#Metoo-
kampanjen har vært over oss i noen tid nå. Dette har selvsagt sin gode grunn.
Vi kan vel i ettertid si at det var på høy tid også. Kampanjen i har i all
hovedsak tatt for seg uønskede episoder hvor menn i lederstillinger har
utnyttet dette til å utvise oppførsel som har blitt oppfattet krenkende av
særlig kvinner. Den har hatt god effekt også og mange har endog måttet svare
for seg i retten for sin oppførsel, mens atter andre har måttet stå til rette i
den tøffeste domsstolen, nemlig facebook.
At jeg, som mann, på denne måten skulle se meg nødsaget til å varsle om en
slik krenkelse, hadde jeg aldri
forestilt meg, men jeg kan ikke tie lengre. En samtale med en kollega og nå
forhenværende kompis ble etterhvert av en slik art at den ikke slipper taket.
Vedkommende dreide samtalen over, eller skal vi si under, beltestedet, så
umerkelig at jeg ikke så streken før den var overtrådt godt og vel. Da var det
for sent, og livet mitt blir aldri det samme. Jeg må leve med bildene på
netthinna resten av livet.
Vedkommende begynte med å reklamere for sin siste investering på
manufakturfronten, allerede her burde alarmklokkene ringt, menn snakker ikke om
klær! Han snakket om undertøy, nærmere bestemt truser, boksere vil noen si. Nå
er jo temaet slett ikke feil å diskutere blant menn, misforstå ikke. Man har
ingenting i mot tips til raffinert undertøy. Hvem vet om ikke fruen tar hintet,
og går til anskaffelse av slikt, til glede for en stakkar en freddas kveld?
Derfor merket jeg ikke at vedkommende kollega sakte førte meg inn i en
situasjon som skulle vise seg å bli skjebnesvangert for mitt sjelsliv.
Før jeg visste ordet av det, altså mens jeg enda satt med forventningen om en
beskrivelse av noe som kunne gjøre fruen enda mer attråverdig, viste det seg at
fyren satt og snakket om seg selv og en bokser han selv hadde begynt å bruke.
På dette tidspunkt var jeg paralysert og ute av stand til å si nei. Jeg befant
meg på en måte utenfor meg selv uten å kunne gripe inn i det jeg meget mot min
vilje ble utsatt for. Jeg satt der og lyttet, hadde endog høreapparatet på, og
hørte derfor meget godt hva han utsatte meg for. Jeg hørte og så meg selv bli
utsatt for et overgrep, uten å være i stand til å rope ut min protest. Kroppen
var lammet, og jeg var fysisk ute av stand til å forlate rommet, eller yte
annen motstand.
Han beskrev inngående plagget han kalte Comfyballs, og fortalte inngående om
hvor behagelig kronjuvelene på en måte lå i en krybbe der nede. Han malte et
bilde av utstyret som på en visstnok utrolig fin måte kunne ligge der uavhengig
av om man løp, satt, lå eller hoppet. Ingen slitasje eller ømhet, selv etter
lengre løpeturer. Selv var han henfalt fullstendig til plagget, og kunne ikke
tenke seg en hverdag uten. Jeg ble sittende uten noe å gripe fatt i, noe som
kunne gi meg et holdepunkt i en tilværelse som ettertrykkelig var endret for
alltid. Jeg svevde i det uvisse, i en slags evig omgangssyke, som enda henger
i. Det er derfor min terapeut har bedt meg skrive det av meg. Dette er min vei
tilbake til livet etter overgrepet. Jeg greier ikke å snakke om det, så jeg
skriver det av meg. Kanskje kan jeg bidra til å berge andre unna det uføre jeg
selv uforskyldt har havnet i.
Menn skal ikke snakke med andre menn om sitt eget undertøy eller underliv. Sånn
er det bare! Vi vet at andre menn har genitalier, men vi liker det ikke og
ønsker ikke å tenke på det heller. Vi vet også at de forhåpentligvis bruker en
eller annen form for underbenklær for å beskytte disse, men vi skal ikke
utsettes for å høre om det. Det blir nesten like ille som om man etter trening,
oppdager en fyr som kommer ut av dusjen, tørker seg, for så å ta på seg sokker
og T-skjorte FØR trusa!! Ingen som har sett slikt, går videre i livet uten
sjelsmessige skader, med mindre man er totalt blottet for følelser og
anstendighet. Det gjorde slett ikke saken bedre at en jeg oppfattet, ikke bare
som en kollega, men også som venn, utnyttet både min tillit, sin stilling og
slik krenket meg på det groveste. Det finnes ingen erstatningssum som noen gang
kan rettferdiggjøre krenkelsen, jeg har likevel bestemt meg for å gå videre,
men altså ikke uten å vitne om overgrepet. Mine netthinner er for alltid
ødelagt, men kanskje berger jeg noen andres.
Håpet er at alle dere menn der ute, som på skjendigste vis blir utsatt for prat
om manneunderbenklær og genitalier av andre menn, forteller verden om
overgriperen. Heng ham ut! La oss stå sammen. Husk, du er ikke alene!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar