fredag 7. desember 2018

Kurs og konferanser

Jeg har vært på mange kurs og konferanser opp gjennom årene. Noen ganger har jeg selv holdt foredrag, men oftest har jeg vært deltaker. En av de mange i den store massen tilhørere som skal ha en eller annen form for faglig påfyll, noe som ideelt sett skal komme arbeidsgiveren tilgode i andre enden gjennom enda bedre forståelse av ulike problemstillinger man kan møte på jobb. Det er selvsagt slik vi ønsker at konferanser skal fungere. Vi skal komme ut av dem med noe som gjør oss til dyktigere lærere, saksbehandlere, rådgivere, eller hva det nå måtte være.
Jeg har tenkt litt over dette, og sitter igjen med mange ulike inntrykk fra slike konferanser. Ikke alle ender opp med en sluttsum som tyder på at fellesskapets midler har vært like godt investert. Det er selvsagt ikke alltid arbeidsgiver sin feil. Jeg må vel erkjenne at motivasjonen, for egen del, ikke alltid er like stor. Det kan hende temaet ikke inspirerer, eller det kan være tusen andre ting som gjør at man ikke nødvendigvis bobler over av entusiasme stilt ovenfor 8 timer med powerpoints. Jeg har til og med oppdaget at jeg ikke er alene om av og til å være opptatt av ting på siden av det som strengt tatt skulle være tema.

For mange år siden deltok jeg på en konferanse i Kautokeino, av alle steder. Foredragsholder her var en liten spretten dame som formelig hoppet rundt på scenen fylt opp av en imponerende energi. Det er noe med foredragsholdere. Noen står der og messer til man sovner. Andre går rundt i salen og snakker, som for å passe på at vi holder oss våkne. Noen evner faktisk ved sine retoriske evner å holde oss i ånde ved og si fornuftige ting selv om de ikke spretter rundt på scenen som et fysisk fyrverkeri. Atter andre kan jeg si lite om siden jeg falt i søvn relativt tidlig i prosessen kun avbrutt av gratis lunsj, før man igjen sovnet av med hodet på skulderen til en kollega, som forøvrig var glad for støtten du da ga, idet han/hun trengte støtten for selv å unngå å ramle om under søvnen. Slikt blir gjerne ikke positivt mottatt av forelesere, da de gjerne vil kunne skryte av hvor oppmerksomt alle fulgte med etterpå.

Men tilbake til den spretne damen i Kautokeino. Jeg satt sammen med en god kollega og venn på den nevnte konferansen. Vi var begge litt småtrøtte etter gårsdagens middag. Dette var fra tiden før alkohol ble bannlyst fra hva det offentlige godtok på regningen som i dag. Nå ser jeg selvsagt bort fra idrettrettsforbundet og visse politiske partiers bruk, evt misbruk, av de samme offentlige midlene. Vi var uansett ikke like våkne som de gode lytterne vi ellers mente å skulle være. Denne gangen ble vi imidlertid utsatt for noe helt spesielt. Noen foredragsholdere har dette lille ekstra som gjør at deltakerne bare åpner helt opp og sitter som fjetret. Vi satt der som naglet fast. Det var i sannhet litt av en forestilling. Den lille bakrusen som måtte ha være der forsvant som dugg for solen. Det var som en åpenbaring. Sjelden har man så til de grader fulgt med på hva som foregikk på scenen. I lunsjen etter forestillingen diskuterte vi det hele. Slike forelesninger har ofte til hensikt å få deltakerne til og stille spørsmål, til å undres på en måte. Denne gangen var det innertier. Vi satt begge og lurte på om foredragsholderen faktisk hadde på seg BH eller ikke. Hvem påstår at man ikke følger med?

Nå var selvsagt dette lenge før #metookampanjen. I dag ville jo ingen mann kunne finne på å tenke på en dames byste overhodet selvsagt. Det skulle vel tatt seg ut. Det er rart med det, forelesninger som dette gjør at man virkelig forstår betydningen av å bruke penger på og sende ansatte hit og dit for å studere nye saker og ting, det er opplevelser man tar med seg. Noe annet er hva som faktisk ofte skjer på andre forelesninger. Her snakker vi mest om hva enkelte kolleger kan få seg til å gjøre. Man har jo visse forventninger om en viss spilleforståelse, ja rett og slett en aksept for de uskrevne regler som gjelder for denne form for interaksjon kolleger imellom. Jeg må si at jeg ofte har blitt helt satt ut av hva enkelte kan få seg til å gjøre. Det kan nesten virke som om reglene for skikk og bruk totalt legges til side når man kommer på en konferanse, som om man var på et julebord. Den oppførselen jeg har opplevd fra enkelte må kunne kalles langt utover grensene for tilbørlig atferd, og burde selvsagt vært en del av den tidligere nevnte kampanje.

Normalen ved slike konferanser er jo at man finner seg en plass å sitte. Gjerne sammen med noen du kjenner, men det er ikke det viktigste. Denne plassen får en spesiell betydning. Det er her du har jakken hengende på stolen. Skriveblokken (jeg bruker faktisk fortsatt det) ligger sammen med pennen på bordet. Mobilen ligger ved siden av, selvsagt med lyden avskrudd. Du har kaffekoppen, og alt ligger til rette for en dag for læring og undring. Plassen din blir på en måte litt hjemme rett og slett. Det er noe beroligende med rutinene på slike forelesninger, gitt at de følges selvsagt. Verden henger på greip og ting fungerer. Så var det disse nevnte kollegene da. Etter lunsj kan du ta gift på at en eller annen ikke følger spillereglene. Når du kommer tilbake har rett og slett en fyr byttet plass! Det er uhørt. Man har på en måte vent seg til fyren ved siden av. Forberedt seg på å dele dagen med ham. Det er nesten som et ekteskap for en dag. Man bytter ikke partner sånn uten videre. Man føler seg sviktet av han som satt der, og samtidig invadert av den nye fyren. Sånn skal man slippe å ha det på jobb. Det er  rett og slett ikke greit.

Det er ikke det at man nødvendigvis skal ha faste plasser, selvsagt ikke. Det blir litt som hjemme. Når du har besøk spør vedkommende kanskje om hvor han/hun skal sitte ved middagsbordet. Du svarer  at her finnes ingen faste plasser, men du antyder på alle mulige og umulige måter at akkurat den plassen tilhører deg og bare deg. Sånn er det på jobb også. Alle sitter der de bruker å sitte på lunsjrommet. Det står ikke noe skilt som sier hvem som skal sitte der og der, men vi vet fordømt godt hvem sin plass det er. Nytilsatte er noe herk, da det tar tid å få dem til å forstå de usagte og uskrevne reglene uten å si dem høyt. Det skal jo ikke sies, det skal bare forstås. På jobbintervju burde kandidater utspørres om de evner å sette seg inn i slike regler ved å komme sent til lunsj, og så følge med hvor de faste plassene, som selvsagt ikke egentlig er faste, er. Det blir sånn på konferanser også. Har du først valgt en plass, følger den deg dagen ut. Alt annet forvirrer oss.

På konferanser skal man finne sin plass, selv om den egentlig ikke er din offisielt. Der skal man sitte i gode og vonde timer sammen med din, for dagen, utvalgte partner. Etter spist lunsj kommer man alltid tilbake til samme plass, med de samme menneskene. Når dette endres, skjer det noe med oss. Partnerbytte er ikke greit. Man føler seg forrådt og invadert på samme tid. Det er på en måte som utroskap og voldtekt samtidig. Og dette utsetter altså enkelte kolleger hverandre for på jobb! Man skulle kunne forvente at man er trygg på arbeidsplassen, konferansen er faktisk arbeidsplassen din den dagen, men ikke tale om. Vi snakker om en total svikt i HMS-arbeidet. Arbeidsgiver burde egentlig sørge for et endags verneombud for konferanser. Man kan ikke forvente at slike konferanser skal ha noe for seg når man ender opp med å ha tanker og følelser en helt annen plass. Skal det offentlige kunne forsvare pengebruken på slike konferanser, må man kunne forvente en bedre oppførsel fra voksne mennesker. Moralen er; Finn din plass (selv om den egentlig ikke er din), og hold deg unna min (selv om den egentlig ikke er min)!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar