Har vi blitt lurt?
Når kristne tenker seg verden er det naturlig at Bibelen
danner grunnlaget for det meste av oppfatningen av hvordan ting egentlig har
blitt som det har blitt, og hvordan det hele henger sammen. Litt avhengig av om
du er helt ute i MAGA-land, eller sokner til mer normale «kristne» tradisjoner,
er det likevel noen bestemte ting vi bør ta hensyn til om vi skal forholde oss
til verden slik.
Jeg ser her bort fra at vitenskapen på et tidspunkt ikke var
særlig stueren for paven og hans muntre menn. Fra tidlig middelalder og frem
til i dag har kirken imidlertid gradvis mer og mer tatt inn over seg en del
realiteter, som vitenskap. De fleste, med visse unntak, aksepterer i dag at
kristendom handler mer om tro enn hva vi vet. Vi kan jo se for oss Jesus som
fortvilt forsøker å jage vekk en dinosaur da denne ellers fort ville ødelegge
hele historien. Noe slikt ville vel heller ikke kommet inn i skriftene, eller?
Da Bibelen ble skrevet var det ikke slik at det hele falt
ned fra himmelen. Bibelen ble skrevet over en periode på ca. 1600 år, og av
ulike mennesker. Den består av en rekke utvalgte skrifter man fant kunne
godtgjøres å kalle Guds ord. Det var slik at vanlige menn (selvsagt bare menn),
kunne avgjøre hva som var riktig. Man hadde mye å velge mellom. Det er kun et
lite fåtall av de utallige hellige skrifter som havnet i Bibelen, ellers ville
størrelsen på Bibelen fort vært på nivå med boka «Hvordan forstå kvinnen». Det
ville kort og enkelt blitt så omfattende at ingen ville giddet å lese den. De
andre hellige skriftene ble kalt apokryfiske skrifter. Det finnes en rekke av
disse og innholdet viser at historien om Jesus kunne vært temmelig annerledes
om man la disse til grunn. Jakobs protoevangelium er en slik apokryf tekst. Den
gir oss et nytt bilde av «jomfru» Maria.
Hos Jakob fremstilles Maria noe spesielt. Det er her selvsagt
en grunn til at hun var så ren at hun kunne føde Guds sønn. Hennes foreldre,
Joakim og Anna, slet lenge med å bli gravid. Joakim dro da 40 døgn ut i ørkenen
for å faste i ren frustrasjon. Da kan kom tilbake var Anna ved et «mirakel»
blitt gravid, det var dette med «jomfru» igjen. Maria kom til verden og ble oppfostret
på en måte som ville fått dagens curlingforeldre til å rødme av skam over egen
tilkortkommenhet hva forvenning angår. Hun ble kort og godt bortskjemt noe så
jævlig. Moren tillot henne ikke å tråkke på bakken, hun tilbragte derfor sine
første leveår i sengen. Senere havnet hun i et tempel hvor hun ble håndmatet.
Maria gikk i sin mors fotspor og ble besvangret ved et «mirakel»,
uten at mannen ante noe som helst. Ren godtroenhet fra mannen eventuelt
utroskap fra damene går altså i arv. Resultatet ble den gode Jesus. I Tomas
barneevangelium, en annen apokryfisk skrift, er det ingen god gutt vi blir
kjent med. Tomas var en av Jesu disipler, men den kristne kirken likte denne
teksten dårlig. Den viser nemlig at Jesus var en skikkelig drittunge. Bare
sjekk her:
Jesus var en kløpper til å lage demninger av kvister. Da en
annen femåring, ødela demningen hans, ble Jesus dritsur. «Din syndige idiot!
Hva har demningen min noen gang gjort deg? Nå skal du selv visne som et tre, og
du skal aldri bære løv eller frukt», roper Jesus til gutten, som straks faller
død om. Få dager etter dette, bruker Jesus sine krefter til å myrde en gutt som
støter inn i ham ved et uhell: «Du skal ikke gå et skritt lengre» sa Jesus, og
gutten falt straks død om. Foreldrene til den døde gutten klaget rimeligvis til
Maria over dette, noe som resulterte i at Jesus gjorde begge blinde.
Det fremkommer videre hos Tomas at Maria og Josef fant det
svært vanskelig å oppdra den bortskjemte drittungen, noe dagens lærere ikke
ville funnet vanskelig å forstå, nevnte jeg curlingforeldre? De ansatte egen
lærer til gutten, som selvsagt var så begavet at han hånte lærerens uvitenhet.
Læreren Sakkeus sa derfor opp etter kort tid, noe vi ser stadig flere av dagens
lærere også gjøre, nevnte jeg curlingforeldre? Neste lærer ble så oppbragt over
at Jesus var så uoppdragen at han ga gutten en skikkelig lusing (burde kanskje
heller gitt foreldrene en omgang), Jesus ble sur og brukte sine guddommelige
krefter til å ta livet av læreren. På et tidspunkt ble Jesu rykte i Nazareth såvidt
dårlig at da en gutt falt ned fra et tak og døde, brukte Jesus sine krefter til
å gjenopplive ham for å bevise sin uskyld. Etter dette gikk det bedre. Jesus
fikk sansen for mirakler og reddet blant annet en gutt fra et dødelig
slangebitt, samt vekket et dødfødt spebarn til live. Thomas` barneevangelium
slutter med besøket i tempelet, da Jesus var 12 år – noe vi kjenner fra Det nye
testamentet.
Senere apokryfiske skrifter viser oss også et noe annerledes
bilde av den kristne historie. På 100-tallet presenterte to selverklærte
profeter, Markion og Montanos sitt eget syn på den kristne læren. Markion mente
at kristendommen hadde to guder, en ond gammeltestamentlig gud og en kjærlig og
snill nytestamentlig gud. Montanos hevdet at han selv var den hellige ånds
talsmann og forkynner av den endelige sannhet for de kristne. Det siste ville
selvsagt ikke Paven akseptere. Dette privilegiet vil han selv ha når han i dag
taler «ex cathedra», altså taler ufeibarlig, eller Guds ord.
I det nye testamentet fremstilles Maria Magdalena som det
første vitne til Jesu oppstandelse. Etter hans oppstigning til himmelen, blir
hun ikke lengre nevnt. Da er det annerledes i den apokryfiske skriften «Maria
Magdalenas evangelium». Her får hun betydelig med taletid. I teksten er det hun
som har rollen som frelserens nærmeste. Hun sier til disiplene at hun er den
eneste som fullt ut forstår ham og deler hans åndelige innsikt. Hun erklærer
her at «Det er derfor han også elsker meg mest av alle». Dette siste overtaler
mye til fantasien om hennes forhold til Jesus og hvorvidt dette var kun
platonisk. Da Vinci-koden, en bestselger av Dan Brown fremstiller denne teorien
i dag. Her giftet Jesus seg med Maria Magdalena og fikk barn.
Dette siste støttes av en annen hittil ukjent apokryf tekst i
form av et egyptisk papyrusfragment datert til 300-tallet. Teksten er
ufullstendig og skrevet på koptisk, men forskere viser til at der står skrevet
følgende: «Jesus sa til dem: Min kone….» resten av teksten mangler. Vatikanet
reagerte selvsagt og kalte det «en udugelig forfalskning», noe annet skulle vel
ellers tatt seg ut.
Hva vi mener er den endelige sannhet om Bibelen er litt opp
til øyet som ser. Læstadianere, en kristen menighet jeg har vokst opp med i min
hjembygd, mener man ikke kan godkjenne nyere bibeloversettelser enn de fra før
1920. De heller gjerne til tidlige norske oversettelser. Det gamle testamentet
ble skrevet på hebraisk og arameisk, mens det nye ble skrevet på gresk. På
norsk kom Bibelen først i 1853, dette som et resultat av mange oversettelser
fra mange språk. Slik sett er det imponerende at det var først i 1853 den
første riktig skrevne bibel kom, og da selvsagt på norsk. Tar alle andre fullstendig
feil? Eller kan det være slik at alle egentlig lar seg lure, litt avhengig av
hvilke skrifter man velger å legge til grunn. Eller skal vi kanskje rett og
slett heller respektere at andre kan tro noe annet enn vi selv gjør, og leve
godt med det? Selv har jeg fått ny sjef på jobb. Han har i mange år trodd at
hans franske bil en gang vil lære seg å starte og gå omtrent som andre biler.
Her som ellers, dreier det seg selvsagt om tro mer enn vitenskap.
