Internasjonorsk

Språket vårt, og bruken av det, er stadig en kilde til diskusjon. Vi bruker alle språket, men sliter av og til med helt å forstå hverandre. Det som gir god mening for tenåringer i dag, er ikke nødvendigvis like selvforklarende for foreldrene. Om man forsøker å forstå den yngre generasjon, oppdager man fort at det heller ikke alltid er meningen at vi skal forstå deres språk. Slik er det faktisk med endel voksne også. De har brukt fantasien og funnet på et nytt slags språk. Dels ved hjelp av nabolandenes språk, og til og med fjernere lands språk, dels hentet fra lufta. Resultatet er ikke alltid like lett å forstå, om det nå var meningen.

De fremste blant disse er selvsagt politikerne. De jobber hver dag med å finne nye ord, ord som er konstruert for å høres logiske og fine ut. Disse ordene skal gi oss gode assosiasjoner og vi skal helst gjenta dem ofte. Det er ikke meningen at vi skal forstå hva de betyr, for da vil vi kunne stille spørsmål etterpå, når det ikke skjedde som de lovet skulle skje. Når en politiker foreslår noe vil det alltid få konsekvenser. Om man for eksempel skal gi et skattekutt, vil vi ofte få økte avgifter istedet, staten må jo få inn penger også. Da vil en politiker fortelle oss at skattekuttet vil gi oss"noe økte" avgifter. Dette betyr selvsagt at vi blir flådd av avgifter istedenfor skatt, som om det skulle føles noe bedre. "Noe økte" er altså et uttrykk vi skal forstå, men egentlig ikke forstå betydningen av, fordi vi da risikerer å ikke gå på limpinnen.

 Hvis politikere ønsker å fortelle oss at deres forslag skal gjøre helsevesenet mer robust, høres det fint ut. Robust er jo bra. På politikerspråk betyr det imidlertid ikke nødvendigvis det. Det avhenger av hvilke politikere som bruker ordet. Om Siv Jensen sier det, betyr det ikke det samme som om Audun Lysbakken sier det. Siden betydningen av ordet er universalt, kan vi altså aldri ta dem i å lyve, da det selvsagt alltid ble mer robust i deres verden. Avhengig av politisk ståsted gir mer robust enten 1000 flere evt færre arbeidsplasser. Robust er det like forbannet.

Når du ser på fotball og hører kommentatorene bruke språket, må du tenke deg om. Kommer en fotballspiller i "skuddlege" forstår vi som ser fotball hva de mener, selv om ordet ikke eksisterer på norsk. Likedan er det når de mener at en spiller viser "prov" på noe. Det finnes ikke i vårt språk, og jeg aner ikke hvor pokker det kommer fra, men det forventes at det gir mening for oss.

Om en alpinutøver uttaler at seieren i dette "runnet" gir et "confidence boost", blir jeg usikker. Jeg antar at "runnet" betyr løpet, alternativt bare den ene omgangen av to, det fremstår som litt uklart siden jeg ikke er inne i terminologien. "Confidence boost" forstår jeg betyr at utøveren får bedre selvtillit. Hvorfor sier de ikke det da? Alpinkommentatorer er veldig opptatte av at utøverene må "attakkere" portene, når de kjører "runnet" sitt. Dette er sikkert veldig viktig, men igjen slettes ikke norsk. Ut fra kjennskap til svensk og engelsk, mener jeg å dra kjensel på hva de mener, men ordet finnes ikke i min ordbok.

Universitetene består av mennesker så høyt utdannede at man av og til tenker på Æsops fablers historie om mannen som var en vis mann på stjernene, men en narr på jorden. Her bruker man helst ikke norsk, men holder seg til adekvate synonymer. Derfor er det ikke å undres at de ulike delene av et universitet vanlige dødelige kjenner som studiested, heter "campus". Campus signaliserer at man er deltaker i den høyere intellektuelle sfære hvor fine titler rår. I denne høyere sfæren heter det for eksempel ikke avdelingsleder, men "Dekan". Siden avdeling er noe som hører almuen til har man selvsagt et annet, og finere navn, nemlig "fakultet". Som om dette ikke er innviklet nok, kan man dele et fakultet inn i flere institutt.

Skulle vi så ta denne bruken av rare ord, som egentlig ikke finnes i språket vårt på alvor, kunne Stortinget hete "The Big Thing". Det vil gjøre det betydelig lettere for sportskommentatorer, politikere og folk med høyere utdanning, å forstå hvor politiske beslutninger ideelt sett skal tas i Norge. For min egen del ser jeg at vi som sysler med undervisning må ta inn over oss at før vi kan lære elevene norsk, må de forstå engelsk.