Datateknologi og
datadinosarer
I går skjedde det noe virkelig gledelig på do. Neida, jeg
skal ikke gå inn på hverken sprengte blodkar som følge av høyt trykk,
vannforbruk eller konsistens på resultatet. Jeg opplevde der og da at datateknologien
har gitt oss gaver vi inntil for få år siden ikke var i stand til å forstå
ville glede oss, som dobesøket i går dokumenterte. Dette skal jeg imidlertid
komme tilbake til.
Salig bestefar ble født i 1908. Han levde til han ble nesten
92 år. Hans egen beskrivelse av livet, uttrykt ovenfor meg, på sine gamle dager,
gir et bilde av det dette handler om. Bestefar var klar i toppen til det siste,
og viste glede over å få oppleve sine siste år slik. Han viste til at selv om
han var, som han selv uttrykte det: «dein einaste såm e ijæn», han snakket om
at alle venner var døde, var det så mye å glede seg over. Han sa at i bunn og
grunn hadde biler ikke utviklet seg så mye frem til hans siste år. De hadde
fortsatt 4 hjul, et ratt og andre ting som var vanlig allerede da han vokste
opp. Men de siste årene i hans liv fikk han oppleve tekstTV, til og med med
forstørret skrift. Dette påvirket hans liv i større grad enn oppfinnelsen av
atombomben og månelandingen. Slike ting var bestefar svært bevisst over og han
var nysgjerrig og gledelig forundret
over hvor enormt fort utviklingen gikk de siste leveårene hans.
Hadde bestefar levd i dag, ville han virkelig blitt
imponert. Den utviklingen han syntes gikk hurtig, har gått på speed etter hans
død. Man kan slik sett se på bestefar som en gammel relikvier fra en svunnen
tid, som ikke fikk oppleve datateknologiens virkelige revolusjon. Jeg tenkte
sånn inntil jeg så meg selv i speilet. Det som følger er faktisk helt sant, og
beskriver hvordan undertegnede møtte datateknologien og dens gaver, men også
utfordringer. Det er helt greit både å le av/med meg, samt harselere med meg
når du leser dette. Jeg er heldigvis godt utstyrt med selvironi, det må du være
når du er vant med å legge hodet på blokken. Jeg legger til grunn at det jeg
oppnådde av grader da jeg studerte, kom som resultat av nitidig hamring på en
skrivemaskin, en sånn med rettetast for siste bokstav. Siste oppgave ble
skrevet på en maskin som kunne slette siste setning for retting. Dermed slapp
du å rive ut hele arket og skrive hele dritten på ny. For meg en eksplosjon av
utvikling.
Nuvel. Grunnleggende allmenlærerutdanning ble avsluttet i
1993. Det eksisterte ingen datamaskiner på noen av de arbeidsplassene jeg var
innom før vi rundt årtusenskiftet fikk en gigantisk sak på kontoret på
folkehøgskolen i Malangen. Denne kunne vi i fellesskap benytte. På denne tiden
fikk jeg et stipend sammen med to kolleger som bodde andre steder i landet. Vi
skulle skrive en lærebok innen hundefag og hundekjøring til bruk i
undervisningsøyemed. Etter et fysisk møte ble vi enige om å jobbe på epost.
Tiden gikk, og telefonmaset fra mine kolleger tiltok. De klaget over at jeg
ikke hadde skrevet min del. Det gikk så vidt langt at lappsinnet tok meg i en
samtale, jeg hadde da for fan skrevet mitt mente jeg. Heldigvis var min venn og
kollega Harald Tunheim både tålmodig og vis. Han spurte om jeg hadde epost. Jeg
svarte hissig at selvsagt hadde jeg det. Den sto jo på kontoret hvor jeg jobbet
sene kvelder for å fullføre mine kapitler. Harald ba meg gå til rektor og
spørre om dette med epost. Sånn lærte jeg at det ikke var nok bare å skrive og
lagre, som jeg hadde lært. Man måtte faktisk ordne epostadressesende og sende
det også. For det videre er det greit å ha i mente at det meste av mine år på
fokehøgskolen bodde jeg stort sett i et telt på fjellet. Det var jo det som var
jobben min, ikke datateknologi. Disse 11 årene gikk tilfeldigvis parallelt med
den datateknologiske revolusjon.
En dag ble jeg i et besøk presentert for en
underskriftkampanje. Man krevde bredbånd til bygda. Selv var jeg ikke sånn uten
videre klar for å skrive under der og da til min kones og vedkommende
initiativtakers forvirring. Jeg kommer jo fra bygda, er vel vant med traktor og
graving og har dermed en viss praktisk sans. Jeg er hverken særlig pen eller
spesielt intelligent, men jeg kan rygge med henger. Jeg argumenterte for hvor
omfattende graving som måtte til for å grave ned dette båndet, som jo tydelig
uttrykt var meget bredt. Jeg skjønte jo at den eneste praktisk vei å grave en
bred grøft inn til vårt hus, var gjennom min nyanlagte jordbæråker. Etter å ha
blitt utledd en stund, skrev jeg under.
Bredbåndet kom og med det en diger hjemmePC. Da mente min
kone at det var på tide at jeg deltok når de månedlige regninger skulle
betales, en virksomhet hun til fulle så langt hadde skjøttet på egen hånd. Jeg
var jo blitt temmelig høy på meg selv etter å ha forstått dette med epost og
bredbånd, selvsagt kunne jeg det. Jeg hadde jo vært i banken utallige ganger og
sett hvordan man betalte fakturaer. Fruen stod lenge og så på før hun grep inn
med en hånlig latter akkurat idet jeg var i ferd med å hive den jævla
datamaskinen ut vinduet. Jeg forsto etterhvert at det ikke var slik at man
stappet fakturaen inn i flippfloppdiskåpningen og så ordnet alt seg. På ny
utledd til spott og spe.
I 2008 ble jeg tilsatt i videregående skole for å lede et
prosjekt. I sittende stund er jeg rådgiver samme sted. Første dag kom en datafyr
inn og ga meg en pc (jeg har lært meg å elske sånne dataguruer), altså en
laptop (må ikke forveksles med sametingspresident, det er noe annet). Jeg så på
den og forsto lite. Han viste meg så hvordan jeg åpnet den, skrudde den på og
ga et nødtørftig krasjkurs i bruken. Man kan si at læringskurven har vært
bratt, nødstoppene mange og bruken av datahjelpere ved skolen omfattende. Selv
i dag går hånlatteren gjennom korridorene når yngre kolleger har vært innom for
å hjelpe til med å åpne en app, eller hva fanden det nå heter.
Det er ikke lett å
komme inn i datarevolusjonen i godt voksen alder uten å ha vært gjennom det
grunnleggende. Jeg synes likevel det har gått overraskende greit både dette med
mobiltelefon, apper og annet, selv om jeg plages av en totalt fraværende
interesse for feltet. Hundefaget lærte jeg fordi jeg var interessert, data er
definitivt ikke interessant for meg. Jeg er heldigvis velsignet med en
datakyndig kone og tre barn. Disse tre er selvsagt overkvalifiserte datateknisk
sett rett og slett ved hjelp av å være unge. Ny mobiltelefon ordnes alltid ved
at jeg kjøper den, gir den nye til fruen eller en av ungene og får den tilbake inneholdene
det den gamle hadde. Sånt nekter jeg å lære selv.
Så var det dette med dobesøket i går, og som denne teksten
startet med. Det har seg slik at jeg holder på med å selge en combicamp via
appen til Finn.no. Dette fungerer på alle måter bra så lenge jeg har en pc, som
selvsagt er på kontoret og ikke på do. I går ville det seg imidlertid slik at
telefonen ga fra seg en lyd, her må fruen ha tuklet med noe, jeg hater ellers at
telefonen lager lyd annet enn når den ringer. Telefoner skal i, min verden, kun
lage lyd når de ringer. Dette medførte at jeg åpnet den og leste meldingen
akkurat i det torpedoen ble launchet i utskytningsrøret. En kjøper meldte at
han tok den til den prisen jeg ønsket, uten besiktigelse. Det var mange
interessenter må vite.
I løpet av kort tid, mens utskytningen ble foretatt, målet
beskutt og behørig senket, hadde jeg faktisk ved hjelp av min mobiltelefon
skrevet kontrakt, solgt, omregistrert, og fått den avtalte sum inn på konto.
Jeg ante ikke at jeg hadde det i meg til å gjennomføre dette pr. mobiltelefon.
Datateknologien har altså kommet dithen at den er selvforklarende nok til å få
meg til å skjønne dette. I sannhet et mirakel, eller rett og slett et bevis på
hvor vanvittig fort utviklingen går. Jeg nevner knapt vår nye elbil, nr 3 i
rekken, som kan kjøre selv om jeg vil, noe jeg forøvrig ikke vil, kan gjøre
nesten alt utenom å tørke meg i ræva, samt slår min andre bil, en diesel, i
støvlene på absolutt alle områder.
I går, på do, forsto jeg endelig bestefars glede over sine
siste leveår og det at han fikk være vitne til en aldeles utrolig utvikling.
Til og med selvangivelsen overlater jeg til et velfungerende datasystem, og det
virker. I dag betaler jeg selv mine regninger, får jobben gjort via de ulike systemene fylkeskommunen
bruker (det må her nevnes at de ikke på noen som helst måte er selvforklarende),
og betaler via tapping av kort og annet nymotens snacks. Da jeg parkerte på det
nye sykehuset i går, brukte jeg en app for å betale parkeringen. Utrolig
praktisk og enkelt. At en datateknisk dinosaur som jeg evner å skrive dette og
legge det ut på facebook og min egen blogg, viser at det går fint å lære gamle
bikkjer og sitte. Så langt, selv i sterkt plagede øyeblikk med krasj på
maskinen eller nedetid på nett erkjenner jeg at utviklinger har vært svært god.
Alt var ikke bedre før.
