Campingplassliv 5

Etter noen dagers innaktivitet finner alle campere ut at de må trene for ikke å komme over grensen for hva de lovlig kan ha i totalvekt. Dette gjelder selvsagt ikke Kabeeiere med fete Mercedeser og enda fetere sjåfør. De gir jo, i henhold til radikale Hobbyeiere, fan i alt.

Derfor er de innbydende lysløypetraseene rundt Boden godt besøkt av campere som fortvilet forsøker å late som om alderens tann, kombinert med en fråtsende tilværelse over år, ikke har hatt invirkning på legemets tilstand. De lykkes bare sånn måtelig.

For de av oss med idrettsbakgrunn er situasjonen bare marginalt annerledes. Den er faktisk enda verre. Med bakgrunn i både NMgull og nordisk ditto, er man forsynt med en stor evne til selvbedrag. Når man hiver på seg løpesko og forsøker å leve opp til navnet på skoene trenger man det.

På en av mine (nesten) daglige treningsøkter la jeg altså i vei i "vissheten" om egen fortreffelighet alderen og vellevnet til tross. Den første kilometeren går alltid fint hvis man bare tar det med ro.  Siden jeg gjorde nettopp det var det ikke underlig at jeg etterhvert ble obs på jyplingen litt foran meg.

Det nevnte selvbedraget gjorde sitt til at mitt fordums jeg fant det for godt å ydmyke fyren. På det tidspunktet ble realisten i mitt nåværene jeg ytterst marginalisert, ja rett og slett oversett.

Da jeg var rett i ryggen på fyren så jeg at han var i 18-20års alderen. Jeg minnes svakt i ettertid at jeg så frem til å gruse ham. Jeg ventet til stigningene begynte på vår felles 10 km runde. I gamle dager var nemlig bakkene ikke bare mye kortere men også min force.

Jeg økte forsiktig på og passerte fyren mens jeg latet som om jeg pustet normalt. Han la seg 5 meter bak og ble der. På et tidspunkt nå begynte en del påtrengende realiteter å melde seg. Den nevnte pusten, eller snarere mangelen på denne, rapporterte inn med styrke.

Siden jeg jo er eldre og visere nå enn før fant jeg det opportunt å roe litt ned og heller legge meg i ryggen på ham. Dette fungerte bra for fyren holdt samme jevne tempo oppover. Så slo selvbedraget til for fullt idet jeg fant tiden moden for å trykke på den knappen det før i tiden brukte å stå twinturbo med kompressor og intercooler på.

Så vanvittig stort kan selvbedraget være at man faktisk tror denne knappen fortsatt eksisterer. Jeg lette etter men fant ingenting annet enn tomhet og smerte. Det gamle rykket, som tidligere parkerte konkurrentene kom, riktignok ikke som planlagt men det kom. Det rykket til i legger og lår mens lungene falt ut av munnen og klasket på lårene for hvert skritt, som forøvrig ble kortere og kortere.

Å si jeg ble parkert er forsiktig uttrykt. Jeg tror ikke han triumferte, ei heller hadde han medlidenhet med meg. Han brydde seg bare rett og slett ikke. Her la jeg alt jeg hadde i et taktomslag bare for å oppdage at dette ikke lengre eksisterte. Fyren bare løp lettbent videre mens jeg sank sakte sammen og følte meg svært svært gammel.

Jeg skal ikke gå inn på hvordan jeg kravlende og ålende slepte meg tilbake til vogna, kun nevne at jeg ikke har negler igjen, ei heller stolthet. Den forsvant da jeg forsøkte å henge meg på ei gammel røy med gåstol fra Hymerbobilen ved siden av oss mens jeg tagg om å få sitte på.

Det som gjenstår nå er å skaffe seg Mercedes,Kabevogn, evt bobil, caps med hender over pullen, grilldress og diger ølvom. Da er ydmykelsen komplett.