tirsdag 13. desember 2022

Landskamp Tyrkia - Norge

 

 

«Det skjedde i de dager». Slik lyder ordene i Lukas 2:1-15. Jeg skal ikke på noen måte forsøke å overgå selveste Lukas, men drister meg like vel til å påpeke i all beskjedenhet at det meste i hans evangelium vanskelig lar seg dokumentere annet enn i ren tro. Min lille historie er derimot dokumentarisk. Det følgende skjedde faktisk i de dager i Tyrkia for 8 år siden:

 

Løping er kanskje ikke det man helst utsetter en middelaldrende kropp for når gradestokken dirrer rundt 40 grader og sola steker ubarmhjertig fra klar himmel. Det er nok heller ikke det man drømmer om når man slenger seg ned på solsengen glinsende av solkrem, varm og jævlig. Det man drømmer om da er selvsagt en iskald Efes, altså det lokale ølet våre tyrkiske venner produserer, forøvrig en utmerket drikk.

 

Nå er det jo slik at man ikke kan ligge på en solseng dag ut og dag inn og bare nyte kald pils, det skulle vel tatt seg ut. Det er både fetende, umoralsk og i dag kanskje til og med krenkende for noen også. I min verden er det slik at jeg tenker jeg må gjøre meg fortjent til en øl. Om jeg det har, kan jeg med ren og ubesudlet samvittighet drikke kaldt øl og finne en form for mening i tilværelsen i 40 graders varme på en solseng i Tyrkia. Det er her løpingen kommer inn. Det er rett og slett øltørsten som driver meg ut på den daglige torturen løping er i varmen på ferietur i gamle Kemal Atatyrks hjemland.

 

Nedenfor hotellet ligger strandpromenaden; vakker, innbydende og fryktelig varm. Den strekker seg milevis avgårde og inviterer til bruk. Helst i bil med aircondition på, men i mitt tilfelle var jo målet bruk av apostlenes hester. Det var på denne promenaden det katastrofale inntraff. Jeg hadde bare så vidt kommet i gang med løpeturen da en lokal fyr, tilsynelatende på min egen alder, kom løpende inn fra siden. Han nikket kjekt og la seg til å løpe ved siden av meg. Nå kunne man sett for sett for seg at dette kunne vært starten på et vakkert vennskap hvor man sammen red inn i solnedgangen, men da har man ikke bakgrunn fra toppidrett.

 

Hadde nå denne fyren vært 20 år og veltrent, hadde jeg selvsagt saknet farten og smilt overbærende over ungdommens frimodige overmot og sunnhet. Uten tap av ansikt kunne jeg da med verdighet fortsatt å løpe i et bedagelig tempo tilpasset min alder, mens jeg grunnet over fordums prestasjoner; de har ellers en tendens til å bli både større og bedre med årene jo mer man tenker over dem. Noe helt annet er det det når en jevnaldrende legger opp til det ved freidig å løpe ved min side med hodet hevet, mens han småfrekt hilser på tyrkisk og ser uforskammet sprek ut.

 

Det var ingenting annet enn en opplagt utfordring og krigen var et faktum. Dette var selvsagt ikke min feil. Han kunne funnet en annen plass å løpe på, gjerne en annen dag også, men nå var vi altså der og da. To avfeldige idrettsmenn som representerte sine respektive land i edel kappestrid i landskampen fra helvete.

 

I starten så det hele rolig og fint ut, om man så bort fra den intense heten, som ville stoppet enhver form for organisert idrett, og fikk asfalten til å mykne som varm gummi. Ingen av oss forsøkte på noen form for rykk for å forsøke og dra fra. I vår alder finnes det hverken rykk eller taktomslag lengre. Farten ser skremmende lik ut om man spurter eller ikke. Men vi er noen seige jævler som kan alle knepene i boka. Nå brukte vi alle disse, pluss noen til du ikke finner i noen bok.

 

Farten økte sakte men sikkert opp til det tempo eldre kropper kan holde lenge uten å dø. Her er det slik at vi gamlinger har fordelen. Det går kanskje ikke så fort, men denne farten kan vi holde lenge etter at uerfarne tyveåringer har sultet i hjel (evnen til selvskryt har ikke svekket seg med årene). Som sagt var krigen i gang og det ville ikke bli vist noen nåde. Vi latet etter fattig evne som om den andre ikke var der mens vi peiset på det lille vi hadde for å knekke motstanderen. Det var ikke vakkert, det var ikke stilfullt eller elegant heller. Det var rent etnisk lappsinne krysset med en god porsjon stahet, ja ren trollskap om du vil, mot Tyrkias variasjon over samme tema. Ingen ville gi seg.

 

Seier eller døden ble mitt indre slagord. Inne i min snart overopphetede hjerne så jeg for meg forgagne tiders store nordmenn. Jeg levde meg inn i Nansens og Johansens overvintring i arktis, mens Amundsen ropte «Norge setter sin lit til deg» fra hundesleden på sin vei mot Sydpolen. Jeg tenkte på Koss, Ulvang, Dæhlie, Kuppern og Hjallis. Jeg ble ett med hele idrettsnorges stolte og seierrike historie og kjente ansvaret for nasjonens ære tynge mine skuldre. Jeg ga det siste jeg hadde i vissheten om at jeg ville dø heller enn å la Tyrkia slå Norge på idrettsbanen.

 

Kreftene var i ferd med å ta slutt, jeg svevde utenfor min egen kropp og studerte det hele i fugleperspektiv som i et forferdelig deja vu. Akkurat idet jeg kjente beina begynte å visne og viljen ebbet ut, skimtet jeg det i øyekroken der hvor rullegardinen var i ferd med å senke et evig mørke over mitt feberhete legeme. Han hadde fått det, brøkdelen av et nanosekund før meg.

 

Jeg fikk det lille energiblaffet jeg trengte for å kunne flytte bena mekanisk noen meter til. Tyrkeren saknet av ved siden av en fontene og la seg på kne i gresset. Selv i dag husker jeg at jeg tenkte han var muslim, selv om det Mekka han så ut til å be mot, var i en annen retning. Selv greide jeg å late som om jeg levde omtrent 100 meter til. Der tok veien til høyre rundt en hekk eller noe, og jeg fant skjul og dekning. Jeg sank ned på gresset ved siden av veien og døde der og da. Som Lazarus ble det også meg til del å oppleve miraklet det er å våkne til livet på nytt. Vissheten om en idrettsnasjons takknemlighet varmet mer enn de 40 varmegrader og jeg ble i stand til å reise meg igjen.

 

Vi vant 1-0 mot Tyrkia på bortebane. I veldig rolig jogg begynte jeg på hjemturen. Jeg passerte tyrkeren som enda lå der han falt. Han ga meg tommelen opp og vi vinket farvel. Det var da det slo meg. Han var eldre enn meg, sikkert 10 år eldre. Laurbærkransen var i ferd med å falle ned, visne og kvele meg før jeg fant løsningen. Vi konkurrerte selvsagt i forskjellige aldersklasser. Det ble 1-1. Landskampen endte uavgjort. Lettelsen var stor og ølet smakte utmerket.

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar