«Det skjedde i de dager». Slik lyder ordene i Lukas 2:1-15.
Jeg skal ikke på noen måte forsøke å overgå selveste Lukas, men drister meg
like vel til å påpeke i all beskjedenhet at det meste i hans evangelium
vanskelig lar seg dokumentere annet enn i ren tro. Min lille historie er
derimot dokumentarisk. Det følgende skjedde faktisk i de dager i Tyrkia for 8
år siden:
Løping er kanskje ikke det man helst utsetter en
middelaldrende kropp for når gradestokken dirrer rundt 40 grader og sola steker
ubarmhjertig fra klar himmel. Det er nok heller ikke det man drømmer om når man
slenger seg ned på solsengen glinsende av solkrem, varm og jævlig. Det man
drømmer om da er selvsagt en iskald Efes, altså det lokale ølet våre tyrkiske
venner produserer, forøvrig en utmerket drikk.
Nå er det jo slik at man ikke kan ligge på en solseng dag ut
og dag inn og bare nyte kald pils, det skulle vel tatt seg ut. Det er både
fetende, umoralsk og i dag kanskje til og med krenkende for noen også. I min
verden er det slik at jeg tenker jeg må gjøre meg fortjent til en øl. Om jeg
det har, kan jeg med ren og ubesudlet samvittighet drikke kaldt øl og finne en
form for mening i tilværelsen i 40 graders varme på en solseng i Tyrkia. Det er
her løpingen kommer inn. Det er rett og slett øltørsten som driver meg ut på
den daglige torturen løping er i varmen på ferietur i gamle Kemal Atatyrks
hjemland.
Nedenfor hotellet ligger strandpromenaden; vakker,
innbydende og fryktelig varm. Den strekker seg milevis avgårde og inviterer til
bruk. Helst i bil med aircondition på, men i mitt tilfelle var jo målet bruk av
apostlenes hester. Det var på denne promenaden det katastrofale inntraff. Jeg
hadde bare så vidt kommet i gang med løpeturen da en lokal fyr, tilsynelatende på
min egen alder, kom løpende inn fra siden. Han nikket kjekt og la seg til å
løpe ved siden av meg. Nå kunne man sett for sett for seg at dette kunne vært
starten på et vakkert vennskap hvor man sammen red inn i solnedgangen, men da
har man ikke bakgrunn fra toppidrett.
Hadde nå denne fyren vært 20 år og veltrent, hadde jeg
selvsagt saknet farten og smilt overbærende over ungdommens frimodige overmot
og sunnhet. Uten tap av ansikt kunne jeg da med verdighet fortsatt å løpe i et
bedagelig tempo tilpasset min alder, mens jeg grunnet over fordums prestasjoner;
de har ellers en tendens til å bli både større og bedre med årene jo mer man
tenker over dem. Noe helt annet er det det når en jevnaldrende legger opp til
det ved freidig å løpe ved min side med hodet hevet, mens han småfrekt hilser
på tyrkisk og ser uforskammet sprek ut.
Det var ingenting annet enn en opplagt utfordring og krigen
var et faktum. Dette var selvsagt ikke min feil. Han kunne funnet en annen
plass å løpe på, gjerne en annen dag også, men nå var vi altså der og da. To
avfeldige idrettsmenn som representerte sine respektive land i edel kappestrid
i landskampen fra helvete.
I starten så det hele rolig og fint ut, om man så bort fra
den intense heten, som ville stoppet enhver form for organisert idrett, og fikk
asfalten til å mykne som varm gummi. Ingen av oss forsøkte på noen form for
rykk for å forsøke og dra fra. I vår alder finnes det hverken rykk eller
taktomslag lengre. Farten ser skremmende lik ut om man spurter eller ikke. Men
vi er noen seige jævler som kan alle knepene i boka. Nå brukte vi alle disse,
pluss noen til du ikke finner i noen bok.
Farten økte sakte men sikkert opp til det tempo eldre
kropper kan holde lenge uten å dø. Her er det slik at vi gamlinger har fordelen.
Det går kanskje ikke så fort, men denne farten kan vi holde lenge etter at
uerfarne tyveåringer har sultet i hjel (evnen til selvskryt har ikke svekket
seg med årene). Som sagt var krigen i gang og det ville ikke bli vist noen
nåde. Vi latet etter fattig evne som om den andre ikke var der mens vi peiset
på det lille vi hadde for å knekke motstanderen. Det var ikke vakkert, det var
ikke stilfullt eller elegant heller. Det var rent etnisk lappsinne krysset med
en god porsjon stahet, ja ren trollskap om du vil, mot Tyrkias variasjon over
samme tema. Ingen ville gi seg.
Seier eller døden ble mitt indre slagord. Inne i min snart
overopphetede hjerne så jeg for meg forgagne tiders store nordmenn. Jeg levde
meg inn i Nansens og Johansens overvintring i arktis, mens Amundsen ropte
«Norge setter sin lit til deg» fra hundesleden på sin vei mot Sydpolen. Jeg
tenkte på Koss, Ulvang, Dæhlie, Kuppern og Hjallis. Jeg ble ett med hele
idrettsnorges stolte og seierrike historie og kjente ansvaret for nasjonens ære
tynge mine skuldre. Jeg ga det siste jeg hadde i vissheten om at jeg ville dø
heller enn å la Tyrkia slå Norge på idrettsbanen.
Kreftene var i ferd med å ta slutt, jeg svevde utenfor min
egen kropp og studerte det hele i fugleperspektiv som i et forferdelig deja vu.
Akkurat idet jeg kjente beina begynte å visne og viljen ebbet ut, skimtet jeg
det i øyekroken der hvor rullegardinen var i ferd med å senke et evig mørke
over mitt feberhete legeme. Han hadde fått det, brøkdelen av et nanosekund før
meg.
Jeg fikk det lille energiblaffet jeg trengte for å kunne
flytte bena mekanisk noen meter til. Tyrkeren saknet av ved siden av en fontene
og la seg på kne i gresset. Selv i dag husker jeg at jeg tenkte han var muslim,
selv om det Mekka han så ut til å be mot, var i en annen retning. Selv greide
jeg å late som om jeg levde omtrent 100 meter til. Der tok veien til høyre
rundt en hekk eller noe, og jeg fant skjul og dekning. Jeg sank ned på gresset
ved siden av veien og døde der og da. Som Lazarus ble det også meg til del å
oppleve miraklet det er å våkne til livet på nytt. Vissheten om en
idrettsnasjons takknemlighet varmet mer enn de 40 varmegrader og jeg ble i
stand til å reise meg igjen.
Vi vant 1-0 mot Tyrkia på bortebane. I veldig rolig jogg
begynte jeg på hjemturen. Jeg passerte tyrkeren som enda lå der han falt. Han
ga meg tommelen opp og vi vinket farvel. Det var da det slo meg. Han var eldre
enn meg, sikkert 10 år eldre. Laurbærkransen var i ferd med å falle ned, visne
og kvele meg før jeg fant løsningen. Vi konkurrerte selvsagt i forskjellige
aldersklasser. Det ble 1-1. Landskampen endte uavgjort. Lettelsen var stor og
ølet smakte utmerket.
