Øvelseskjøring før og nå.

Min eldste datter er blitt 16 år. Med tafikkalt grunnkurs allerede gjennomgått, er jeg nå henvist til passasjersetet. Vi snakker altså om øvelseskjøring. Hun er allerede ganske flink til å kjøre, selv om minst en av foreldrene synes tanken på å sitte på en sekstenåring virker skremmende. Hennes relative dyktighet kan selvsagt ha noe å gjøre med at hun kanskje allerede har kunnet kjøre bil en stund. Jeg skriver kanskje fordi jeg absolutt ikke vil innrømme eventuell kjøring før barna er gammel nok.

Det å gå tilbake til egen barndom og den øvelseskjøring som da fant sted er imidlertid strafferettslig foreldet, og utgjør dermed ikke noen fare. Det var ikke slik at det var fullstendig frislipp på kjøringen i hine, hårde dager, på ingen som helst måte. Oppveksten i Håkvik var preget av knallharde regler, med tildels tøffe sanksjoner ved brudd. For øvelseskjøring hadde vi tydelige regler for når man var stor nok ( vi opererte ikke med aldersgrenser, kun størrelse). Kunne du stå på pedalene og samtidig se mellom rattet og dashbordet, var du klar for å rulle ut i verden for å øve deg.

Jeg tror ikke jeg var mer enn 12-13 år, før bestefar stoppet bilen ved Bekkfjellet, og overlot rattet til meg. Da fikk jeg kjøre i første gir ca 1 km opp til hytta. Pappa var mer tilbakeholden, jeg var nok 14 før jeg slapp til i Granadaen, til gjengjeld da uten regler om gir. Etterhvert som de mente at jeg greide å håndtere bilen sånn noenlunde, fikk jeg kjøre håkvikdalveien med bikkjene løse foran bilen. Kanontrening for både meg og bikkjer. Dette ga rettigheter under et ansvar jeg på ingen som helst måte var klar for å ta. Man antok at jeg kunne kjøre bil noenlunde greit, noe som var nesten sant. Videre formodet man at jeg dermed tok ansvar og var forsiktig, noe som ikke var sant. Formodning er alle katastrofers mor, viste det seg, noe jeg kommer tilbake til.

Nå var det slik at det hadde sin helt fornuftige grunn å la oss guttene lære og kjøre traktor og bil tidlig. Med motorsag, traktor, tilhenger og en solid porsjon pågangsmot, er det utrolig hvor fort selv unge gutter evner å felle en favn ved på egen hånd. Der jeg i dag står med motorsag, vernesko, vernebukse, hjelm og briller, tenker jeg med vemod på pappas klare HMS-instruks ved bruk av motorsag - "vær forsiktig gutt"! Det er klart at om man overlever dette blir det mye ved. Altså en god og praktisk begrunnelse all den stund familien solgte både ved og poteter.

Jeg nevnte poteter. Ca 16 år gammel returnerte jeg til åkeren med pappas bil og tilhenger etter å ha avlevert et lass poteter i bestefars kjeller. Vel oppe ved åkeren stod pappa i trivelig passiar med lensmannen. Siden det nå engang ikke var andre steder å kjøre, og at det dermed ville virket klart mistenkelig å rygge tilbake med en henger full av tomme potetkasser, kjørte jeg frem til åkeren, mens hjertet hamret. Jeg hilste så kjekt jeg kunne, mens jeg begynte å hive av kassene. På vei inn i traktoren hørte jeg lensmannen si til pappa "de guttene dine ser unge ut for alderen, Reidar", så lo de begge to. Det var liksom litt annerledes da enn nå.

Selv lensmannen valgte å se til siden for nødvendige små lovbrudd, siden det å kjøre bil eller traktor kunne ha noe med en families inntekt å gjøre. Dessuten var den geografiske avstanden fra riksvei og siviliserte mennesker som bodde i byen og skrellet potetene før de spiste, en klart formildende omstendighet. Man antok at risikoen for større skader var mindre på bygda. Vi kunne glatt kjøre moped uten hjelm idet risikoen for eventuelle hjerneskader ikke var tilstede. Man risikerte kanhende en smule fantomsmerter ved stygge fall.

Dette betydde på ingen måte at det var fritt frem for all kjøring. En stille overenskomst trygget omverdenen idet det selvsagt ikke var tillatt å kjøre ned til selveste E-6 hverken med bil, traktor eller moped før man hadde sivilisasjonens tegn på kjøreferdigheter, sertifikatet. Mens vi ventet på å bli gamle nok til det brukte vi motorsag uten verneutstyr og en vinsj fra steinalderen. Man ville jo ikke ta noen sjanser med helse og sikkerhet må vite.

Jeg nevnte dette med fravær av evne til å ta ansvar. Min mor hadde fått ny bil. En Citroen 2CV, et fremragende eksempel på fransk udugelighet på bilfronten. Den hadde seildukstak, veltebøyler med høytaler, 2 minisylindre, varmeapparat kun i kraftige stigninger, samt håndtak på sidene for å løfte den hit eller dit. Den var ikke spesielt tung. Bilen var selvsagt totalt upålitelig og slik et eksempel til etterfølgelse for øvrig fransk bilindustri, men på den annen side var den rett og slett så morsom at den kvalifiserer til tittelen verdens tøffeste drittbil.

Min mor hadde ikke bare denne bilen, hun hadde også evnen til virkelig å få en sekstenåring til å føle seg som - en sekstenåring. Hun var ikke så forståelsesfull som pappa og bestefar når det kom til øvelseskjøring før man var gammel nok, og slett ikke alene i bilen. Hun var i det hele tatt fortvilende opptatt av lov og orden. Hun forlangte til og med at man skulle gjøre lekser, rydde i huset og dusje med jevne mellomrom. Hun framstod rett og slett som - en mamma.

Dette med den manglende evnen til å ta ansvar gjaldt en episode som inntraff da min mor var bortreist og min far i et selskap i byen. Han kom med andre ord sent hjem, visste jeg. Det at mor var bortreist gjør at jeg egentlig legger mye av skylden for det som inntraff på henne. Hun kunne holdt seg hjemme og passet på. Dessuten hadde jeg dårlig påvirkning av 2 kompiser som var på besøk. Min eldre bror tok heller ikke ansvar ved å være hjemme og se etter meg. Når jeg tenker meg om er jeg vel den eneste som var helt uskyldig i det som senere skulle skje.

Vi fant ut at det var en passende kveld å øvelseskjøre på. Nå var dette selvsagt ikke på noen måte innafor siden foreldrene var borte og det var lørdagskveld. På lørdagskvelden var det nemlig enkelte sambygdinger som kunne finne på å kjøre bil i påvirket tilstand. Dessuten ville mamma, som nevnt, aldri tillatt det inntrufne under noen omstendigheter, opptatt som hun var av å følge reglene.

Senere på kvelden stod vi i garasjen, opptatt med å få bilen til å se ut som før ved hjelp av slegge og spett, uten å lykkes særlig godt. Det ville seg slik at den elendige franske drittbilen ikke tålte selv et lite møte med mor Norge i form av en bergknatt oppe ved Nervannet. Mine venner lovte evig troskap og støtte før de la halen mellom beina og stakk av. Jeg hadde ingen plass å stikke av til og gikk resignert til sengs.

Min far var overraskende uinteressert i det hele dagen etter og sa jeg fikk ta dette med mamma. Det var det jeg fryktet. Hun var imidlertid svært rolig og forståelsesfull. Det vanket ingen som helst kjeft. Hun ba meg lære av dette og ringte verkstedet mandagen etter. Etter samtalen sa hun at bilen skulle bli som ny og at dette nok skulle gå bra. Jeg ble veldig lettet da hun sa at det heller ikke skulle koste noen ting, før hun la til lakonisk.....for henne. Så lenge var Abraham i Paris eller deromkring.

Dette medførte at jeg for en gangs skyld havnet i vedskogen med mammas velsignelse, traktor og det hele. Det måtte felles, kappes og klyves mangfoldige favner ved for å betale for reparasjonen av franskmannen. Moralen for dagens ungdom å trekke ut av dette er som følger: Lån ikke foreldrenes bil for ulovlig øvelseskjøring med mindre du har vedskog, traktor med henger og vinsj, motorsag, og evner å jobbe jævlig lenge og ofte i skogen uavhengig av vær og vind. Du bør dessuten fikse en tidsmaskin slik at du, om det likevel skulle skje, befinner deg i Håkvik på -80 tallet hvor det fantes lensmenn med hjerte for gutter som jobbet i åkeren og i skogen, selv om de kjørte uten sertifikat. Politiet i dag har liksom ikke sansen for slikt.

Internasjonorsk

Språket vårt, og bruken av det, er stadig en kilde til diskusjon. Vi bruker alle språket, men sliter av og til med helt å forstå hverandre. Det som gir god mening for tenåringer i dag, er ikke nødvendigvis like selvforklarende for foreldrene. Om man forsøker å forstå den yngre generasjon, oppdager man fort at det heller ikke alltid er meningen at vi skal forstå deres språk. Slik er det faktisk med endel voksne også. De har brukt fantasien og funnet på et nytt slags språk. Dels ved hjelp av nabolandenes språk, og til og med fjernere lands språk, dels hentet fra lufta. Resultatet er ikke alltid like lett å forstå, om det nå var meningen.

De fremste blant disse er selvsagt politikerne. De jobber hver dag med å finne nye ord, ord som er konstruert for å høres logiske og fine ut. Disse ordene skal gi oss gode assosiasjoner og vi skal helst gjenta dem ofte. Det er ikke meningen at vi skal forstå hva de betyr, for da vil vi kunne stille spørsmål etterpå, når det ikke skjedde som de lovet skulle skje. Når en politiker foreslår noe vil det alltid få konsekvenser. Om man for eksempel skal gi et skattekutt, vil vi ofte få økte avgifter istedet, staten må jo få inn penger også. Da vil en politiker fortelle oss at skattekuttet vil gi oss"noe økte" avgifter. Dette betyr selvsagt at vi blir flådd av avgifter istedenfor skatt, som om det skulle føles noe bedre. "Noe økte" er altså et uttrykk vi skal forstå, men egentlig ikke forstå betydningen av, fordi vi da risikerer å ikke gå på limpinnen.

 Hvis politikere ønsker å fortelle oss at deres forslag skal gjøre helsevesenet mer robust, høres det fint ut. Robust er jo bra. På politikerspråk betyr det imidlertid ikke nødvendigvis det. Det avhenger av hvilke politikere som bruker ordet. Om Siv Jensen sier det, betyr det ikke det samme som om Audun Lysbakken sier det. Siden betydningen av ordet er universalt, kan vi altså aldri ta dem i å lyve, da det selvsagt alltid ble mer robust i deres verden. Avhengig av politisk ståsted gir mer robust enten 1000 flere evt færre arbeidsplasser. Robust er det like forbannet.

Når du ser på fotball og hører kommentatorene bruke språket, må du tenke deg om. Kommer en fotballspiller i "skuddlege" forstår vi som ser fotball hva de mener, selv om ordet ikke eksisterer på norsk. Likedan er det når de mener at en spiller viser "prov" på noe. Det finnes ikke i vårt språk, og jeg aner ikke hvor pokker det kommer fra, men det forventes at det gir mening for oss.

Om en alpinutøver uttaler at seieren i dette "runnet" gir et "confidence boost", blir jeg usikker. Jeg antar at "runnet" betyr løpet, alternativt bare den ene omgangen av to, det fremstår som litt uklart siden jeg ikke er inne i terminologien. "Confidence boost" forstår jeg betyr at utøveren får bedre selvtillit. Hvorfor sier de ikke det da? Alpinkommentatorer er veldig opptatte av at utøverene må "attakkere" portene, når de kjører "runnet" sitt. Dette er sikkert veldig viktig, men igjen slettes ikke norsk. Ut fra kjennskap til svensk og engelsk, mener jeg å dra kjensel på hva de mener, men ordet finnes ikke i min ordbok.

Universitetene består av mennesker så høyt utdannede at man av og til tenker på Æsops fablers historie om mannen som var en vis mann på stjernene, men en narr på jorden. Her bruker man helst ikke norsk, men holder seg til adekvate synonymer. Derfor er det ikke å undres at de ulike delene av et universitet vanlige dødelige kjenner som studiested, heter "campus". Campus signaliserer at man er deltaker i den høyere intellektuelle sfære hvor fine titler rår. I denne høyere sfæren heter det for eksempel ikke avdelingsleder, men "Dekan". Siden avdeling er noe som hører almuen til har man selvsagt et annet, og finere navn, nemlig "fakultet". Som om dette ikke er innviklet nok, kan man dele et fakultet inn i flere institutt.

Skulle vi så ta denne bruken av rare ord, som egentlig ikke finnes i språket vårt på alvor, kunne Stortinget hete "The Big Thing". Det vil gjøre det betydelig lettere for sportskommentatorer, politikere og folk med høyere utdanning, å forstå hvor politiske beslutninger ideelt sett skal tas i Norge. For min egen del ser jeg at vi som sysler med undervisning må ta inn over oss at før vi kan lære elevene norsk, må de forstå engelsk.