Det sies at demokrati er en svært dårlig måte å styre et land på. Det er bare det at alle alternativer vi kjenner til er verre. Demokratiet gir oss friheten til å si hva vi ønsker, selv om vi ikke alltid får det som vi vil. Vi vet jo at i enkelte land hvor det ikke er demokrati, har menn retten til flere koner, mens vårt demokratiske land ivaretar menn som ikke vet sitt eget beste ved å sørge for at vi slipper unna med en. Et eksempel på at demokratiet på beste måte overstyrer menn som ikke vet sitt eget beste.
Det ovenfornevnte indikerer også at likestilling er essensielt i demokratiet. Vi ser, rent intellektuelt, at likestilling er veien å gå. Det at begge kjønn faktisk har like mye de skal ha sagt gir oss et bedre samfunn. Kampen for likestilling er ikke på noen som helst måte ferdig. Det er en daglig kamp for like rettigheter, ja endog bare for retten til å bli hørt. Selv har jeg i alle år vært en ivrig forkjemper for dette. Jeg vil aldri gi opp, og det er der demokratiet hjelper meg og alle som støtter kampen for likestilling. Vi har altså en arena hvor vi offentlig kan gi uttrykk for våre meninger uten å bli straffet for det. Så får vi heller satse på at det offentlige på sikt evner å se de sanksjoner menn møter på hjemmebane etter at de har brukt sin rett til å uttrykke seg. Jeg tar kampen for min sønn. Kanskje kan han en gang oppleve likestilling i hjemmet, og kunne si "jeg driter i hvilken farge gardinene skal ha kjære", uten at hans kone setter seg på makten.
Om vi ser manglende likestilling på en annen måte er for eksempel Saudi Arabia et godt skremmebilde. Se for deg landet hvor kvinner tvinges til å gå rundt med burka. En stakkars mann kommer sliten hjem fra jobb og oppdager burkadamen foran komfyren, opptatt med å lage mat. Han beordrer fremoverbøyning, hvorpå han drar opp kjolen og setter i gang. Mens han står på, hører han plutselig døren åpne seg og en kjent stemme roper: "Jeg har handlet til middag kjære, er svigermor i gang på kjøkkenet"? Slike bilder viser oss hvor utsatte menn er i et diktatur, hvor mangelen på likestilling gjør at burka er normen for damer.
Metoo-kampanjen viser oss med all mulig tydelighet hvor viktig demokratiet er i kampen for likestilling. Kampanjen dreier seg om at enkeltmennesker bruker sin maktposisjon til å tvinge det andre kjønn inn i situasjoner langt utenfor vedkommendes komfortsone. Det å bli utsatt for slikt er svært krenkende og burde i grunn tilhøre i regimer vi ikke liker å sammenligne oss med, i likhet med burkatvangen. Når man i jobbsituasjonen utsettes for kvinnelige ledere, som til stadighet insisterer på å snakke om klær og sko, ser man at vi er ute på ville veier. Jeg har ved gjentatte anledninger opplevd at damer på jobb har sagt "den genseren kler deg". For en mann er slikt langt utenfor. Vi prater slett ikke om klær med fremmede damer. Vi prater ikke om klær i det hele tatt!
Følelser er også tema som viser hvor presset mannen er i likestillingsarbeidet. I ethvert møte hvor kvinner og menn er deltakere blir man påtvunget følelser på kvinners premisser. Det snakkes som om menn ikke har følelser i det hele tatt. Et vanlig tema i ekteskapet er selvsagt følelser. Kvinnen beskylder mannen for aldri å snakke om følelser, eller verre, at mannen ikke eier følelser. Slikt er eksempel på hersketeknikker vi stadig utsettes for. La det være sagt. Mannen har følelser! Vi er individer med et rikt følelsesliv og vil gjerne gå inn i temaet vi også. Vi kan føle både sult og lyst, så kom ikke der!
Heldigvis vil demokratiet på sikt sørge for at likestillingsarbeidet i fremtiden bærer frukter. Frem til 2011 hadde vi et fødselsoverskudd av kvinner i verden. Det var rett og slett flere kvinner enn menn. Etter 2011 har trenden snudd. Nå er det flere menn. Med innførsel av demokrati vil altså menn kunne sørge for å få fremmet sine interesser og rettigheter med forventning om flertall. Det vil ta tid, og kvinnen sitter enda bokstavelig talt på makten, men vi er på rett vei.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar