Retromusikk og granplanting

Her om dagen drev jeg på med noe snekring på hytta. Jeg trives med slikt, leke snekker og bygge ting. Fagmann er jeg på ingen som helst måte, men det er nå moro å skape noe selv. Som man driver på, hender det jeg hører på musikk. Nå er jeg etterhvert såpass gammel at jeg kan innrømme at jeg hører på radio, gammeldags radio altså. Jeg er faktisk så gammel at jeg kan kjøpe kamferdrops uten å vise legitimasjon. Jeg husker godt det noe begrensede utvalget av radio, for ikke å snakke om TV-kanaler. I dag er situasjonen annerledes. Det formelig vrimler av kanaler, og alt finnes via internett og på DAB+.

Fruen har lært meg hvordan man kan bruke mobilen og høre radio gjennom en slags høyttaler. Hun har lastet ned en app med haugevis av radiokanaler på mobilen min, en smarttelefon 100 ganger smartere enn meg. Dette funker de fleste ganger jeg prøver, om ikke jeg får det til er hun heldigvis snar til å rettlede, samt håne meg, med dertilhørende spydigheter. Snart greier jeg det nok helt selv. Vel, denne gangen var jeg alene i sommervarmen på hytta og drev på med raftekasser i solveggen, mens jeg nøt en kald øl til. Ren sommerlykke. Jeg fikk til og med denne høytaleren til å funke uten å slå mobilen hardt i bordet i frustrasjon, og begynte å lete etter kanaler med litt eldre musikk. Jeg liker sånn gammel musikk som foreldrene mine hørte på.

Kanal 9 Retro, lyste det mot meg på mobilen. Dette må da være noe, tenkte jeg og trykket febrilsk. Sjelden har jeg blitt så skuffet. Musikken som trillet ut var rett og slett fantastisk. Den ene godlåten etterfulgte den andre. Det var som om noen hadde åpnet den gode Pandoras radioeske. Musikk man virkelig kunne nyte strømmet ut. Men så var det dette med navnet da; Retro? Hallo! Musikken var jo fra min egen ungdom, altså i går om du vil. Absolutt ikke retro med andre ord. Her må det være en feil. Hvordan kan man kople retro til min ungdoms musikk? Jeg er jo så vidt ferdig med tenårene. Navnet på kanalen er jo fullstendig misvisende og egnet til å antyde noe om min egen alder. Nærmest krenkende vil jeg si.

Vel, nok om fullstendig misvisende kanalnavn. I gleden over sola, varmen, kaldt øl og raftekassen som var i ferd med å ferdigstilles, kom jeg til å sette meg på verandaen og skue ut over det som en gang var en tett granskog som kranset hytta. Det har seg slik at det meste av grana rundt hytta nå er borte. Et firma som driver med slikt har i sommer felt og fraktet bort det meste rundt eiendommen, til min store glede. Endelig strømmer det frisk luft rundt hytteveggene. Bare noen milliarder mingemaur sitter nå og banner i solskinnet og undres hvor i fanden barskogen de elsker ble av. Jeg og maurene i tuer i hyttas umiddelbare nærhet er ikke helt på bølgelengde må vite, og nå vet jeg hvor jævlene har tuene sine. Jeg har både midlene, evnen og viljen, jeg sier ikke mer, men de tuene blir ikke gamle.

Den granskogen som nå er borte, har jeg inngående kjennskap til. Mye av den ble i sin tid plantet av min far og hans generasjon. Senere har jeg og min eldre bror hatt sommerjobb med å plante gran. Selv har jeg plantet på teiger helt nede fra hytta og opp til dalbotnen lengre oppe. Det var godt betalt jobb, selv om kleggen var en sann plage de ukene den varte. Vi fikk en krone pr. plante. Disse ble levert i kasser og man fikk betalt når kassene var tomme. Det var 25 planter i hver bunt og det var plass til 5 bunter i plantebeltet man hadde rundt magen. Om man sto på, kunne man faktisk tjene 125 kroner timen. Det gikk bra å tømme et belte på en time om terrenget spilte på lag. Det var god timelønn på 80-tallet. Nå skal det sies at det nok ligger noen nedgravde kasser med granplanter her og der også – har jeg hørt. Uansett, vi tjente godt på dette. Det var også gode penger i å hugge veistikker av bjørk. Disse leverte vi i bunter a 50 til veivesenet. Dette var lenge før dagens plaststikker.

Granplantingen var en ide noen kloke, får man tro, hoder hadde tenkt ut. Her skulle det skapet ny næring i utkantstrøk. Her skulle bønder gro tømmer til å bygge hus og låver av. Det ble plantet gran til den store gullmedaljen over hele Nordnorge, og lille jeg var et pittelite tannhjul i dette enorme maskineriet. Sånt er rart å tenke på. Denne granskogen rundt hytta har jeg altså vokst opp med og nå er den sterkt redusert til min og manges glede, til andres frustrasjon, får man tro. «Til lags åt alle kan ingen gjera», som det jo står skrevet!

Jeg sa sterkt redusert. Restene, det vil si det maskinen ikke kan nå står jo igjen, og det er faktisk mesteparten. I plantevanviddet som en gang rådde, ble det plantet gran absolutt overalt. Bare det fantes snev av jord mellom bergnabbene å stikke plantestikka nedi, satte man ned planter. Oppover bratte lier og helt til høyeste fjell står det i dag tette granskoger som vitnesbyrd over galskapen manglende konsekvensutredninger kan føre til. Det meste av granskogen min og foregående generasjoner plantet, vil aldri kunne felles og bli til det tømmeret den var tiltenkt. 

Om man ser litt rundt seg i nærområdet, vil man se tette granfelt langt opp mot fjellet. Om man så måtte bruke stegjern for å klatre opp til skrinne jordskråninger, ble det plantet. Ikke en jævel tenkte over hvordan dette skulle felles, langt mindre hvordan det skulle kunne fraktes ned. Spre seg skulle den heller ikke, hadde de kloke hoder regnet ut. Selv går jeg og kniper av smågran som spirer overalt rundt hytta. Det som ikke ble felt og hentet ut i sommer, står nå og venter på motorsagen min. Kvaliteten på tømmeret av gran her oppe er såpass dårlig at det stort sett blir frest til flis, sier det samme firma som gjorde jobben. Det som er igjen rundt her, bruker jeg i bålpanna. Fyrer du i ovnen med det, må du feie pipa 3 ganger i året for å unngå pipebrann.

Så morer jeg meg med tanken om at jeg fikk godt betalt for å plante disse granene i min ungdom. Det ga faktisk gode penger da. I dag sager jeg ned det som har brukt kanskje 70-80 år på å vokse og sparer sånn sett god bjørkeved når jeg brenner skiten i bålpanna. Så har den i hvert fall vært god butikk for noen av oss som bor i grisgrendte strøk, selv om det neppe var på den måten datidens kloke hoder en gang hadde tenkt. Jeg er ellers fullstendig ferdig med å plante gran.

Tilfeldigheter

Tilfeldigheter

Vi har en tendens i dagens opplyste samfunn til å tenke at alt som skjer, gjør det på basis av  studier og forskning. Det å utdanne seg, studere, spekulere og teste, skal altså gi oss ny innsikt, velstand og fremskritt til beste for alle. De siste årene har vi sett at til og med statsråder har funnet forskningens velsignelse gjennom sine masterstudier. Noen av dem fant at det fort går til helvete om man forsøker å jukse seg til en grad selv om det var de reneste tilfeldigheter som gjorde at de ble tatt med buksa nede. For de fleste av oss som har lest, studert og tatt grader, uten å falle for fristelsen og jukse, finner vi fort at tilfeldighetene har hatt en større rolle innen forskningen enn vi liker å tro.

I det Herrens år 1772 oppdaget Joseph Priestly ved en tilfeldighet at han hadde laget en ny gass gjennom diverse eksperimenter i laboratoriet. Han kalte den Dinitrogenoksid, men fant ikke der og da at den egentlig hadde noen spesielle bruksområder, og det hele kokte bort i kålen. Men så en vakker dag i 1977 fant en assistent ved navn Humphry Davy, sammen med noen venner, ut at de absolutt måtte prøve å lukte på diverse remedier på laboratoriet, folk er jo rare sånn. Etter å ha snust på den aktuelle gassen, ble Humphry overstadig lykkelig og rullet rundt mens han lo høyt. I årene etter ble dette et populært rusmiddel og lystgassfester var top of the pop i forskningsmiljøer. Det skulle likevel gå helt til 1840-tallet før en tannlege ved navn Wells fant at de som ramlet i fylla på de nevnte festene ikke opplevde smerter når de trynet. Han eksperimenterte videre og en av hans kolleger fant senere ut at vi gjennom en rekke tilfeldigheter hadde fått et effektivt narkotikum, noe som har gagnet oss vel.

At Alexander Fleming oppfant penicilinet, må også kunne kalles tilfeldigheter. Han tuklet med stafylokokker og forlot noen slike i skåler og dro på ferie. Da han kom hjem fra ferien oppdaget han at skålene var fulle av mugg.  Det viste seg at muggsoppsporer fra naboens laboratorium hadde fløyet gjennom lufta og forurenset skålene. Fleming så at stafylokokkene var døde, mens muggsoppen florerte. Resten er historie gjennom tilfeldighetenes spill. 

Willhelm Röntgen lekte med elektriske ladninger i et tildekket glassrør for å se hva som kunne skje. Han oppdaget så et fluoriserende lysglimt på en papplate i det mørklagte rommet. Selvsagt måtte han putte hånden mellom lysstrålen og papplaten, og gjett hva han så da? Gjennom å forske på noe helt annet oppdaget også han noe som skulle velsigne medisinen i fremtiden. Like tilfeldig var det da Charles Goodyear var slurvete og sølte en bit blandet av gummi og svovel på en varm ovn. Istedenfor å smelte, slik den jo burde, ble den steinhard. Vipps hadde han oppdaget vulkaniseringen. Igjen en tilfeldighet.

Sveitseren George De Mestral var en hundeglad mann. Etter en luftetur med bikkja, plukket han borrefrø ut av pelsen på kjøteren og oppdaget at disse frøene hadde en krok som gjorde at de satt godt fast. Han lekte videre med det tilfeldige funnet. I dag er vi alle glade for at han oppfant borrelåsen. Likedan ville tilfeldighetene at Percy Spencer gjennom sin jobb med å utvikle radarteknologi plutselig fant at sjokoladen han hadde i lomma smeltet hurtig og uten påviselig grunn. Han jobbet med å utvikle magnetroner, noe som viste seg å generere mikrobølgesignaler. De fleste av oss har mikrobølgeovn på kjøkkenet takket være denne tilfeldigheten.

Det er ikke alle tilfeldigheter som har vært til like stor nytte som de ovenfornevnte. Alois Schicklgruber ble født i Østerrike i 1837. Han var en ganske enkel tollfunksjonær og burde egentlig gått ut av historien uten noe større styr. Alois var sønn av Maria Anna Schicklgruber. Nå var det slik at denne Maria var en temmelig løsaktig ung dame. Hun hadde nemlig født Alois lenge før hun giftet seg med Johann Georg Hiedler, en lokal møllersvenn. Faktum er at disse to turtelduene var så nært i slekt at de måtte søke biskopen om å få lov å gifte seg. Ikke ulikt våre egne bygder før i tiden lå også grisgrendte strøk i Østerrike under for sterk innavl. For egen del er jeg enda bestemor evig takknemlig for at hun i sin tid rodde over fjorden og giftet seg med bestefar. Dermed berget hun to slekter ned fra trærne. Familien kan til og med gå oppreist og snakke ganske rent den dag i dag.

Vel, jeg nevnte løsaktig. Maria hadde altså lausungen Alois og var lite lysten på å snakke om hvem som faktisk var faren. Johann, som hun giftet seg med, nektet å ha noe med gutten og gjøre og adopterte ham ikke, som jo var vanlig på den tiden. Senere valgte han likevel å hevde han var faren fordi det dukket opp en større arv han ville ha fingrene i. Det har seg slik at det var flere enn Johann som hadde vært tilstede både i og omkring Maria sent 1836, og følgelig vet vi lite om hvem som var Alois` far. En av pretendentene var Johanns bror, Nepomuk og en tredje var en velstående jødisk kjøpmann ved navn Frankenberger. Man kan forstå at Johann trengte en større arv for å ville påta seg farskapet.

Uansett, Alois ble født, tok morsnavnet Schicklgruber og beholdt dette frem til 1876. I 39 år het han altså Schicklgruber før han i 1976, av soknepresten, som følge av Johanns sikling etter en arv, fikk endret navn til Hitler, en omskrivning av Johanns Hiedler. Som dere skjønner er den mest interessante tilfeldigheten her at Alois` sønn het Adolf og ble etter hvert relativt kjent, herostratisk berømt som det gjerne heter. Det kan nok sies at tilfeldigheten fikk stor betydning for verden som vi kjenner den. Og alt dette fordi Maria opererte med kjønnslig køordning, og at en tilfeldig sokneprest skrev navnet Hitler istedenfor Hiedler.

2 verdenskrig var, etter mitt syn, verdens største tilfeldighet. Hadde Maria bare hatt kontroll på hvem som slapp til, for ikke å si nedentil, kunne det hele sett annerledes ut. I stedet valgte hun blindt en av dem, som tilfeldigvis het Hiedler, senere omskrevet til Hitler. Lausungens «far» fikk, ved en ny tilfeldighet, en arv ved å påstå at han var guttens far. En prest endret navnet for at Johann skulle være arveberettiget, Alois Schicklgruber ble Alois Hitler, siden presten valgte en omskrivning av Johanns Hiedler og dermed lå alt til rette for sønnen Adolf Hitler. Jeg hevder altså at 2 verdenskrig er verdens største tilfeldighet; selvsagt baserer jeg dette på mer enn løst snakk, noe det følgende ytterligere vil demonstrere.

I årene etter Weimarrepublikken i Tyskland led man under en stor økonomisk depresjon, begrepet hyperinflasjon kommer herfra. Historien fra 1. verdenskrig preget taperen og tyskere følte at de trengte en sterk mann for å ordne opp (nevnte jeg dagens Ungarn, USA, Tyrkia, også videre?). De fant Adolf Hitler. Min påstand baserer seg på det faktum at Hitlers far levde mesteparten av sitt liv som Schicklgruber, hans rettmessige fødenavn. Tilfeldighetene ville det seg slik at Hitlers bestemor levde med svingdør hva menn angikk og dermed tilfeldigvis «traff» en Hitler som agerte far, alternativet var til og med jødisk, noe som virkelig ville vært en nedtur for Adolf. Tror noen på alvor at en hvilken som helst østerriksk Adolf med jødisk bestefar hadde fått med seg tyskere, erobret det meste av Europa og slaktet flere titalls millioner av uskyldige mennesker, herunder 6 millioner jøder med det mål å utrydde jødene, under slagordet «Heil Schicklgruber»? Nei, tilfeldighetene styrer det meste sier nå jeg.

Gamlingene, regler og tegn

Det er mye å lære av å lytte til de gamle, heter det. Med årene blir jeg mer og mer opptatt av at man bør lytte til de eldre. Det har nok kanskje noe å gjøre med at jeg selv blir eldre. Det hender til og med at de eldre har noe fornuftig å si, naturligvis avhengig av hvilke eldre vi lytter til. Noen eldre er svært kloke, andre mindre kloke. De har imidlertid til felles at de har opplevd mangt og mye gjennom årene. Den livsvisdommen de har formidles på ulike måter og har ofte noe å gjøre med at man må gjøre sånn og slik, ellers får det gjerne konsekvenser, negative eller positive. Været mener mange eldre å kunne spå ut fra ulike tegn bare de vet om. To eldre kan spå sommeren totalt forskjellig ut fra samme tegn, noe som gjør at det ikke alltid er like lett å vite hva man skal tro. Slike tegn kan være temmelig forvirrende for uinvidde. 

Hjemme hos salig bestemor og bestefar vanket det mange regler, styrt av noe som av og til sikkert hadde vitenskapelig belegg, men også ofte basert på ren overtro. Utenfor trappa på  huset var det en kum med rist over. I denne skulle bøtta tømmes når du hadde vasket bilen. Det var ikke lov å tømme bøtta på bakken lengre oppe mot fjøset, bestemor mente nemlig at det ikke var gitt at de som bodde der ville like det. Hvem de som bodde der var, kom hun aldri nærmere inn på. Mange slike ting man har hørt preger en selv, jeg tømte faktisk aldri bøtta der, bare for å være på den sikre siden. Likedan er det slik at jeg aldri snur de nystekte brødene på hodet ut av formen når jeg tar dem ut av ovnen. Dette kan nemlig etter sigende føre til at en av ungene dine blir en bytting. De underjordiske bytter nemlig ut barnet ditt med en liten jævelunge om du gir dem åpningen, som altså er å snu brødene på hodet. Mange baker brød selv og som lærer gjennom over 30 år undrer man seg jo på om mange kanskje har bommet her og snudd brødene på hodet, gitt hva som øses ut i media om dagens jævelunger. Når det er sagt kan det nok like godt være dagens ungdoms oldeforeldre som var uforsiktige under baksten om man skal tolke besteforeldregenerasjonens oppførsel i kommentarfeltene på Facebook. Her ser det ut til å finnes mange byttinger.

Jeg har alltid med meg et sitteunderlag i sekken når jeg går i fjellet. Dette på bakgrunn av tillærte tegn og tanker. Man skal nemlig ikke sette seg på bakken uten noe under, da det kan medføre at man får «jordduinst». Likedan med steiner, disse kan gi «telladuinst». Det var bestefar som kom med disse advarslene om negative konsekvenser. Jeg tror i dag han nok mente noe om at man rett og slett risikerte en forkjølelse eller lignende av å bli kald i ræva. Kanskje hadde han et godt poeng her. Leger mener jo i dag at et sitteunderlag virker bra mot både hemmoroider og andre ubehageligheter som kan oppstå om man sitter på den kalde bakken. Bestefars advarsler om at jokeren i kortstokken var selve Satan og at kortspill generelt, men spesielt på søndager, ville føre oss lukt i undergangen, tror jeg nok neppe tåler en nærmere forskningsbasert granskning. Det kan for øvrig her legges til at bestemors måte å løse denne utfordringen på var like enkel og handlekraftig, som hun jo selv var. Hun spurte bestefar om det var jokerne som var problemet, noe han bekreftet. Da tok hun ut jokerne, hev dem i ovnen og fyrte på. Deretter sa hun: «snask å ti stille» til bestefar, som var satt sjakk matt. Vi spilte mye kort med bestemor opp gjennom årene, så langt ser det ut til å ha gått rimelig bra med både meg, mine brødre og søskenbarn, tross all spillingen hverdager som søndager.

Jeg nevnte værtegn. Det var mange ting som kunne fortelle om hvordan været kom til å bli. Bestefar hadde stadig utsagn om at ditt varslet datt. Det kunne være spesielle skyformasjoner mot kvelden, hvordan rogna vokste, samt ulike mer eller mindre plante og naturbaserte betraktninger. Han var imidlertid svært uvillig til å snakke om det etterpå om vi konfronterte ham med at det ble regn selv om han spådde sol. Han fikk likevel rett den gangen han skråsikkert uttalte: «Han blir ikkje ligganes længe» om snøfallet vi fikk en gang sent i mai. 

Bestefar, Altså farfar, mente også at vinterens snømengder kunne spås ut fra rogna. Om det var mye rognebær, kunne vi være sikker på at det ble lite snø til vinteren. Han var skråsikker på at rogna aldri bar tungt to ganger på rad. Dette utsagnet sto imidlertid i direkte motsetning til min andre bestefar, altså morfars ide om det stikk motsatte. Han var like sikker på at mye rognebær garanterte mye snø. Jeg viste alltid til den av de to som hadde hatt rett når jeg etter vinteren kunne fortelle at min bestefar visste alt om hvordan været ble. Alltid godt å være helgardert.

Selv er jeg ikke helt borte på dette med tegn, både for vær og annet. Jeg har mange teorier som har vist seg å holde stikk. Om skaresnyen bærer en voksen mann sankthansaften kan jeg garantere at det blir sen vår. Likedan er det sikkert at kvinner med diger bak lever lengre enn ektemenn som opplyser dem om den samme digre baken. Det er ikke lurt å tisse uten først å vaske fingrene om du har hakket chili. Dette siste har jeg selvsagt hørt fra en bekjent. Om du har vært på byen til tidlig morgen, blitt bedugget, og er bekymret for fruens reaksjon, har jeg følgende råd: Riv opp døra, og skrik ut at nå er du rimelig yven (kåt om du vil) og vil ha et nummer. Du kan ta deg fan på at kjerringa ligger og snorker når du kommer på soverommet.

«Kveldssol rød gjør morgen bløt», brukte mormor å si. Om dette har noe for seg stiller jeg meg tvilende til. Til det har jeg for mange ganger opplevd å våkne til strålende sol etter en vakker solnedgang, senest på sommeren nå i år, men selv har jeg et sikkert tegn som så langt alltid har vist seg å stemme: «Kveldssol rød gir morrabrød». En annen sak er det at resultatet så langt i livet har vært det samme om det nå er kveldssol, snø eller regn. Den dagen dette ikke lengre inntreffer, er jeg foreløpig usikker på om jeg kommer til å skrive et skråblikk om det.