mandag 6. mars 2023

Skråsikkerhet

 

 

Det er ikke lett å orientere seg i verdenssituasjonen om dagen. Krig, hungersnød, klimaendringer, nedgangstider og fandens oldemor. Skal vi ha vindmøller eller ikke, og hvor skal vi eventuelt ha dem? Kraftkrise, Acer, EU, utenlandskabler og annet rart debatteres så det ryker av deltakerne. Jeg følger med i nyhetsbildet etter fattig evne, men konstaterer at det er så mange saker at jeg ikke på noen som helst måte greier å gjøre meg opp en mening om alt. Noen av temaene er dessuten så vidt kompliserte at jeg for lengst har innsett mine faglige begrensninger og velger dermed heller å overlate konklusjonene til folk med den fagkunnskap jeg selv ikke innehar.

 Jeg er sjeleglad jeg ikke er politiker og er bare dypt imponert over mennesker som tar belastningen, stiller til valg og gjør så godt de kan baser på de råd de får. Jeg er så lettlurt at jeg tror at våre politikere gjør det beste de kan for samfunnet vårt, selv om vi av og til er uenige om hva som er det beste og hvordan vi skal oppnå det. Jeg er til og med så naiv at jeg tror at ingen blir politiker bare for å være jævlig med folk. Både jeg og politikerne møter imidlertid stadig vekk menneskene som vet bedre enn de fleste at politikere blir politikere kun for å ramme folk flest.

 Disse folkene finnes gjerne på facebook. De har meninger om absolutt alt og vet svaret på det med minst to streker under. Det fascinerende er at alle løsninger de presenterer er utrolig enkle. Det er bare å gjøre som de sier så vil alt gå bra, uansett hva det gjelder. Noen av dem er militære eksperter og kan gi inngående beskrivelser fra læreboka så å si, på den militære situasjonen i Ukraina. Det faktum at disse ekspertene ikke engang har vært i militæret er ingen hindring. De har svarene. Ekstra interessant er det når de samme personene med stor sikkerhet kan gi inngående analyser at låtene i årets melodifestival, for ikke å snakke om behovet for mer, eventuelt, mindre kraft og hvor bra det er med kjernekraft og hvor dumt det er med vindkraft, eller var det motsatt?

 Spennet i kunnskap hos allviterne er imponerende, og alt er de like sikre på. Vi andre alminnelige dødelige kan i stum beundring lese alt hva de kan om pandemi, økonomi, rakettforskning, politikk, innholdet i vaksiner og allergi hos pudler og sør-afrikanske vortesvin. De kan alt om dette og mere til. Tilliten til forskere, altså folk som har brukt årevis for å jobbe med faget sitt, er totalt fraværende. De vet selvsagt at forskerne er kjøpt og betalt av den store stygge ulven Staten, selveste deep state, eller enda verre, av den korrupte eliten i kommunestyrene, som selvsagt bare stiller til valg for å være jævlige med folk flest. Media er naturligvis kjøpt av staten og totalt upålitelige, all den tid de stiller spørsmål ved de skråsikre og grunnlaget for deres skråsikkerhet.

 Om du drister deg til å stille spørsmål, er du allerede definert som motstander og får så ørene flagrer. I 1990 flyttet jeg til Alta for å studere. Da havnet jeg midt i striden om scooterkjøring på vidda. Jeg ble selvsagt avkrevd mitt standpunkt om saken. For en som aldri hadde sittet på en scooter, langt mindre kjørt en, virket dette litt rart. Jeg hadde jo overhodet ikke noe syn på dette. Det hjalp lite å forsøke å stille spørsmål. Av scootermotstandere ble jeg fort definert som tilhenger, mens tilhengerne så på meg som motstander. Det fantes ikke noe midt i mellom. Du måtte være for eller mot. Innestemmen var like fraværende som i dag. Forskjellen er bare at i dag foregår alle diskusjonene offentlig på sosiale medier og du er idiot uansett hva du stiller spørsmål ved. Enten er du med oss eller så er du mot oss. Jeg konstaterer at de fleste av oss er idioter.

 Det er ikke rart at mange ikke ønsker å delta i debatten når de med alle svarene tar frem storstemmen. Ønsket om å belyse en sak, se på den fra flere sider, viser bare at du er militant radikal eller ultrakonservativ, avhengig av hvilken side du stiller spørsmålene til. På Facebook opprettes det debattsider hvor menighetene kan samle seg for å onanere hverandre med den store sannheten, deres sannhet vel og merke. Her finner du tilsynelatende stor fagkunnskap, men lite humor. Man kan jo ikke tulle med den store sannheten må vite. Det er ellers bemerkelsesverdig hvor stor fagkunnskap noen har på kjernefysikk, rakettforskning og kraftbehov til tross for at evnen til norsk rettskrivning ikke står helt i stil til den ellers omfattende kunnskapen.

 Her om dagen havnet jeg ved en tilfeldighet på en side på facebook hvor finsk historie, den finske borgerkrigen og Vainio Linnas forfatterskap rundt temaet ble debattert. Jeg har lest mye om dette og fant det opportunt å delta. Det var helt fantastisk. Vi snakket sammen, utvekslet argumenter, så nye sammenhenger ved hjelp av disse, og kom frem til ny kunnskap og erkjennelse. Det var totalt fravær av idioter, motstandere og tilhengere. Aksepten for uenighet var ny og behagelig tilstedeværende. Innestemmen formelig runget i debatten. Diskusjonen ga meg egentlig flere nye spørsmål enn svar, men sånn er jo realiteten i det meste. Der er befriende å kunne se at det ikke finnes to streker under alle svar. Mangelen på svart og hvitt i diskusjonen ga plass for virkelighetens grå nyanser, nyanser vi sjelden ser i dagens debatter på ulike facebooksider.

 Slike sider og diskusjoner blir det dessverre færre og færre av. I stedet er sosiale medier okkupert av mennesker sterkt rammet av Dunner-Kruger effekten, som skumleser overskrifter, før de med stor skråsikkerhet uttaler seg om ting de ikke har den minste greie på. Og sånn går nå dagene.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar