Det å være militær sjef er ikke bare bare enkelt. Jeg vet
litt om dette siden jeg har vært en slik. Riktig nok ikke noen stor militær
sjef, bare en ganske hverdagslig liten en, men likevel. Det finnes nemlig
militære sjefer på alle nivåer. Helt fra en visekorporal og oppover til
firestjerners general. Rett nok er man ikke noen sjef av betydning før man
faktisk kommanderer soldater, noe allerede en korporal kan gjøre som lagfører,
ihvertfall var det sånn før i tiden, da jeg var mannekeng for den militære
klesfabrikant her til lands. Helt sjef er du uansett ikke før du faktisk kan ha
deg med dronningen. Det er nemlig Kongen som er vår øverste militære sjef,
formelt sett.
Min karriere begynte da jeg var sersjant, tjue år gammel
og fan til feier. Jeg innehadde grad tilsvarende korporal under
befalsutdanningen, men korporal kan jo nesten alle bli, så det teller liksom
ikke nok til å briefe noe med, i den grad det å være sjef egentlig er noe å
briefe med. Det viktigste en nyutdannet sersjant da gjorde handlet om å brette
bereten (et hodeplagg) på riktig måte. Hadde du slurvet her hadde du allerede
tapt. Hvilken soldat ville vel respektere en sersjant med dårlig brett på
bereten? Jeg skred til verket i fullt alvor og ble etterhvert veldig fornøyd
med resultatet. Jeg kan legge til at på mitt kull på befalsskolen, ble en av
mine medelever sparket, og måtte over til normal førstegangstjeneste uten
stjerner eller vinkler å vise til. Om dette var på grunn av total mangel på
evne til å passe sitt våpen som var ladd i tide og utide og hadde det med å
smelle av skudd til feil tidspunkt og på feil sted, i tillegg til totalt
manglende evne til å passe tiden og sitt personlige utstyr, eller om bereten
var elendig brettet, vites ikke. Det er dog et faktum at bereten hans var under
en hver kritikk, noe vi andre befalselever var samstemte om.
Nå skal det med en gang sies at ikke alle soldatene viste
den samme respekt for bereten sjefen
hadde på hodet. Da var det godt å ha god stemme slik at man kunne brøle
kommandoer med respektabelt lydnivå. Bruken av denne stemmen kombinert med den
nevnte bereten ga meg selvsagt følelsen av å være kongen på haugen. På en måte
var jeg jo også det, selv om det var en meget liten haug. Dessuten var det også
en god følelse å tenke at man stod på en haug når man nå engang bare raget 170
cm over terrenget. Onde tunger hevder fortsatt at jeg er så liten at det halve
kunne vært nok. Stemmen derimot var det aldri noe å utsette på. Den var og er
kraftig, noe som nok også henger sammen med at jeg var veldig rask på 100 meter
sprint, og deltok med hell på dette i militære mesterskap. Sammenhengen her er
den at når man er stor i kjeften som gutt, må man av nødvendighet være rask å
springe for og unngå juling. Jeg mener å huske at jeg løp ganske mye som liten
gutt.
Det var imidlertid ikke bare enkelt å være kongen på
haugen. Dette hang sammen med at jeg hadde å gjøre med soldater som var en del
eldre enn meg og de så ikke nødvendigvis den respektinngytende krigersersjanten
av Guds nåde, som jeg så i speilet hver morgen. Dette førte til mange episoder
jeg i ettertid helst ikke vil huske, og i hvert fall ikke snakke om. Det var
ikke alle kommandoer man kom med som tjente en stakkar til ære sett i
etterpåklokskapens klare lys. Man lærer gjerne av sine nederlag og det var
kanskje like greit at det ikke ble krig i 1988. Underveis fikk jeg stifte
nærmere bekjentskap med kremen av nord-norske bannskapsord. Det var nemlig
stort sett nordlendinger og trøndere i troppen hvor jeg startet som
nestkommanderende, jeg nevner ikke engang de få stakkars søringene som deltok
som veggpryd. Steike ta hvor treige trøndere er sammenlignet med nordlendinger
gitt. Det er mulig de kan banne, men de rakk aldri å åpne kjeften all den stund
de led den vanskjebne å dele tropp med fiskere og bønder fra Senja, Narvik,
Alta og deromkring. Den militære utdanningen ble satt på vent i møtet med virkeligheten
og man lærte etterhvert at å lede handlet om noe mer enn og se tøff ut og være
stor i kjeften. Eller var det kanskje her den virkelige utdanningen begynte?
Selv om jeg neppe noen gang har sett særlig tøff ut med
mine nevnte 170 cm, var jeg absolutt stor i kjeften, noen ting endrer seg ikke
engang med tiden. I militæret stiger man gjerne i gradene, vinkler blir til
stjerner og da jeg ble troppssjef hadde jeg lært noe av det viktigste en
befalingsmann måtte kunne. Virkeligheten, kombinert med utdanningen, hadde hatt
den effekt at man faktisk ble mer bevisst på hva ledelse er, og det er noe
ganske annet enn brautende kjeftbruk. Det fungerte dårlig rett og slett, og jeg
er glad for at dagens militære ledere fungerer langt bedre enn hva vi gjorde da.
Jeg tør til og med håpe jeg selv i så måte også fungerer bedre i dag enn da.
Vi hadde mange sjefer i min tid som militær sjef. Sjef
grønn tape hadde selvsagt ansvaret for grønn tape, likeledes som sjef svart
tape passet på forbruket av svart tape. Disse var gjerne avlagte kapteiner som
aldri kom seg lengre i karrieren, og var nær pensjonsalder. De satt på et
kontor uten at noen egentlig visste hva de gjorde bortsett fra dette med grønn
og svart tape, som vi andre fleipet med. Jobben deres gikk, slik jeg opplevde
det, grovt sett ut på at ingenting skulle endres. Absolutt ingenting! Ikke den
allerpitterlitneste ting, basta! Og en liten dritt fra Håkvik skulle ihvertfall
ikke komme med noen forslag til endringer. Det hadde nemlig fungert bra i femti
år og var ment å fungere i minst femti år til. Gjett om det førte til visse
gnissninger mellom disse og en selvsikker nordlending med, på det tidspunkt i
hvert fall, dårlig utviklet selvinnsikt, tålmodighet og beherskelse, men svært
godt utviklet kjeftament? Det ble, for meg, aldri til noe hjertelig samarbeide
med disse anakronismene pussig nok. Fikk aldri spurt, men har ikke mottatt noen
signaler på at de følte det noe annerledes. Sett i ettertid er det nok mulig at
de har en annen virkelighetsbeskrivelse av den aktuelle situasjonen enn meg, ja
når jeg tenker meg om er jeg nok temmelig sikker på at de vurderte det
annerledes.
Men tilbake til troppssjefen, altså meg selv. Når man var
troppssjef fantes det nemlig noe svært viktig man måtte beherske, kanskje det
viktigste av alt innen militært lederskap. Det måtte man kunne til
fingerspissene, i søvne og ellers når som helst på døgnet. Vi snakker om
oppstillinger. I militæret var det nemlig slik at man til stadighet måtte kunne
stille opp de soldater man til en hver tid innehadde kommando over, i stramt
geledd. Dette for å kunne telle at de som skulle være der faktisk var der og
ikke noen andre steder. Kan hende muligens også for å kunne dokumentere at man
faktisk kunne telle. Det var også av den største viktighet at de som var der,
var der på riktig måte. Dette betød at alle måtte stå på riktig måte, holde
våpen på riktig måte, holde hodet på riktig måte, og så videre. Man lærte
tidlig at det fantes militær måte eller feil måte. Det som ikke var militært,
var feil måte. Den kritiske tenkning vi i dag utdanner ungdom til var ikke helt
kommet på moten i forsvaret på 80-tallet. Alle rekker og linjer måtte være
rettere enn rett. Skopuss og uniform måtte være absolutt i henhold til definert
standard, ellers kunne det gå dårlig. Selv om det ikke var rare dunene som
grodde på overleppa, måtte den være nybarbert glattere enn en barnerumpe. Man
kan jo tenke seg hvordan det ville gått om man gikk til krig ubarbert og uten
riktig press i buksa, eller med, Gud forby, feil brettet beret. Det skulle vel
tatt seg ut..
Men altså. Dette med oppstilling var av største
viktighet. Når min NK da hadde stilt troppen riktig opp og meldt av til meg,
kunne jeg snu meg rundt på riktig militær måte 180 grader til venstre, og melde
av til min kompanisjef, slik at han kunne snu seg rundt og melde av til sin
sjef igjen. På en regimentsoppstilling på Steinkjersannan kom da etterhvert
obersten, som jo var øverstkommanderende på stedet, og jeg fikk følge med ham
da han gikk rundt og inspiserte troppen. Dette var, og er noe av det mest
besynderlige mennesker kan bli utsatt for. Man går altså rundt og ser på
soldatene, ser dem rett i øynene og de skal stirre deg rett i øynene tilbake.
En etter en, i evigheter. Det er nemlig ganske mange soldater i et helt regiment.
Dette skal også gjennomføres uten et ord, ja uten å fortrekke en mine. Kun
obersten kunne komme med et kort «bra soldat!», eller «godt soldat!», ja
kanskje endog et tydelig «utmerket soldat», hvis man var så nybarbert at
tannkjøttet syntes gjennom huden.
Det er her kjernen i det å være militær sjef kommer til
uttrykk, og man ser her hvor viktig og omfattende en befalingsmanns utdanning
er. Det må regnes som den militære pedagogikks og den militære dannelsens
ytterste bragd at man greier å utdanne mennesker til å evne og gå rundt, stille
seg opp nese mot nese, og stirre andre mennesker hardt i øynene i timesvis uten
å le seg fillete. Jeg innehadde ikke denne evnen i tilstrekkelig grad, og er i
dag lærer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar