksinen som liten. Når hyler du opp på nøyaktig samme måte om noen foreslår vaksine mot corona. Jeg påstår ikke antivaxxere er dumme, men man kan jo spørre seg om de ville vært positive til en vaksine mot ren dumhet?
Oppe i alderen rundt 80 begynner noen av oss dessuten å regenerere. Vi beveger oss stadig bakover i tid. Vi husker det som skjedde for 60 år siden som det var i går, men det er gjerne det eneste vi husker. De heldigste får flytte inn hos barna vi en gang hev på dør. Kanskje steller de for oss som vi en gang stelte for dem. Min mellomste sier stadig at jeg må huske hvem det er som skal trille meg i rullestol når jeg blir gammel, drittungen!
Før vi vet ordet av det, sitter vi på pleiehjemmet og må mates med skje og oppnår at ringen er sluttet og fornedrelsen oppnådd idet vi driter på oss og må skiftes bleie på. Forskjellen er gjerne at den som skiftet skitbleie på deg da du var 2 måneder gammel, syntes du var utrolig søt. Jeg tror at de som jobber på pleiehjem er dyktige fagfolk som vil behandle meg med respekt og verdighet så langt de formår, men jeg nekter å tro at en 25-årig kvinnelig vernepleier vil mene at den hårete 90-årige ræva mi er nusselig eller søt, i så tilfelle bør den aktuelle pleieren bures inne.
Sannheten er vel at livet egentlig er en golfball. Jeg har selv aldri forsøkt meg på nevnte idrett, men har skjønt at det dreier seg om å motta en rekke harde slag før man ender i et svart hull. Det er sannelig noen lystelige fremtidsutsikter spedbarnet har foran seg. Det er kanskje like greit å ikke spekulere for mye på om vi har utviklet særlig mye visdom gjennom årene.
