demokrati og likestilling

Det sies at demokrati er en svært dårlig måte å styre et land på. Det er bare det at alle alternativer vi kjenner til er verre. Demokratiet gir oss friheten til å si hva vi ønsker, selv om vi ikke alltid får det som vi vil. Vi vet jo at i enkelte land hvor det ikke er demokrati, har menn retten til flere koner, mens vårt demokratiske land ivaretar menn som ikke vet sitt eget beste ved å sørge for at vi slipper unna med en. Et eksempel på at demokratiet på beste måte overstyrer menn som ikke vet sitt eget beste.

Det ovenfornevnte indikerer også at likestilling er essensielt i demokratiet. Vi ser, rent intellektuelt, at likestilling er veien å gå. Det at begge kjønn faktisk har like mye de skal ha sagt gir oss et bedre samfunn. Kampen for likestilling er ikke på noen som helst måte ferdig. Det er en daglig kamp for like rettigheter, ja endog bare for retten til å bli hørt. Selv har jeg i alle år vært en ivrig forkjemper for dette. Jeg vil aldri gi opp, og det er der demokratiet hjelper meg og alle som støtter kampen for likestilling. Vi har altså en arena hvor vi offentlig kan gi uttrykk for våre meninger uten å bli straffet for det. Så får vi heller satse på at det offentlige på sikt evner å se de sanksjoner menn møter på hjemmebane etter at de har brukt sin rett til å uttrykke seg. Jeg tar kampen for min sønn. Kanskje kan han en gang oppleve likestilling i hjemmet, og kunne si "jeg driter i hvilken farge gardinene skal ha kjære", uten at hans kone setter seg på makten.

Om vi ser manglende likestilling på en annen måte er for eksempel Saudi Arabia et godt skremmebilde. Se for deg landet hvor kvinner tvinges til å gå rundt med burka. En stakkars mann kommer sliten hjem fra jobb og oppdager burkadamen foran komfyren, opptatt med å lage mat. Han beordrer fremoverbøyning, hvorpå han drar opp kjolen og setter i gang. Mens han står på, hører han plutselig døren åpne seg og en kjent stemme roper: "Jeg har handlet til middag kjære, er svigermor i gang på kjøkkenet"? Slike bilder viser oss hvor utsatte menn er i et diktatur, hvor mangelen på likestilling gjør at burka er normen for damer.

Metoo-kampanjen viser oss med all mulig tydelighet hvor viktig demokratiet er i kampen for likestilling. Kampanjen dreier seg om at enkeltmennesker bruker sin maktposisjon til å tvinge det andre kjønn inn i situasjoner langt utenfor vedkommendes komfortsone. Det å bli utsatt for slikt er svært krenkende og burde i grunn tilhøre i regimer vi ikke liker å sammenligne oss med, i likhet med burkatvangen. Når man i jobbsituasjonen utsettes for kvinnelige ledere, som til stadighet insisterer på å snakke om klær og sko, ser man at vi er ute på ville veier. Jeg har ved gjentatte anledninger opplevd at damer på jobb har sagt "den genseren kler deg". For en mann er slikt langt utenfor. Vi prater slett ikke om klær med fremmede damer. Vi prater ikke om klær i det hele tatt!

Følelser er også tema som viser hvor presset mannen er i likestillingsarbeidet. I ethvert møte hvor kvinner og menn er deltakere blir man påtvunget følelser på kvinners premisser. Det snakkes som om menn ikke har følelser i det hele tatt. Et vanlig tema i ekteskapet er selvsagt følelser. Kvinnen beskylder mannen for aldri å snakke om følelser, eller verre, at mannen ikke eier følelser. Slikt er eksempel på hersketeknikker vi stadig utsettes for. La det være sagt. Mannen har følelser! Vi er individer med et rikt følelsesliv og vil gjerne gå inn i temaet vi også. Vi kan føle både sult og lyst, så kom ikke der!

Heldigvis vil demokratiet på sikt sørge for at likestillingsarbeidet i fremtiden bærer frukter. Frem til 2011 hadde vi et fødselsoverskudd av kvinner i verden. Det var rett og slett flere kvinner enn menn. Etter 2011 har trenden snudd. Nå er det flere menn. Med innførsel av demokrati vil altså menn kunne sørge for å få fremmet sine interesser og rettigheter med forventning om flertall. Det vil ta tid, og kvinnen sitter enda bokstavelig talt på makten, men vi er på rett vei.

De gamle sa...

Her om dagen satt jeg i egne tanker inne på et herværende legekontor. Det ville seg slik at alle stolene var opptatt, så da den eldre damen kom inn og så seg rundt, var det ingen sitteplass å oppdrive. Nå har jeg en oppvekst i et møblert hjem, med påfyll fra kurs i skikk og bruk ved befalsskolen. Jeg vet derfor temmelig mye om kotyme og alminnelig høflighet. På en god dag kan jeg til og med praktisere denne kunnskapen. Dette var en slik god dag. Jeg reiste meg derfor opp og tilbød den eldre damen min plass. Hun så noe forvirret på meg, hvorpå jeg høflig tok henne i armen og geleidet henne ned på stolen.

Jeg vil ikke si jeg forventet noen form for applaus, klem, eller annen anerkjennelse, men ihvertfall et lite nikk kanskje, men ikke tale om. Hun så temmelig snurt ut der hun satt. Hun var selvsagt ikke på noen måte forpliktet til å takke. Det er ingen lov som pålegger noen å besvare høflighet med høflighet, det er på en måte vanlig, men ikke påbudt. Kanhende var damen en svært aktiv feminist, som av den grunn så på mine handlinger som krenkende. Altså at jeg tok en slags mannlig ovenfra og ned holdning til "det svake" kjønn, jeg kan erindre at jeg ved et annet tilfelle fikk grov kjeft av en dame jeg holdt døren for. Noe slikt var selvsagt ikke i mine tanker, det var et utslag av ren høflighet. Ved nærmere ettertanke kom jeg på at hennes alder nok var mer å sammenligne med min egen, det er jo på damene man kjenner sin egen alder, sies det jo. Kanskje oppfattet hun meg som svært spydig, noe som ikke var meningen. Nåja. Treffer jeg henne på gaten, skal jeg nok nikke høflig til henne, som jeg gjerne gjør når jeg møter folk, så får vi se om hun nikker tilbake.

Det er noe med det å ha vokst opp for noen år siden, kontra det å vokse opp i dag. Det er ikke det at dagens ungdom er udannet. De har sin dannelse, men den er kanskje litt annerledes enn vår. Jeg husker fra min oppvekst respekten for eldre. Man skulle ha respekt for eldre uansett. Det innebar at man skulle høre på hva eldre sa, underforstått faktisk gjøre som de sa. Man skulle til og med gi skinn av å sette pris på denne anledningen til læring. Dagens ungdom gir nok også respekt til eldre, men de mener faktisk at eldre bør gjøre seg fortjent til denne respekten ved å gjøre noe mer enn bare det å være eldre.

Tidligere var det slik at man i en diskusjon alltid kunne vise til hva foreldrene sa, eller enda bedre - hva besteforeldrene sa. Jo eldre de var, jo bedre visste de. Mine egne barn derimot, har en tendens til å vite mye bedre enn meg hva saker og ting dreier seg om. Jeg ser slett ikke bort fra at de har rett heller. Tidligere, skitt heller, jeg sier like godt - da jeg var ung! Er vel kommet i den alderen godt og vel. Men altså, da jeg var ung mente vi nok også å vite bedre, men høfligheten tilsa at vi pent måtte høre etter uansett. Vi kunne nok protestere, men omverdenen forventet i større grad at vi etterhvert innså vårt felles beste. Litt som i dagens ekteskap. Kona sier plutselig - kjære, jeg må snakke sammen. Så får du etterhvert vite hva du egentlig mener om saker og ting. Fruen har forøvrig bestemt at jeg slett ikke mener dette gjelder vårt ekteskap, bare så jeg har vært tydelig her.

Salig bestefar, hadde mange tanker om mye og mangt. Han delte også denne visdommen med oss barnebarn. Ved slike anledninger var det en givet sak at man ble sittende og lytte. Det var utenkelig å avfeie denne kilden til kunnskap, reise seg og gå. Dette ville umiddelbart bli påtalt. Man lyttet, ga uttrykk for enighet, før man i ettertid selv valgte å gjøre som man ville. Poenget var at den eldre satt igjen med følelsen av å være -nettopp eldre. Jeg tror ikke bestefar var veldig opptatt av å følge dette opp med mindre det angikk gjøremål i hans hus eller fjøs/garasje. Her var det ikke slingringsmonn selvsagt. Ljåen skulle slipes sånn og heines sånn. Våpnene skulle pusses akkurat slik og i nøyaktig den rekkefølgen. Her visste han best og du gjorde best i å vite det.

Bestefar var også en sparsom mann. Hadde du en liten kappende av en planke, skulle den ikke kastes, man sparte på alt. Du vet nemlig aldri når det kommer til nytte. Her hadde vi stadige diskusjoner. Jeg mente det var mest lønt å kaste skiten. Da viste bestefar alltid til de harde tredveårene. Mot slik halstarrighet kom man ingen vei. De harde tredveårene trumfet enhver diskusjon.

Fredags kveld sto jeg på hytta og ergret meg over en manglende meter eikestokk jeg hadde hatt god bruk for akkurat da til å legge foran den nye døren. Nå har det seg slik at jeg har overtatt bestefars gamle hytte, revet den og satt opp en ny. I mangel av eikestokk gikk jeg opp i uthuset, som enda er av original bestefarstandard, full av gammel skit. Jeg tenkte som så at jeg kanskje fant noe jeg kunne erstatte det med. Oppunder taket fant jeg den. Der hadde den ligget, sikkert siden krigen, eller muligens kanskje helt fra de harde tredveårene. 1 meter eikestokk, i god stand, som ny.

Senere på kvelden, etter en god badstu, stod jeg på trappa og kjølte meg ned under den stjerneklare himmelen hvor nordlyset lekte. Jeg så opp der hvor jeg alltid forestiller meg bestefar som en stjerne. Jeg ba pent om unnskyldning. Du hadde jaggu rett bestefar. Man skulle kanskje høre mer på det de gamle sa.

PS. I den grad mine egne barn leser dette, bes de merke seg at jeg pr definisjon er godt over middelaldrende, neste gang jeg ber dem om noe!