Det å være militær sjef

 

 

Det å være militær sjef er ikke bare bare enkelt. Jeg vet litt om dette siden jeg har vært en slik. Riktig nok ikke noen stor militær sjef, bare en ganske hverdagslig liten en, men likevel. Det finnes nemlig militære sjefer på alle nivåer. Helt fra en visekorporal og oppover til firestjerners general. Rett nok er man ikke noen sjef av betydning før man faktisk kommanderer soldater, noe allerede en korporal kan gjøre som lagfører, ihvertfall var det sånn før i tiden, da jeg var mannekeng for den militære klesfabrikant her til lands. Helt sjef er du uansett ikke før du faktisk kan ha deg med dronningen. Det er nemlig Kongen som er vår øverste militære sjef, formelt sett.

 

Min karriere begynte da jeg var sersjant, tjue år gammel og fan til feier. Jeg innehadde grad tilsvarende korporal under befalsutdanningen, men korporal kan jo nesten alle bli, så det teller liksom ikke nok til å briefe noe med, i den grad det å være sjef egentlig er noe å briefe med. Det viktigste en nyutdannet sersjant da gjorde handlet om å brette bereten (et hodeplagg) på riktig måte. Hadde du slurvet her hadde du allerede tapt. Hvilken soldat ville vel respektere en sersjant med dårlig brett på bereten? Jeg skred til verket i fullt alvor og ble etterhvert veldig fornøyd med resultatet. Jeg kan legge til at på mitt kull på befalsskolen, ble en av mine medelever sparket, og måtte over til normal førstegangstjeneste uten stjerner eller vinkler å vise til. Om dette var på grunn av total mangel på evne til å passe sitt våpen som var ladd i tide og utide og hadde det med å smelle av skudd til feil tidspunkt og på feil sted, i tillegg til totalt manglende evne til å passe tiden og sitt personlige utstyr, eller om bereten var elendig brettet, vites ikke. Det er dog et faktum at bereten hans var under en hver kritikk, noe vi andre befalselever var samstemte om.

 

Nå skal det med en gang sies at ikke alle soldatene viste den samme respekt for bereten sjefen  hadde på hodet. Da var det godt å ha god stemme slik at man kunne brøle kommandoer med respektabelt lydnivå. Bruken av denne stemmen kombinert med den nevnte bereten ga meg selvsagt følelsen av å være kongen på haugen. På en måte var jeg jo også det, selv om det var en meget liten haug. Dessuten var det også en god følelse å tenke at man stod på en haug når man nå engang bare raget 170 cm over terrenget. Onde tunger hevder fortsatt at jeg er så liten at det halve kunne vært nok. Stemmen derimot var det aldri noe å utsette på. Den var og er kraftig, noe som nok også henger sammen med at jeg var veldig rask på 100 meter sprint, og deltok med hell på dette i militære mesterskap. Sammenhengen her er den at når man er stor i kjeften som gutt, må man av nødvendighet være rask å springe for og unngå juling. Jeg mener å huske at jeg løp ganske mye som liten gutt.

 

Det var imidlertid ikke bare enkelt å være kongen på haugen. Dette hang sammen med at jeg hadde å gjøre med soldater som var en del eldre enn meg og de så ikke nødvendigvis den respektinngytende krigersersjanten av Guds nåde, som jeg så i speilet hver morgen. Dette førte til mange episoder jeg i ettertid helst ikke vil huske, og i hvert fall ikke snakke om. Det var ikke alle kommandoer man kom med som tjente en stakkar til ære sett i etterpåklokskapens klare lys. Man lærer gjerne av sine nederlag og det var kanskje like greit at det ikke ble krig i 1988. Underveis fikk jeg stifte nærmere bekjentskap med kremen av nord-norske bannskapsord. Det var nemlig stort sett nordlendinger og trøndere i troppen hvor jeg startet som nestkommanderende, jeg nevner ikke engang de få stakkars søringene som deltok som veggpryd. Steike ta hvor treige trøndere er sammenlignet med nordlendinger gitt. Det er mulig de kan banne, men de rakk aldri å åpne kjeften all den stund de led den vanskjebne å dele tropp med fiskere og bønder fra Senja, Narvik, Alta og deromkring. Den militære utdanningen ble satt på vent i møtet med virkeligheten og man lærte etterhvert at å lede handlet om noe mer enn og se tøff ut og være stor i kjeften. Eller var det kanskje her den virkelige utdanningen begynte?

 

Selv om jeg neppe noen gang har sett særlig tøff ut med mine nevnte 170 cm, var jeg absolutt stor i kjeften, noen ting endrer seg ikke engang med tiden. I militæret stiger man gjerne i gradene, vinkler blir til stjerner og da jeg ble troppssjef hadde jeg lært noe av det viktigste en befalingsmann måtte kunne. Virkeligheten, kombinert med utdanningen, hadde hatt den effekt at man faktisk ble mer bevisst på hva ledelse er, og det er noe ganske annet enn brautende kjeftbruk. Det fungerte dårlig rett og slett, og jeg er glad for at dagens militære ledere fungerer langt bedre enn hva vi gjorde da. Jeg tør til og med håpe jeg selv i så måte også fungerer bedre i dag enn da.

 

Vi hadde mange sjefer i min tid som militær sjef. Sjef grønn tape hadde selvsagt ansvaret for grønn tape, likeledes som sjef svart tape passet på forbruket av svart tape. Disse var gjerne avlagte kapteiner som aldri kom seg lengre i karrieren, og var nær pensjonsalder. De satt på et kontor uten at noen egentlig visste hva de gjorde bortsett fra dette med grønn og svart tape, som vi andre fleipet med. Jobben deres gikk, slik jeg opplevde det, grovt sett ut på at ingenting skulle endres. Absolutt ingenting! Ikke den allerpitterlitneste ting, basta! Og en liten dritt fra Håkvik skulle ihvertfall ikke komme med noen forslag til endringer. Det hadde nemlig fungert bra i femti år og var ment å fungere i minst femti år til. Gjett om det førte til visse gnissninger mellom disse og en selvsikker nordlending med, på det tidspunkt i hvert fall, dårlig utviklet selvinnsikt, tålmodighet og beherskelse, men svært godt utviklet kjeftament? Det ble, for meg, aldri til noe hjertelig samarbeide med disse anakronismene pussig nok. Fikk aldri spurt, men har ikke mottatt noen signaler på at de følte det noe annerledes. Sett i ettertid er det nok mulig at de har en annen virkelighetsbeskrivelse av den aktuelle situasjonen enn meg, ja når jeg tenker meg om er jeg nok temmelig sikker på at de vurderte det annerledes.

 

Men tilbake til troppssjefen, altså meg selv. Når man var troppssjef fantes det nemlig noe svært viktig man måtte beherske, kanskje det viktigste av alt innen militært lederskap. Det måtte man kunne til fingerspissene, i søvne og ellers når som helst på døgnet. Vi snakker om oppstillinger. I militæret var det nemlig slik at man til stadighet måtte kunne stille opp de soldater man til en hver tid innehadde kommando over, i stramt geledd. Dette for å kunne telle at de som skulle være der faktisk var der og ikke noen andre steder. Kan hende muligens også for å kunne dokumentere at man faktisk kunne telle. Det var også av den største viktighet at de som var der, var der på riktig måte. Dette betød at alle måtte stå på riktig måte, holde våpen på riktig måte, holde hodet på riktig måte, og så videre. Man lærte tidlig at det fantes militær måte eller feil måte. Det som ikke var militært, var feil måte. Den kritiske tenkning vi i dag utdanner ungdom til var ikke helt kommet på moten i forsvaret på 80-tallet. Alle rekker og linjer måtte være rettere enn rett. Skopuss og uniform måtte være absolutt i henhold til definert standard, ellers kunne det gå dårlig. Selv om det ikke var rare dunene som grodde på overleppa, måtte den være nybarbert glattere enn en barnerumpe. Man kan jo tenke seg hvordan det ville gått om man gikk til krig ubarbert og uten riktig press i buksa, eller med, Gud forby, feil brettet beret. Det skulle vel tatt seg ut..

 

Men altså. Dette med oppstilling var av største viktighet. Når min NK da hadde stilt troppen riktig opp og meldt av til meg, kunne jeg snu meg rundt på riktig militær måte 180 grader til venstre, og melde av til min kompanisjef, slik at han kunne snu seg rundt og melde av til sin sjef igjen. På en regimentsoppstilling på Steinkjersannan kom da etterhvert obersten, som jo var øverstkommanderende på stedet, og jeg fikk følge med ham da han gikk rundt og inspiserte troppen. Dette var, og er noe av det mest besynderlige mennesker kan bli utsatt for. Man går altså rundt og ser på soldatene, ser dem rett i øynene og de skal stirre deg rett i øynene tilbake. En etter en, i evigheter. Det er nemlig ganske mange soldater i et helt regiment. Dette skal også gjennomføres uten et ord, ja uten å fortrekke en mine. Kun obersten kunne komme med et kort «bra soldat!», eller «godt soldat!», ja kanskje endog et tydelig «utmerket soldat», hvis man var så nybarbert at tannkjøttet syntes gjennom huden.

 

Det er her kjernen i det å være militær sjef kommer til uttrykk, og man ser her hvor viktig og omfattende en befalingsmanns utdanning er. Det må regnes som den militære pedagogikks og den militære dannelsens ytterste bragd at man greier å utdanne mennesker til å evne og gå rundt, stille seg opp nese mot nese, og stirre andre mennesker hardt i øynene i timesvis uten å le seg fillete. Jeg innehadde ikke denne evnen i tilstrekkelig grad, og er i dag lærer.