O jul med din glede

 

 

Julehandel. bare ordet er nok til å gi en stakkar gåsehud under tærne og stressmage. Og da tenker jeg selvsagt på fruen som ellers utsettes for dette hvert år mens jeg er opptatt med andre....viktige....ting som å passe at tevannet ikke svis og slikt. Med andre ord er jeg opptatt av andre mennesker rundt meg og deres velbefinnende, altså en edel personlighet og en sann menneskevenn.

 Nå ville det seg slik at det falt i mitt lodd å måtte ta den tunge turen til byen på lørdag for å handle noen slike julegreier, nevnte jeg hvor snill jeg er? Det er ille nok å slåss for parkeringsplass men det er en jungel der ute og de av oss med store, eldre, tunge varebiler vinner alltid over pingler med strøken Mercedes og dermed så jeg litt lysere på det. Dette går fort og greit tenkte jeg idet jeg jogget lett forbi køen i rulletrappa for å komme inn på apoteket. Men hvor lenge var Adam i Paris (eller deromkring)?

 I inngangen står det et gammelt skinn, ei kjerring på 80 pluss med gåstol og hele pakka. Jeg er jo relativt sprek og regnet med en rask fallseier i kampen om å få trykket på kølappmaskinen først men faen heller. Vet dere hvor raske slike gamle øk kan være på en kjapp 4-meter? På gamlehjem landet rundt står det slett ikke så ille til som media vil ha det til. De har alle personlige trenere og jobber hardt året rundt med et mål for øye. Nemlig å gruse meg i kampen om å rekke frem i køa på apoteket. Og de vinner hver gang!

Når kjerringa så kommer fram til disken står det selvsagt en stol der slik at sånne som henne kan bruke ekstra tid på å sette seg godt til rette og late som om hun er utslitt. Før hun leverer resepten skal det selvsagt tørrprates en evighet om vær, vind, køer og stressede mennesker. Mens jeg langsomt blir gal og i tankene kveler livskiten ut av det gamle skinnet begynner hun å snakke om hemmoroidene til mannen, ja jeg sto nært nok til å høre det! Stakkars jævel tenkte jeg i mitt stille sinn (da tenkte jeg ikke på hemmoroidene) og lurte på om jeg skulle beslaglegge stikkpillene hun fikk og kjøre dem ned i gapet på henne.

Det var da det skjedde. Gamla tok opp portemoneen sin(det heter det når du er 80) og begynte å telle mynt! Hun tellet mynt! Lenge! Dette var planlagt, jeg vedder! De gjør sånt bevisst. Er sikker på at slike gamlinger går innom en plass og veksler i mynt slik at de kan slå oss i køspurten for deretter å pine oss med å bruke ekstremt lang tid. Det sprakk fullstendig for meg, men siden det sto en securitasvakt i umiddelbar nærhet slo jeg ikke. Jeg laget mange halkvalte lyder der jeg sprang ut og tenkte at bikkjene får vente et par dager på ormekuren.

 Jeg ga opp resten av handlingen og regnet med forståelse for dette på hjemmebane, så feil kan man ta. Det er enda godt jeg er velsignet med godt humør, en evighet av tålmodighet og et menneskelig storsinn som får Mor Theresa til å minne om Hitler. Jeg tar slike episoder med det gode og nekter å la slikt ødelegge dagen for meg. Hvorfor irritere seg nå i adventstiden? Ha en jævlig god jul!

Kroppspenetrering

 Skopi er en fellesbetegnelse for ulike måter å penetrere kroppen på enten gjennom huden eller mer naturlige åpninger i kroppen med tanke på undersøkelse evt inngrep invortes. Gastroskopi og coloskopi er to måter å se gjennom systemet med en bøyelig slange med kamera fra henholdsvis øversiden (via spiserøret) eller fra undersiden (altså rævhollet). Om en skal gjennomføre begge samme dag bør en be om at en først undersøkes fra øversiden sånn at en ikke... ja du forstår. Vel. Ved coloskopi føres en 4 tommers slange ( det kjennes sånn ut) opp gjennom den åpningen hvor det for de flestes vedkommende står en plakat merket "EXIT ONLY"! Totalt uten hensynstagen til denne plakaten kjører da legen denne slangen opp i systemet for å gjøre greien sin. Om disse legene kan det forøvrig nevnes at de velges tidlig ut for videre studier. I et hemmelig direktiv som ligger inne i stillingsinstruksen til førskolelærere står det at de skal merke seg de barna i barnehagen som alltid står tvekrøket av latter når andre slår seg og gråter. Er mangelen på empati stor nok kvalifiserer dette til opptaksprøve til enten diktatorhøgskolen eller for de aller verste til utdanning innen kroppspenetrering, altså som coloskopilege. Det sies at Hitlers mor fikk velge podens utdanning mellom coloskopistudier i Niedersachsenhaussen Uberkrankenhochshule eller Die Diktatorhochschule i Munchen. Hun valgte det siste for ikke å ødelegge ettermælet hans fullstendig. Smertene denne penetreringen påfører en stakkar må nevnes. For å rette ut tarmen blåses det luft inn slik at legen får kjørt inn greia. Vi snakker her luftsmerter fra helvete. For damer, vær vennlig å ikke begynn med fødsler og slikt. Tenk dere heller at ved en fødsel kommer barnet ut av en, av naturen designet, åpning hvor det er meningen at barn skal komme ut. Se så for dere at det samme barnet i det øyeblikket det er kommet ut den riktige åpningen stappes inn i den nedre åpningen for så ved hjelp av trykkluft trykkes opp igjen i en helt annen kanal. Slike smerter! Når du da ser legen komme med slangen og ber deg om å slappe av bare vet du hvordan Jesus følte det da han vandret med korset på vei til avslutningen. Mange har snakket om hvor ydmykende en slik undersøkelse er. Det er ydmykende å bli avkledd nedentil og kanskje tom lagt i narkose uten anelse om hva de egentlig foretar seg mens du sover. Av anstendighetshensyn skal jeg ikke spekulere videre på dette men for min del var den mest ydmykende delen da jeg kom til meg selv klam i hakket men UTEN den obligatoriske 50lappen i sprekken. Jeg følte meg så brukt.....

Idealtid og ekte Narvikgutter

 

Da jeg vokste opp i lille Håkvik for lenge siden var fritidsinteressene enkelt definert. Enten var du på fjellet på jakt eller i elva og fisket . Alternativet var idrett. Da var du på fotballbanen, eventuelt lysløypa. Egentlig litt som dødsårsaker i Nord Norge på den tiden, enten døde du på land eller til sjøs. Siden det ikke fantes konkurranser for jakt eller fiske (det er nemlig så lenge siden at vi faktisk jaktet og fisket for å spise det vi fikk), drev vi med idrett på fotballbanen eller i lysløypa. Vi hadde selvsagt hørt om håndball, volleyball, golf og andre ting de drev med i byen, men det fantes nå engang bare lysløype og fotballbane i Håkvik. Byen var langt unna bygda. I byen bodde det fine folk som skrelte potetene de kjøpte av oss på bygda før de spiste dem.

Det fantes ikke damelag i fotball, de jentene som ønsket det, spilte med gutta. Jakt og fiske fikk jentene ikke være med på. Det brakte ulykke og dårlig fangst. Etter hvert som man ble eldre, ble dette synet nyansert noe, idet godt fiske forutsatte godt haill. Så langt jenter og fiske. For søringer, som ikke vet hva haill er, skulle jeg gjerne kommet med en utfyllende forklaring. Jeg er imidlertid alt for fintfølende til dette og rødmer over tastaturet mens bilder trylles frem på netthinna.

Det var en fin oppvekst. Livet var trygt og forutsigbart. Ski på vinteren og fotball om sommeren. Ski på TV var alltid spennende, Norge vant jo ofte. Dette var før lipsyl og astmaspray, dermed vant faktisk av og til noen andre nasjoner også. For min egen del var det slik at jeg vant mye innen hundekjøring, som den gang ble bedrevet ved hjelp av hund, pulk og ski.

Idrett var da, som i dag, innrettet slik at det alltid var en som vant. Det er jo på en måte målet med all idrett. Vedkommende ble bejublet, som seg hør og bør. Det å ha et velfylt premieskap var noe alle misunte en. Noen av oss var så heldige at vi vant konkurranser utenfor kommunegrensene, ja liketil ble norgesmestre og endog nordiske mestre til overmål. Da skjedde miraklet i en by med rundt 20.000 verdensmestre. Selv om du kom fra en pitteliten bygd langt utenfor byen, fikk du komme på forsiden av selveste lokalavisa. Dette var store ting for en landsens gutt kan du tro. I Narvik var det slik at utenfor byen bodde det bare bygdelapper. I byen bodde de ekte narvikguttene/jentene. Man kunne selvsagt ikke titulere seg narvikgutt uten å være nettopp det etter visse kvalifiseringskriterier, kriterier ikke engang byfolk selv var helt enige om. En ting var de imidlertid enige om, bygdefolk var fjordinger, krattfinner, lapper og annet rart, noe vi i lett godtok, ukjente med krenkelsesbegrepet som vi jo var.

Men var det slik at du vant et eller annet stort, for eksempel ble norgesmester, kunne du ta gift på at det på forsiden av lokalavisa stod med store krigstyper "Narvikgutt VANT......"
Det fantes altså noe som kunne gjøre deg til narvikgutt selv uten at du bodde på nærmere avgrensede geografiske steder på narvikhalvøya og hadde fedre som hadde jobbet på bolaget eventuelt jernbanen. Dette var selvsagt ikke noe varig medlemskap i den eksklusive klubb, kun ment den dagen det stod i avisa og kunne ellers brukes senere om det var viktig for å påpeke byens stolte prestasjoner innen idretten. Ellers var det å rykke ned til den sedvanlige betegnelsen håkviklapp, noe jeg forøvrig levde godt med, idet jeg alltid har ansett det som streng straff å måtte bo i en by, noe man kan burde kunne dømmes til om man hadde gjort noe veldig, veldig galt. Ikke desto mindre kan jeg altså, med lokalavisen i hånden, dokumentere at jeg ved flere anledninger har vært ekte narvikgutt.

For de som ikke vant var det ikke like enkelt. Det var selvsagt grader av å ikke vinne. På bakgrunn av virkelig heroisk innsats og mot alle odds, kunne man komme inn som en god nummer to og oppnå en viss respekt, omtrent som Finland i vinterkrigen, men det gjeveste var selvsagt å vinne. Var man på andre siden av skalaen, altså blant de som tapte (les, langt nede på resultatlista), var det ikke særlig gøy. Det er ikke til å legge skjul på at utvelgelse til lag i skolegården for en stor del fulgte de idrettslige resultater. Man ville jo gjerne vinne. Dette førte, naturlig nok, til at enkelte alltid ble stående igjen og ble valgt sist. Det var nok ikke særlig greit å stå sist igjen og måtte høre et oppgitt «Ok, vi får ta ham i dag, men da tar dere ham i morgen» når fotballag i friminuttene skulle velges. Som voksen gråter hjertet mitt over de barn dette blir til del i dag, men det var nå engang ikke tema for denne teksten og får ligge til en annen gang.

Norge hadde på den tiden et ordentlig sosialdemokrati. Egentlig var vel de fleste partier sosialdemokrater enten de nå het Høyre, Venstre eller Arbeiderpartiet. Det var relativt stor konsensus rundt hvordan vi ønsket å styre samfunnet. En ting kom imidlertid sigende inn fra langt fra venstre. Dette gjaldt de som alltid ble stående igjen og ble valgt sist eller de som alltid endte lengst ned på resultatlista. Den i utgangspunktet store omtanken for disse ledet til innføringen av et helt utrolig eksperiment, som kunne endt med slutten for Norge som idrettsnasjon, lenge før vi ble best i verden.

Vi snakker om idealtid. En tanke så utrolig at den garantert ikke ble oppfunnet av noen som vant noe som helst. Ideen var at for et skiløp over for eksempel 10 kilometer, regnet man snittet av antatt raskeste tid og antatt seneste tid. Dette betydde at den vant som kom nærmest denne snittiden. Gikk du så fort at differansen fra idealtiden ble større til deg enn til den som gikk saktest, tapte du hele konkurransen. Dette skulle selvsagt føre til at alle hadde anledning til å vinne, en riktig sympatisk tanke, spesielt for de som ikke har et konkurransehjerte.

For min del inntraff katastrofen en vakker søndag i Skjomen. Det dreide seg om skiskyting. Jeg var jo, som nevnt, oppvokst med jakt og fiske og kunne behandle våpen som seg hør og bør. Akkurat denne dagen klaffet det meste. Skiene var perfekte, formen likeså. Blinkene falt, som om jeg skjøt på dem med hagle. Kort sagt, jeg seilte inn i mål på en rosa sky i vissheten om at ingen kunne følge meg akkurat den dagen, 10 treff på skytingen. Gjett hvem som gledet seg til premieutdelingen? Så var det dette med idealtid da.

Det ble en nedtur av de sjeldne. Jeg kom desidert sist, men var så heldig at jeg fikk deltakerbevis. Jeg mener å huske at min gode venn Rune, som ellers ofte vant, kom nest sist med en bom og var utrøstelig. Der og da kunne både min og Runes idrettskarriere endt, mange andres også for den del. Hadde denne galskapen fått fortsette, hadde vi aldri endt opp med Dæhlie, Ulvang, Koss og andre av nasjonens idrettshelter. Vi ville aldri fått oppleve idrettsfesten på Lillehammer i -94 (Bare se for dere Hellas som seierherrer på 4 ganger 10 Km stafett med idealtid for herrer, der de kom i mål en time etter Norge) og Erling Braut Haaland ville blitt valgt sist når det skulle spilles fotballkamp.

Tanken bak hele greia var jo både vakker og naiv, litt som drømmen om en fransk bil som faktisk virker, eventuelt en verden uten misunnelse, som ellers jo er en sterkere følelse enn kjønnsdriften her nord. Virkeligheten er gjerne litt annerledes. Mennesker ønsker å se noen vinne i idrett, og for å oppnå dette må noen tape. Enkelt og brutalt. Jeg har tenkt litt på dette i det siste; Siden ekte narvikgutter (og noen fra bygda) er veldig opptatte av fotball og dermed altså bruker endel tid på stadion hvor man hyller byens stolthet Mjølner der de feier banen med andre fotballstorheter som Hardhaus og Medkila, og så videre, er det ikke til å komme fra at det ikke akkurat er vinnere av europaligaen de hyller.

Sarkasmen fløt kanskje litt over kanten i forrige avsnitt, så vi hopper videre. Mjølner har nok de beste årene bak seg. Personlig husker jeg både opprykket og nedrykket fra toppdivisjonen for mange år siden. Etter det har det gått smått med Mjølner. Pr i dag er det ikke topp ti vi snakker om, selv om man jo alltid håper på bedre tider. Det er her mine tanker om idealtid kommer inn. Hvis vi begynner å tenke litt i disse baner ville både Mjølner og landslaget plutselig være med og kjempe om de gjeveste pokalene. Det ville også ført til en betydelig triveligere hverdag på stadion for ekte narvikgutter.

 

Hva med å innføre det samme prinsippet med idealtid inn i fotball? La oss si at et relativt lavt plassert lag får et poeng hver gang de treffer en medspiller med en pasning 3 ganger på rad. For lag høyere oppe må de kanskje treffe 20 ganger på rad. Om Mjølner spiller mot Barcelona, teller et mjølnermål like mye som 20 barcelonamål. Om en mjølnerspiller fremviser skudd som dokumenterbart er hardere enn ballmottaket gir man ekstra målpoeng. Dette lar seg sikkert regne ut sånn at det blir rettferdig. Her tror jeg vi kan få både i pose og sekk og stolte, ekte Narvikgutter kan atter gå på stadion med hevet hode.

 Bare en tanke. Kjør debatt.