Det er ikke lett å orientere seg i verdenssituasjonen om
dagen. Krig, hungersnød, klimaendringer, nedgangstider og fandens oldemor. Skal
vi ha vindmøller eller ikke, og hvor skal vi eventuelt ha dem? Kraftkrise,
Acer, EU, utenlandskabler og annet rart debatteres så det ryker av deltakerne.
Jeg følger med i nyhetsbildet etter fattig evne, men konstaterer at det er så
mange saker at jeg ikke på noen som helst måte greier å gjøre meg opp en mening
om alt. Noen av temaene er dessuten så vidt kompliserte at jeg for lengst har
innsett mine faglige begrensninger og velger dermed heller å overlate
konklusjonene til folk med den fagkunnskap jeg selv ikke innehar.
Jeg er sjeleglad jeg ikke er politiker og er bare dypt
imponert over mennesker som tar belastningen, stiller til valg og gjør så godt
de kan baser på de råd de får. Jeg er så lettlurt at jeg tror at våre
politikere gjør det beste de kan for samfunnet vårt, selv om vi av og til er
uenige om hva som er det beste og hvordan vi skal oppnå det. Jeg er til og med
så naiv at jeg tror at ingen blir politiker bare for å være jævlig med folk. Både
jeg og politikerne møter imidlertid stadig vekk menneskene som vet bedre enn de
fleste at politikere blir politikere kun for å ramme folk flest.
Disse folkene finnes gjerne på facebook. De har meninger om
absolutt alt og vet svaret på det med minst to streker under. Det fascinerende
er at alle løsninger de presenterer er utrolig enkle. Det er bare å gjøre som
de sier så vil alt gå bra, uansett hva det gjelder. Noen av dem er militære
eksperter og kan gi inngående beskrivelser fra læreboka så å si, på den
militære situasjonen i Ukraina. Det faktum at disse ekspertene ikke engang har
vært i militæret er ingen hindring. De har svarene. Ekstra interessant er det
når de samme personene med stor sikkerhet kan gi inngående analyser at låtene i
årets melodifestival, for ikke å snakke om behovet for mer, eventuelt, mindre
kraft og hvor bra det er med kjernekraft og hvor dumt det er med vindkraft,
eller var det motsatt?
Spennet i kunnskap hos allviterne er imponerende, og alt er
de like sikre på. Vi andre alminnelige dødelige kan i stum beundring lese alt
hva de kan om pandemi, økonomi, rakettforskning, politikk, innholdet i vaksiner
og allergi hos pudler og sør-afrikanske vortesvin. De kan alt om dette og mere
til. Tilliten til forskere, altså folk som har brukt årevis for å jobbe med faget
sitt, er totalt fraværende. De vet selvsagt at forskerne er kjøpt og betalt av
den store stygge ulven Staten, selveste deep state, eller enda verre, av den
korrupte eliten i kommunestyrene, som selvsagt bare stiller til valg for å være
jævlige med folk flest. Media er naturligvis kjøpt av staten og totalt
upålitelige, all den tid de stiller spørsmål ved de skråsikre og grunnlaget for
deres skråsikkerhet.
Om du drister deg til å stille spørsmål, er du allerede
definert som motstander og får så ørene flagrer. I 1990 flyttet jeg til Alta
for å studere. Da havnet jeg midt i striden om scooterkjøring på vidda. Jeg ble
selvsagt avkrevd mitt standpunkt om saken. For en som aldri hadde sittet på en
scooter, langt mindre kjørt en, virket dette litt rart. Jeg hadde jo overhodet
ikke noe syn på dette. Det hjalp lite å forsøke å stille spørsmål. Av
scootermotstandere ble jeg fort definert som tilhenger, mens tilhengerne så på
meg som motstander. Det fantes ikke noe midt i mellom. Du måtte være for eller
mot. Innestemmen var like fraværende som i dag. Forskjellen er bare at i dag
foregår alle diskusjonene offentlig på sosiale medier og du er idiot uansett
hva du stiller spørsmål ved. Enten er du med oss eller så er du mot oss. Jeg
konstaterer at de fleste av oss er idioter.
Det er ikke rart at mange ikke ønsker å delta i debatten når
de med alle svarene tar frem storstemmen. Ønsket om å belyse en sak, se på den
fra flere sider, viser bare at du er militant radikal eller ultrakonservativ,
avhengig av hvilken side du stiller spørsmålene til. På Facebook opprettes det
debattsider hvor menighetene kan samle seg for å onanere hverandre med den
store sannheten, deres sannhet vel og merke. Her finner du tilsynelatende stor
fagkunnskap, men lite humor. Man kan jo ikke tulle med den store sannheten må
vite. Det er ellers bemerkelsesverdig hvor stor fagkunnskap noen har på
kjernefysikk, rakettforskning og kraftbehov til tross for at evnen til norsk
rettskrivning ikke står helt i stil til den ellers omfattende kunnskapen.
Her om dagen havnet jeg ved en tilfeldighet på en side på
facebook hvor finsk historie, den finske borgerkrigen og Vainio Linnas
forfatterskap rundt temaet ble debattert. Jeg har lest mye om dette og fant det
opportunt å delta. Det var helt fantastisk. Vi snakket sammen, utvekslet
argumenter, så nye sammenhenger ved hjelp av disse, og kom frem til ny kunnskap
og erkjennelse. Det var totalt fravær av idioter, motstandere og tilhengere. Aksepten
for uenighet var ny og behagelig tilstedeværende. Innestemmen formelig runget i
debatten. Diskusjonen ga meg egentlig flere nye spørsmål enn svar, men sånn er
jo realiteten i det meste. Der er befriende å kunne se at det ikke finnes to
streker under alle svar. Mangelen på svart og hvitt i diskusjonen ga plass for virkelighetens
grå nyanser, nyanser vi sjelden ser i dagens debatter på ulike facebooksider.
Slike sider og diskusjoner blir det dessverre færre og færre
av. I stedet er sosiale medier okkupert av mennesker sterkt rammet av
Dunner-Kruger effekten, som skumleser overskrifter, før de med stor
skråsikkerhet uttaler seg om ting de ikke har den minste greie på. Og sånn går
nå dagene.
