Misforståelser

 

Misforståelser

 

Det er så lett å bli misforstått, det er faktisk like lett som det er selv å misforstå. For damer er det selvsagt lettere enn for menn å misforstå. Hva dette skyldes skal jeg være forsiktig med å spekulere i, man blir jo så lett misforstått av slikt. Menn går gjerne rundt i en evig tilstand av redsel for å bli misforstått, eventuelt forstått, eller ikke å bli forstått i det hele tatt. Om du ser en mann på en brun pub, som har fått litt vel mye innabords, kan det faktisk være at han drikker fordi kona enten ikke forstår ham, eller hun forstår ham så alt for godt.

 

Det finnes knapt grenser for situasjoner en mann kan risikere å bli misforstått i. Ta for eksempel noe så enkelt som gardiner. Nå er jo menn gjerne ikke særlig opptatte av gardiner, i hvert fall ikke jeg, men la oss nå forestille oss en mann som faktisk er opptatt av gardiner. Om nå mannen spaserer på en vanlig gate og ser et hus med spesielt fine gardiner. Han stanser opp og studerer gardinene, kanskje hadde de en nydelig blåfarge. Innenfor står det en naken dame og vasker vinduet. Straks blir han oppfattet som en kikker. Han blir rett og slett misforstått. Hva om situasjonen var motsatt? Vi ser altså nå for oss en dame som spaserer på vegen og ser noen aldeles nydelige gardiner i et stuevindu. Hun stanser opp for å memorere fargenyansene idet hun blir oppmerksom på at det står en naken mann der innenfor og vasker vinduet. Stakkaren får straks politiet på døra og blir tauet inn til forhør og tiltalt som blotter. Igjen, damer misforstår oss så lett.

 

Menn ser med stor forståelse på kvinner som går rundt med korte skjørt. Menn flest ser faktisk veldig positivt på de fleste damer med korte skjørt, til og med om de ikke har noe på under skjørtet, særlig da faktisk. Kvinner derimot, har liten forståelse for menn som går i korte skjørt. Dette selv om de heller ikke har truse på under skjørtet. Menn ser ut til å være både mer positive og fremstår med større forståelse enn kvinner hva angår dette med korte skjørt. Kvinner fremstår rett og slett som fryktelig konservative når det kommer til skjørt.

 

Litteraturen har heller ikke hatt særlig gunstig påvirkning på oss menn. Jeg regner meg som godt over middels belest, både hva angår formell boklig kompetanse, og ellers når det gjelder vanlig folkelig skjønnlitteratur. Slik vil det seg at jeg gjennom årene gjentatte ganger har lest gjennom Kjell Hallbing, alias Louis Mastersons serie om Morgan Kane. Jeg har altså ervervet en ikke ubetydelig forståelse av kvinnen, kvinnens behov og deres følelsesliv gjennom litteraturen, i dette tilfellet Hallbings litteratur. Det kom derfor som en overraskelse på meg for 33 år siden, da jeg traff min kone, at hun ikke forsto dette. Jeg ble grundig misforstått og måtte selvsagt beklage og endre syn. Det var ikke snakk om å møtes på midten engang. Hva er det egentlig som er galt med Morgan Kanes kvinnesyn liksom?

 

Sex og samliv er også noe menn som var ungdom på 80-tallet blir misforstått på. Man fikk jo grundig opplæring i både sex, samliv og språk samtidig. Altså noe man i dag vil ha mer av i skolen. Jeg minnes godt de tyske produksjonene vi hadde som opplæringsvideoer i ungdommen. «Ach Helga. Schlafsen sie bitte meine grosse banana» ga oss jo et fortrinn når det gjaldt tysk språk og, trodde vi, seksualitet. Av en eller annen grunn ble dette heller ikke forstått. Nok en gang kom kvinners virkelighetsoppfatning i veien for menns, og vår virkelighetsoppfatning måtte selvsagt vike. Vi ender alltid opp med å bli misforstått, forstått, eller ikke forstått utelukkende på bakgrunn av kvinnelige nykker.

 

For noen år siden var jeg på vei til min yngre brors bursdagsselskap på et hotell i hovedstaden. På veien passerte jeg en dame, noe eldre, temmelig lettkledd og veldig stylet, kan en vel si. Hun sto på fortauet med høye svarte skinnstøveletter på og så litt bortkommen ut. Jeg tenkte hun prøvde å krysse veien. Min oppdragelse slo inn og jeg gjorde miner til å ville by henne en arm og geleide henne over gaten. En annen yngre bror gjorde meg imidlertid oppmerksom på at denne damen faktisk ikke skulle over gaten. Hun hadde helt andre planer, jeg skjønte etter hvert at hun var prostituert. Man er jo ikke så vante med det i en liten bygd nordpå, her byr man på en kopp heimbrent så er det i boks.

Så tenker jeg at dersom jeg nå hadde tatt henne i armen for å hjelpe henne, ville hun sikkert avkrevd meg en pengesum, noe man neppe rekker å protestere på før politiet hanker deg inn for brudd på sexkjøpsloven, mens damen forbereder sivil sak for manglende betaling. Etter dette tør jeg aldri mer hjelpe gamle damer over veien av frykt for å bli misforstått. Det å skulle sitte i varetekt og forsøke å forklare min kone at hun har misforstått dette med meg og eldre  damer blir kanskje ikke så lett. Dessuten er jo min kone nå over 50……….best å stoppe her, ellers blir jeg misforstått igjen.

 

Jeg har vært aktiv hundekjører i 39 år og vet hvor lett hundekjørere blir misforstått. Når man trener hunder over så lange distanser som vi gjør, er det viktig å bruke sokker for å beskytte potene til hundene mot skader og slitasje. Det å sette sokker på hundene er et begrep hundekjørere har et eget navn på. Vi går ut og sokker hundene. Da en kompis kjørte Iditarod og ble intervjuet av amerikansk TV, ba han om unnskyldning fordi han nå måtte «go out and sokk the dogs». Det ble selvsagt misforstått. I USA er det helt greit å skyte naboen men ikke å banne på TV.

 

Fruer er nå egentlig slik at de spiller på dette med misforståelser for å starte et eller annet du får skylden for. Du bare vet det når de kommer med starten på en setning du kjenner altfor godt. Du vet at uansett hva du svarer nå er du i fella. Det blir en krangel og det ender med at du legger deg flat, beklager og lover å aldri gjøre det igjen. Du aner ikke hva du aldri skal gjøre igjen, men det er ikke så viktig. Om nå fruen en gang spør deg om du foretrekker tynne eller pene damer, er det bare å svare: «Ingen av delene kjære. Du vet jeg elsker bare deg». Deretter tar du beina på nakken. Du blir garantert misforstått.

Blir man visere med årene?

Blir man visere med årene?

 

Etter sigende er det slik at man blir visere med årene. Det ene ordtaket etter det andre forteller oss om hvor kloke vi skal bli ettersom årene går. Erfaring og kunnskap øker visstnok og går sammen i en symbiose hva visdom angår. Et googlesøk på området viser at man har mye å se frem til. Man blir mer tenksom og tenderer til å gjøre bedre vurderinger. Man har erfaringer som gjør at man ikke gjentar tidligere feil. Ervervet kunnskap gjør deg i stand til å gi bedre råd til yngre. Det er så en knapt kan vente til man blir pensjonist. Vi har altså mye godt i vente med årene.

 

Jeg er noen år unna pensjonsalderen, men likevel godt på vei. Som et resultat av dette har jeg gjort meg noen tanker om hvordan livet egentlig har artet seg. Mange eldre snakker varmt om de gode gamle dagene. Var alt bedre i de gode gamle dagene eller er det kanskje sånn at det bare var bedre å være yngre? Hvordan har egentlig livet forløpt med oss? La oss gå tilbake til starten av det hele, altså da vi knapt var mer enn et lystig glimt i pappas øyne. Var vi smarte da? Hadde vi i oss det som skulle få oss til å finne opp all verdens ting eller er det mer tilfeldig hvordan utviklingen har forløpt?

 

La oss se tilbake til tiden da vi skrikende entret verden mellom mammas lår. Vi var totalt hjelpeløse, helt uten stand til selv å greie oss. Det er ganske annerledes med kyr. Allerede få timer etter fødselen er kalven i stand til å løpe av gårde fra fare. Den ser seg ikke tilbake, og tar med seg beredskapen videre i verden. De fleste dyr har en tendens til å lære slik at de ikke gjentar fatale feil, de som ikke evner dette dør og fører ikke genene videre. Survival of the fittest.

 

Annerledes er det med oss, men den nyfødte guttungen har en refleks som fungerer fra første stund. Putt en pupp i kjeften på en nyfødt gutt, og han holder kjeft umiddelbart. Det samme gjentar seg et par tiår etterpå, ja faktisk for noen jenter også. Ut over dette bare spiser, sover og driter vi. Nesten det samme som ungdom gjentar i tenårene. Rundt seks til åttemånedersalderen begynner vi sånn smått å krype ustødig rundt med dårlig fokusert blikk etter å ha fått i oss noe fra en flaske, noe vi har en tendens til å gjenta i 16årsalderen. Etter å ha inntatt flere flasker kravler faktisk 16-åringen rundt med virrende hode som han gjorde få måneder etter fødselen.

 

Fra man begynner å få kontroll på armene, begynner babyen å putte all verdens dritt i munnen. Alt vi får tak i skal på død og liv smakes på. Det samme fenomenet gjentar seg tiår senere idet vi, igjen etter inntak av flasker, stapper kebab, Bigmack og annet uspiselig svineri i gapet. Der babyen gulper det meste opp over pappas skulder, gjentar 16 åringen det samme i fanget på en kompis, gjerne sittende i baksetet på en politibil.

 

Et stykke ut i tenårene er de fleste foreldre klare til å selge ungene. 16-17 år gamle kan nemlig de håpefulle faktisk alt og trenger ingen råd. De har full kontroll, vet alt og reagerer aggressivt på ethvert forsøk på realitetsorientering. En situasjon som faktisk gjentar seg for mange eldre. Forsøk gjerne å diskutere med en åttiåring som har bestemt seg for at elbiler er noe dritt, klimaet er utmerket, at regjeringen utelukkende består av tullinger, samt at rådmannen og ordføreren må gå. Du vil finne at det ikke alltid er vettet som tynger.

 

Et annet apropos er sammenligningen mellom spedbarnet og den gamlingen som heldigvis har glemt sitt sinne mot elbilen, Greta Thunberg, rådmannen og regjeringen. Han har blitt dement og pleietrengende. Da har vi kommet dit hen at regresjonen er fullendt. Vi kommer til verden totalt pleietrengende, driter, sover og spiser og kun det. Det er ofte sånn vi ender når ringen har sluttet, nøyaktig like pleietrengende. Så får vi spørre oss hvor vise vi ble til slutt. Livet kan gjerne ses som en runde golf. Det består av en rekke harde slag før du ender i et svart hull.

 

Jeg tar det i grove trekk og bruker sosiale media som mål. Barn og tenåringer kan gjerne alt og sliter med konsekvensvurderinger. Om det var slik at visdommen kommer med årene, burde jo dette gitt seg utslag i kommentarfeltene på sosiale medier også. Vi forventer jo ikke alltid at ungdommer skal evne å forholde seg voksent i kommentarfeltene på sosiale media. Her virker det heldigvis som om utviklingen har endret seg, eller kan hende er det slik at en del dumskap rett og slett er så idiotisk dumt at det ikke lar seg reprodusere. Det ser faktisk ut til at ungdom lærer av sine besteforeldres dumskap. Disse ungdommene er de som gjerne blir visere med årene.

 

Det ser dessverre ut som om noen av de presumptivt vise eldre, totalt mister enhver rest av fornuft de måtte inneha når de får et tastatur å gjemme seg bak. Jeg viste tidligere en samfunnsfagklasse et utvalg funnet i kommentarfelter i et lokalt debattforum på facebook, anonymisert selvsagt. Klassen reagerte unisont med forferdelse over hvordan man omtalte hverandre med personkarakteristikker og rene drapstrusler. Jeg unnlot å nevne at noen av disse kommentarene kom fra foreldre og besteforeldre av elevene. De samme foreldre og besteforeldre er selvsagt ellers svært bekymret i kommentarfeltene for hvordan det skal gå med dagens ungdom. Det er ikke alltid lurt å peke på sin egen pikk når man leker med en ladd pistol.

 

Det ser dessverre ut til at mange av de «vise» eldre slett ikke blir visere med alderen. De blir gjerne trassige besserwissere og glemmer gjerne det lille de måtte ha lært i ungdommen av normal folkeskikk. Slå gjerne opp «Dunning Kruger effekt» og sammenlign denne med et utvalg av de faste superekspertene som til enhver tid føler seg kallet til å opplyse verden om sin egen fortreffelighet i alskens debattforum. De har en tendens til å opptre nøyaktig som de uoppdragne ungdommene de liker å nedsnakke, intelligensen ser ut til å øke omvendt proporsjonalt med antall leveår. Er det disse vi tenker på når vi funderer på om vi blir klokere med årene?

 

Speilet er nyttig i slike sammenhenger. Salig bestefar sa alltid at du måtte se deg selv i speilet om alle rundt deg fremsto som idioter. Selv ser jeg stadig en idiot i speilet. Jeg forsøker etter fattig evne å lære av det. Mange eldre burde kanskje ha speil heller enn bilder av barnebarna på veggene. Det sies jo at tiden flyr, men det er nok viktig å sørge for selv å være piloten. Det er ikke alltid at visdommen kommer med alderen. For noen ser det ut til at alderen kommer sørgelig alene…….