Tilfeldigheter

Tilfeldigheter

Vi har en tendens i dagens opplyste samfunn til å tenke at alt som skjer, gjør det på basis av  studier og forskning. Det å utdanne seg, studere, spekulere og teste, skal altså gi oss ny innsikt, velstand og fremskritt til beste for alle. De siste årene har vi sett at til og med statsråder har funnet forskningens velsignelse gjennom sine masterstudier. Noen av dem fant at det fort går til helvete om man forsøker å jukse seg til en grad selv om det var de reneste tilfeldigheter som gjorde at de ble tatt med buksa nede. For de fleste av oss som har lest, studert og tatt grader, uten å falle for fristelsen og jukse, finner vi fort at tilfeldighetene har hatt en større rolle innen forskningen enn vi liker å tro.

I det Herrens år 1772 oppdaget Joseph Priestly ved en tilfeldighet at han hadde laget en ny gass gjennom diverse eksperimenter i laboratoriet. Han kalte den Dinitrogenoksid, men fant ikke der og da at den egentlig hadde noen spesielle bruksområder, og det hele kokte bort i kålen. Men så en vakker dag i 1977 fant en assistent ved navn Humphry Davy, sammen med noen venner, ut at de absolutt måtte prøve å lukte på diverse remedier på laboratoriet, folk er jo rare sånn. Etter å ha snust på den aktuelle gassen, ble Humphry overstadig lykkelig og rullet rundt mens han lo høyt. I årene etter ble dette et populært rusmiddel og lystgassfester var top of the pop i forskningsmiljøer. Det skulle likevel gå helt til 1840-tallet før en tannlege ved navn Wells fant at de som ramlet i fylla på de nevnte festene ikke opplevde smerter når de trynet. Han eksperimenterte videre og en av hans kolleger fant senere ut at vi gjennom en rekke tilfeldigheter hadde fått et effektivt narkotikum, noe som har gagnet oss vel.

At Alexander Fleming oppfant penicilinet, må også kunne kalles tilfeldigheter. Han tuklet med stafylokokker og forlot noen slike i skåler og dro på ferie. Da han kom hjem fra ferien oppdaget han at skålene var fulle av mugg.  Det viste seg at muggsoppsporer fra naboens laboratorium hadde fløyet gjennom lufta og forurenset skålene. Fleming så at stafylokokkene var døde, mens muggsoppen florerte. Resten er historie gjennom tilfeldighetenes spill. 

Willhelm Röntgen lekte med elektriske ladninger i et tildekket glassrør for å se hva som kunne skje. Han oppdaget så et fluoriserende lysglimt på en papplate i det mørklagte rommet. Selvsagt måtte han putte hånden mellom lysstrålen og papplaten, og gjett hva han så da? Gjennom å forske på noe helt annet oppdaget også han noe som skulle velsigne medisinen i fremtiden. Like tilfeldig var det da Charles Goodyear var slurvete og sølte en bit blandet av gummi og svovel på en varm ovn. Istedenfor å smelte, slik den jo burde, ble den steinhard. Vipps hadde han oppdaget vulkaniseringen. Igjen en tilfeldighet.

Sveitseren George De Mestral var en hundeglad mann. Etter en luftetur med bikkja, plukket han borrefrø ut av pelsen på kjøteren og oppdaget at disse frøene hadde en krok som gjorde at de satt godt fast. Han lekte videre med det tilfeldige funnet. I dag er vi alle glade for at han oppfant borrelåsen. Likedan ville tilfeldighetene at Percy Spencer gjennom sin jobb med å utvikle radarteknologi plutselig fant at sjokoladen han hadde i lomma smeltet hurtig og uten påviselig grunn. Han jobbet med å utvikle magnetroner, noe som viste seg å generere mikrobølgesignaler. De fleste av oss har mikrobølgeovn på kjøkkenet takket være denne tilfeldigheten.

Det er ikke alle tilfeldigheter som har vært til like stor nytte som de ovenfornevnte. Alois Schicklgruber ble født i Østerrike i 1837. Han var en ganske enkel tollfunksjonær og burde egentlig gått ut av historien uten noe større styr. Alois var sønn av Maria Anna Schicklgruber. Nå var det slik at denne Maria var en temmelig løsaktig ung dame. Hun hadde nemlig født Alois lenge før hun giftet seg med Johann Georg Hiedler, en lokal møllersvenn. Faktum er at disse to turtelduene var så nært i slekt at de måtte søke biskopen om å få lov å gifte seg. Ikke ulikt våre egne bygder før i tiden lå også grisgrendte strøk i Østerrike under for sterk innavl. For egen del er jeg enda bestemor evig takknemlig for at hun i sin tid rodde over fjorden og giftet seg med bestefar. Dermed berget hun to slekter ned fra trærne. Familien kan til og med gå oppreist og snakke ganske rent den dag i dag.

Vel, jeg nevnte løsaktig. Maria hadde altså lausungen Alois og var lite lysten på å snakke om hvem som faktisk var faren. Johann, som hun giftet seg med, nektet å ha noe med gutten og gjøre og adopterte ham ikke, som jo var vanlig på den tiden. Senere valgte han likevel å hevde han var faren fordi det dukket opp en større arv han ville ha fingrene i. Det har seg slik at det var flere enn Johann som hadde vært tilstede både i og omkring Maria sent 1836, og følgelig vet vi lite om hvem som var Alois` far. En av pretendentene var Johanns bror, Nepomuk og en tredje var en velstående jødisk kjøpmann ved navn Frankenberger. Man kan forstå at Johann trengte en større arv for å ville påta seg farskapet.

Uansett, Alois ble født, tok morsnavnet Schicklgruber og beholdt dette frem til 1876. I 39 år het han altså Schicklgruber før han i 1976, av soknepresten, som følge av Johanns sikling etter en arv, fikk endret navn til Hitler, en omskrivning av Johanns Hiedler. Som dere skjønner er den mest interessante tilfeldigheten her at Alois` sønn het Adolf og ble etter hvert relativt kjent, herostratisk berømt som det gjerne heter. Det kan nok sies at tilfeldigheten fikk stor betydning for verden som vi kjenner den. Og alt dette fordi Maria opererte med kjønnslig køordning, og at en tilfeldig sokneprest skrev navnet Hitler istedenfor Hiedler.

2 verdenskrig var, etter mitt syn, verdens største tilfeldighet. Hadde Maria bare hatt kontroll på hvem som slapp til, for ikke å si nedentil, kunne det hele sett annerledes ut. I stedet valgte hun blindt en av dem, som tilfeldigvis het Hiedler, senere omskrevet til Hitler. Lausungens «far» fikk, ved en ny tilfeldighet, en arv ved å påstå at han var guttens far. En prest endret navnet for at Johann skulle være arveberettiget, Alois Schicklgruber ble Alois Hitler, siden presten valgte en omskrivning av Johanns Hiedler og dermed lå alt til rette for sønnen Adolf Hitler. Jeg hevder altså at 2 verdenskrig er verdens største tilfeldighet; selvsagt baserer jeg dette på mer enn løst snakk, noe det følgende ytterligere vil demonstrere.

I årene etter Weimarrepublikken i Tyskland led man under en stor økonomisk depresjon, begrepet hyperinflasjon kommer herfra. Historien fra 1. verdenskrig preget taperen og tyskere følte at de trengte en sterk mann for å ordne opp (nevnte jeg dagens Ungarn, USA, Tyrkia, også videre?). De fant Adolf Hitler. Min påstand baserer seg på det faktum at Hitlers far levde mesteparten av sitt liv som Schicklgruber, hans rettmessige fødenavn. Tilfeldighetene ville det seg slik at Hitlers bestemor levde med svingdør hva menn angikk og dermed tilfeldigvis «traff» en Hitler som agerte far, alternativet var til og med jødisk, noe som virkelig ville vært en nedtur for Adolf. Tror noen på alvor at en hvilken som helst østerriksk Adolf med jødisk bestefar hadde fått med seg tyskere, erobret det meste av Europa og slaktet flere titalls millioner av uskyldige mennesker, herunder 6 millioner jøder med det mål å utrydde jødene, under slagordet «Heil Schicklgruber»? Nei, tilfeldighetene styrer det meste sier nå jeg.