Da
jeg vokste opp i lille Håkvik for lenge siden var fritidsinteressene enkelt
definert. Enten var du på fjellet på jakt eller i elva og fisket . Alternativet
var idrett. Da var du på fotballbanen, eventuelt lysløypa. Egentlig litt som
dødsårsaker i Nord Norge på den tiden, enten døde du på land eller til sjøs.
Siden det ikke fantes konkurranser for jakt eller fiske (det er nemlig så lenge
siden at vi faktisk jaktet og fisket for å spise det vi fikk), drev vi med
idrett på fotballbanen eller i lysløypa. Vi hadde selvsagt hørt om håndball,
volleyball, golf og andre ting de drev med i byen, men det fantes nå engang
bare lysløype og fotballbane i Håkvik. Byen var langt unna bygda. I byen bodde
det fine folk som skrelte potetene de kjøpte av oss på bygda før de spiste dem.
Det fantes ikke damelag i fotball, de jentene som ønsket det, spilte med gutta.
Jakt og fiske fikk jentene ikke være med på. Det brakte ulykke og dårlig
fangst. Etter hvert som man ble eldre, ble dette synet nyansert noe, idet godt
fiske forutsatte godt haill. Så langt jenter og fiske. For søringer, som ikke
vet hva haill er, skulle jeg gjerne kommet med en utfyllende forklaring. Jeg er
imidlertid alt for fintfølende til dette og rødmer over tastaturet mens bilder trylles
frem på netthinna.
Det var en fin oppvekst. Livet var trygt og forutsigbart. Ski på vinteren og
fotball om sommeren. Ski på TV var alltid spennende, Norge vant jo ofte. Dette
var før lipsyl og astmaspray, dermed vant faktisk av og til noen andre nasjoner
også. For min egen del var det slik at jeg vant mye innen hundekjøring, som den
gang ble bedrevet ved hjelp av hund, pulk og ski.
Idrett var da, som i dag, innrettet slik at det alltid var en som vant. Det er
jo på en måte målet med all idrett. Vedkommende ble bejublet, som seg hør og
bør. Det å ha et velfylt premieskap var noe alle misunte en. Noen av oss var så
heldige at vi vant konkurranser utenfor kommunegrensene, ja liketil ble
norgesmestre og endog nordiske mestre til overmål. Da skjedde miraklet i en by
med rundt 20.000 verdensmestre. Selv om du kom fra en pitteliten bygd langt utenfor
byen, fikk du komme på forsiden av selveste lokalavisa. Dette var store ting
for en landsens gutt kan du tro. I Narvik var det slik at utenfor byen bodde
det bare bygdelapper. I byen bodde de ekte narvikguttene/jentene. Man kunne
selvsagt ikke titulere seg narvikgutt uten å være nettopp det etter visse
kvalifiseringskriterier, kriterier ikke engang byfolk selv var helt enige om.
En ting var de imidlertid enige om, bygdefolk var fjordinger, krattfinner,
lapper og annet rart, noe vi i lett godtok, ukjente med krenkelsesbegrepet som
vi jo var.
Men var det slik at du vant et eller annet stort, for eksempel ble
norgesmester, kunne du ta gift på at det på forsiden av lokalavisa stod med
store krigstyper "Narvikgutt VANT......"
Det fantes altså noe som kunne gjøre deg til narvikgutt selv uten at du bodde
på nærmere avgrensede geografiske steder på narvikhalvøya og hadde fedre som
hadde jobbet på bolaget eventuelt jernbanen. Dette var selvsagt ikke noe varig
medlemskap i den eksklusive klubb, kun ment den dagen det stod i avisa og kunne
ellers brukes senere om det var viktig for å påpeke byens stolte prestasjoner
innen idretten. Ellers var det å rykke ned til den sedvanlige betegnelsen håkviklapp,
noe jeg forøvrig levde godt med, idet jeg alltid har ansett det som streng
straff å måtte bo i en by, noe man kan burde kunne dømmes til om man hadde
gjort noe veldig, veldig galt. Ikke desto mindre kan jeg altså, med lokalavisen
i hånden, dokumentere at jeg ved flere anledninger har vært ekte narvikgutt.
For de som ikke vant var det ikke like enkelt. Det var selvsagt grader av å
ikke vinne. På bakgrunn av virkelig heroisk innsats og mot alle odds, kunne man
komme inn som en god nummer to og oppnå en viss respekt, omtrent som Finland i
vinterkrigen, men det gjeveste var selvsagt å vinne. Var man på andre siden av
skalaen, altså blant de som tapte (les, langt nede på resultatlista), var det
ikke særlig gøy. Det er ikke til å legge skjul på at utvelgelse til lag i
skolegården for en stor del fulgte de idrettslige resultater. Man ville jo
gjerne vinne. Dette førte, naturlig nok, til at enkelte alltid ble stående
igjen og ble valgt sist. Det var nok ikke særlig greit å stå sist igjen og
måtte høre et oppgitt «Ok, vi får ta ham i dag, men da tar dere ham i morgen»
når fotballag i friminuttene skulle velges. Som voksen gråter hjertet mitt over
de barn dette blir til del i dag, men det var nå engang ikke tema for denne
teksten og får ligge til en annen gang.
Norge hadde på den tiden et ordentlig sosialdemokrati. Egentlig var vel de
fleste partier sosialdemokrater enten de nå het Høyre, Venstre eller Arbeiderpartiet.
Det var relativt stor konsensus rundt hvordan vi ønsket å styre samfunnet. En
ting kom imidlertid sigende inn fra langt fra venstre. Dette gjaldt de som
alltid ble stående igjen og ble valgt sist eller de som alltid endte lengst ned
på resultatlista. Den i utgangspunktet store omtanken for disse ledet til
innføringen av et helt utrolig eksperiment, som kunne endt med slutten for
Norge som idrettsnasjon, lenge før vi ble best i verden.
Vi snakker om idealtid. En tanke så utrolig at den garantert ikke ble oppfunnet
av noen som vant noe som helst. Ideen var at for et skiløp over for eksempel 10
kilometer, regnet man snittet av antatt raskeste tid og antatt seneste tid.
Dette betydde at den vant som kom nærmest denne snittiden. Gikk du så fort at
differansen fra idealtiden ble større til deg enn til den som gikk saktest,
tapte du hele konkurransen. Dette skulle selvsagt føre til at alle hadde
anledning til å vinne, en riktig sympatisk tanke, spesielt for de som ikke har
et konkurransehjerte.
For min del inntraff katastrofen en vakker søndag i Skjomen. Det dreide seg om
skiskyting. Jeg var jo, som nevnt, oppvokst med jakt og fiske og kunne behandle
våpen som seg hør og bør. Akkurat denne dagen klaffet det meste. Skiene var
perfekte, formen likeså. Blinkene falt, som om jeg skjøt på dem med hagle. Kort
sagt, jeg seilte inn i mål på en rosa sky i vissheten om at ingen kunne følge
meg akkurat den dagen, 10 treff på skytingen. Gjett hvem som gledet seg til
premieutdelingen? Så var det dette med idealtid da.
Det ble en nedtur av de sjeldne. Jeg kom desidert sist, men var så heldig at
jeg fikk deltakerbevis. Jeg mener å huske at min gode venn Rune, som ellers
ofte vant, kom nest sist med en bom og var utrøstelig. Der og da kunne både min
og Runes idrettskarriere endt, mange andres også for den del. Hadde denne
galskapen fått fortsette, hadde vi aldri endt opp med Dæhlie, Ulvang, Koss og andre
av nasjonens idrettshelter. Vi ville aldri fått oppleve idrettsfesten på
Lillehammer i -94 (Bare se for dere Hellas som seierherrer på 4 ganger 10 Km
stafett med idealtid for herrer, der de kom i mål en time etter Norge) og Erling
Braut Haaland ville blitt valgt sist når det skulle spilles fotballkamp.
Tanken bak hele greia var jo både vakker og naiv, litt som drømmen om en fransk
bil som faktisk virker, eventuelt en verden uten misunnelse, som ellers jo er
en sterkere følelse enn kjønnsdriften her nord. Virkeligheten er gjerne litt
annerledes. Mennesker ønsker å se noen vinne i idrett, og for å oppnå dette må
noen tape. Enkelt og brutalt. Jeg har tenkt litt på dette i det siste; Siden
ekte narvikgutter (og noen fra bygda) er veldig opptatte av fotball og dermed
altså bruker endel tid på stadion hvor man hyller byens stolthet Mjølner der de
feier banen med andre fotballstorheter som Hardhaus og Medkila, og så videre,
er det ikke til å komme fra at det ikke akkurat er vinnere av europaligaen de
hyller.
Sarkasmen fløt kanskje litt over kanten i forrige avsnitt, så vi hopper videre.
Mjølner har nok de beste årene bak seg. Personlig husker jeg både opprykket og
nedrykket fra toppdivisjonen for mange år siden. Etter det har det gått smått med
Mjølner. Pr i dag er det ikke topp ti vi snakker om, selv om man jo alltid
håper på bedre tider. Det er her mine tanker om idealtid kommer inn. Hvis vi
begynner å tenke litt i disse baner ville både Mjølner og landslaget plutselig
være med og kjempe om de gjeveste pokalene. Det ville også ført til en
betydelig triveligere hverdag på stadion for ekte narvikgutter.
Hva
med å innføre det samme prinsippet med idealtid inn i fotball? La oss si at et relativt
lavt plassert lag får et poeng hver gang de treffer en medspiller med en
pasning 3 ganger på rad. For lag høyere oppe må de kanskje treffe 20 ganger på
rad. Om Mjølner spiller mot Barcelona, teller et mjølnermål like mye som 20 barcelonamål.
Om en mjølnerspiller fremviser skudd som dokumenterbart er hardere enn
ballmottaket gir man ekstra målpoeng. Dette lar seg sikkert regne ut sånn at
det blir rettferdig. Her tror jeg vi kan få både i pose og sekk og stolte, ekte
Narvikgutter kan atter gå på stadion med hevet hode.
Bare en tanke. Kjør debatt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar