Comfyballs

 

#Metoo- kampanjen har vært over oss i noen tid nå. Dette har selvsagt sin gode grunn. Vi kan vel i ettertid si at det var på høy tid også. Kampanjen i har i all hovedsak tatt for seg uønskede episoder hvor menn i lederstillinger har utnyttet dette til å utvise oppførsel som har blitt oppfattet krenkende av særlig kvinner. Den har hatt god effekt også og mange har endog måttet svare for seg i retten for sin oppførsel, mens atter andre har måttet stå til rette i den tøffeste domsstolen, nemlig facebook.

At jeg, som mann, på denne måten skulle se meg nødsaget til å varsle om en slik  krenkelse, hadde jeg aldri forestilt meg, men jeg kan ikke tie lengre. En samtale med en kollega og nå forhenværende kompis ble etterhvert av en slik art at den ikke slipper taket. Vedkommende dreide samtalen over, eller skal vi si under, beltestedet, så umerkelig at jeg ikke så streken før den var overtrådt godt og vel. Da var det for sent, og livet mitt blir aldri det samme. Jeg må leve med bildene på netthinna resten av livet.

Vedkommende begynte med å reklamere for sin siste investering på manufakturfronten, allerede her burde alarmklokkene ringt, menn snakker ikke om klær! Han snakket om undertøy, nærmere bestemt truser, boksere vil noen si. Nå er jo temaet slett ikke feil å diskutere blant menn, misforstå ikke. Man har ingenting i mot tips til raffinert undertøy. Hvem vet om ikke fruen tar hintet, og går til anskaffelse av slikt, til glede for en stakkar en freddas kveld? Derfor merket jeg ikke at vedkommende kollega sakte førte meg inn i en situasjon som skulle vise seg å bli skjebnesvangert for mitt sjelsliv.

Før jeg visste ordet av det, altså mens jeg enda satt med forventningen om en beskrivelse av noe som kunne gjøre fruen enda mer attråverdig, viste det seg at fyren satt og snakket om seg selv og en bokser han selv hadde begynt å bruke. På dette tidspunkt var jeg paralysert og ute av stand til å si nei. Jeg befant meg på en måte utenfor meg selv uten å kunne gripe inn i det jeg meget mot min vilje ble utsatt for. Jeg satt der og lyttet, hadde endog høreapparatet på, og hørte derfor meget godt hva han utsatte meg for. Jeg hørte og så meg selv bli utsatt for et overgrep, uten å være i stand til å rope ut min protest. Kroppen var lammet, og jeg var fysisk ute av stand til å forlate rommet, eller yte annen motstand.

Han beskrev inngående plagget han kalte Comfyballs, og fortalte inngående om hvor behagelig kronjuvelene på en måte lå i en krybbe der nede. Han malte et bilde av utstyret som på en visstnok utrolig fin måte kunne ligge der uavhengig av om man løp, satt, lå eller hoppet. Ingen slitasje eller ømhet, selv etter lengre løpeturer. Selv var han henfalt fullstendig til plagget, og kunne ikke tenke seg en hverdag uten. Jeg ble sittende uten noe å gripe fatt i, noe som kunne gi meg et holdepunkt i en tilværelse som ettertrykkelig var endret for alltid. Jeg svevde i det uvisse, i en slags evig omgangssyke, som enda henger i. Det er derfor min terapeut har bedt meg skrive det av meg. Dette er min vei tilbake til livet etter overgrepet. Jeg greier ikke å snakke om det, så jeg skriver det av meg. Kanskje kan jeg bidra til å berge andre unna det uføre jeg selv uforskyldt har havnet i.

Menn skal ikke snakke med andre menn om sitt eget undertøy eller underliv. Sånn er det bare! Vi vet at andre menn har genitalier, men vi liker det ikke og ønsker ikke å tenke på det heller. Vi vet også at de forhåpentligvis bruker en eller annen form for underbenklær for å beskytte disse, men vi skal ikke utsettes for å høre om det. Det blir nesten like ille som om man etter trening, oppdager en fyr som kommer ut av dusjen, tørker seg, for så å ta på seg sokker og T-skjorte FØR trusa!! Ingen som har sett slikt, går videre i livet uten sjelsmessige skader, med mindre man er totalt blottet for følelser og anstendighet. Det gjorde slett ikke saken bedre at en jeg oppfattet, ikke bare som en kollega, men også som venn, utnyttet både min tillit, sin stilling og slik krenket meg på det groveste. Det finnes ingen erstatningssum som noen gang kan rettferdiggjøre krenkelsen, jeg har likevel bestemt meg for å gå videre, men altså ikke uten å vitne om overgrepet. Mine netthinner er for alltid ødelagt, men kanskje berger jeg noen andres.

Håpet er at alle dere menn der ute, som på skjendigste vis blir utsatt for prat om manneunderbenklær og genitalier av andre menn, forteller verden om overgriperen. Heng ham ut! La oss stå sammen. Husk, du er ikke alene!

 Julehandel. bare ordet er nok til å gi en stakkar gåsehud under tærne og stressmage. Og da tenker jeg selvsagt på fruen som ellers utsettes for dette hvert år mens jeg er opptatt med andre....viktige....ting som å passe at tevannet ikke svis og slikt. Med andre ord er jeg opptatt av andre mennesker rundt meg og deres velbefinnende, altså en edel personlighet og en sann menneskevenn. Nå ville det seg slik at det falt i mitt lodd å måtte ta den tunge turen til byen på lørdag for å handle noen slike julegreier, nevnte jeg hvor snill jeg er? Det er ille nok å slåss for parkeringsplass men det er en jungel derute og de av oss med store, eldre, tunge varebiler vinner alltid over pingler med strøken Mercedes og dermed så jeg litt lysere på det. Dette går fort og greit tenkte jeg idet jeg jogget lett forbi køen i rulletrappa for å komme inn på apoteket. Men hvor lenge var Adam i Paris (eller deromkring)? I inngangen står det et gammelt skinn, ei kjerring på 80 pluss med gåstol og hele pakka. Jeg er jo relativt sprek og regnet med en rask fallseier i kampen om å få trykket på kølappmaskinen først men faen heller. Vet dere hvor raske slike gamle øk kan være på en kjapp 4-meter? På gamlehjem landet rundt står det slett ikke så ille til som media vil ha det til. De har alle personlige trenere og jobber hardt året rundt med et mål for øye. Nemlig å gruse meg i kampen om å rekke frem i køa på apoteket. Og de vinner hver gang! Når kjerringa så kommer fram til disken står det selvsagt en stol der slik at sånne som denne kjerringa kan bruke ekstra tid på å sette seg godt til rette og late som om hun er utslitt. Før hun leverer resepten skal det selvsagt tørrprates en evighet om vær, vind, køer og stressede mennesker. Mens jeg langsomt blir gal og i tankene kveler livskiten ut av det gamle skinnet begynner hun å snakke om hemmoroidene til mannen, ja jeg sto nært nok til å høre det! Stakkars jævel tenkte jeg i mitt stille sinn (da tenkte jeg ikke på hemmoroidene) og lurte på om jeg skulle beslaglegge stikkpillene hun fikk og kjøre dem ned i gapet på henne. Det var da det skjedde. Gamla tok opp portemoneen sin(det heter det når du er 80) og begynte å telle mynt! Hun tellet mynt! Lenge! Dette var planlagt, jeg vedder! De gjør sånt bevisst. Er sikkker på at slike gamlinger går innom en plass og veksler i mynt slik at de kan slå oss i køspurten for deretter å pine oss med å bruke ekstremt lang tid. Det sprakk fullstendig for meg, men siden det sto en securitasvakt i umiddelbar nærhet slo jeg ikke. Jeg laget mange halkvalte lyder der jeg sprang ut og tenkte at bikkjene får vente et par dager på ormekuren. Jeg ga opp resten av handlingen og regnet med forståelse for dette på hjemmebane, så feil kan man ta. Det er enda godt jeg er velsignet med godt humør, en evighet av tålmodighet og et menneskelig storsinn som får Mor Theresa til å minne om Hitler. Jeg tar slike episoder med det gode og nekter å la slikt ødelegge dagen for meg. Hvorfor irritere seg nå i adventstiden? God jul!