søndag 17. november 2024

Faste plasser og kryssprat

«Er det faste plasser her eller….»? Middagsgjesten kommer leende med spørsmålet alle besøkende stiller når man er invitert til bords og en bedre middag hos nære venner, vel vitende om svaret. Selv svarer du «neida, bare sitt hvor dere vil», mens du smiler og tviholder i rygglenet på din egen stol ved matbordet. Kona gjør selvsagt det samme, og skuespillet er fullendt. Situasjonen er velkjent for de fleste. Høfligheten tvinger oss til å forsikre om at gjestene selvsagt kan sette seg hvor de vil, underforstått bare ikke der du har din plass. Alle kjenner reglene, gjestene vet godt at de ikke må røre stolen din, og du vet at de ikke gjør det. Men reglene må følges, dermed spørres og svares det, helt uten at det betyr noe som helst.

Det er ingen spøk dette med faste plasser. Det er en meget alvorlig sak. Like alvorlig og viktig som det er å late som om det faktisk ikke er faste plasser. Ritualene må følges, kan hende er det typisk norsk? Jeg undres om ikke dette kan defineres som en norsk kjerneverdi, helt på høyde med vårt demokratiske sinnelag. Kanskje forsvarer vi vår faste plass like hardnakket som vi forsvarer demokratiske kjerneverdier i samfunnet vårt. Like fullt er det viktig at vi aldri innrømmer det åpent. Vi blir på en måte litt som russere. De forsikrer at valget var demokratisk og at alle regler ble fulgt, det var ingen russiske soldater på Krimhalvøya før innbruddet hos naboen, de blander seg ikke i andre lands valg. Alle vet at det ikke er sant, men de later som om det er sant uansett. Sånn er reglene.

Diktaturer har gjerne en vane med å kalle seg demokratiske republikker; Nord-Korea, Kina, Russland, Venezuela, og så videre. Alle, fra «velgerne», via oss som ser på utenfra, til lederne vet at alt er et skuespill men det må likevel forsikres om at det ikke er det. Det går en linje fra kinesiske og andre diktaturers «frie valg» til meg og deg når vi har middagsgjester. Keiser Augustus i det gamle Rom skrev en biografi til ettertiden hvor han ville fremstå som det motsatte av det han egentlig var, en diktatorisk keiserspire i republikken. Er vi i bunn og grunn alle diktatorer der vi står og forsikrer om at det ikke finnes noen faste plasser?

Jeg drar stundom til Bodø i forbindelse med jobb. Da er det gjerne møter eller seminar det dreier seg om. Du kommer inn i et stort rom hvor det står eksempelvis 8 stoler rundt hvert bord, gjerne 10 bord eller så, avhengig av antall påmeldte. Du setter deg på en plass og henger jakka over stolryggen. Dette er en markering, omtrent som når hannhunden pisser på en stolpe. Du markerer ditt territorium. Det er din stol. Du eier den og alle andre må ligge langt unna. I løpet av de første sekundene du har kommet inn i rommet har du effektivt markert revir og fått hevd på plassen denne dagen.

Om du forlater rommet til lunsj, tar du gjerne jakka med. Kanskje skal dere på en annen restaurant for å bespises. Når du kommer tilbake vet du godt hvor du skal. Du går rett til din egen plass. Den du har pisset på, og dermed markert etter alle kunstens regler. Stakkars den jævelen som ikke skjønner at stolen er opptatt, selv uten jakke. Det skjer nemlig at en eller annen komplett tulling ikke skjønner reglene. Han setter seg skamløst på din plass. Kanskje ler han og sier at det er viktig å bryte isen litt, flytte på oss og bli kjent med nye mennesker. «For en jævla idiot», tenker vi andre rundt bordet.

Så slår vårt demokratiske og fredelige sinnelag inn. Du har mest lyst til å drepe jævelen. Han har jo tatt stolen din. Det er like ille som om han sjekker opp kona di. Sånt gjør man bare ikke. Likevel gjør vi ingenting. Vi koker innvendig, men ønsker innerst inne at han skal brenne i helvete til evig tid. Reglene er brutt. Verden blir aldri den samme. Vi har blitt påtvunget despotiet. Tyranneriet har seiret.

Her om dagen var jeg i et jobbmøte. Vi satt i hestesko og møtet fulgte oppsatt plan. Før lunsj sa imidlertid møteleder at vi skulle ta nye plasser etter lunsj. Vi skulle bryte isen litt og sitte med andre, bli bedre kjent mente hun. Hun oppfordret med andre ord til organisert utroskap, det var som om hun ropte ut at «nå skal vi ha swingersparty dere». Det skjedde aldri. Hun så rundt og tok hintet i våre drepende blikk. Vi satt på samme plass etter lunsj. Dette møtet ble heldigvis ikke ødelagt. Vi fikk jobben gjort og gikk hjem etterpå. Putin døde, Kim Jung-Un ble styrtet, det ble frie valg i Kina. Demokratiet og menneskerettene seiret, for en gangs skyld.

Det finnes andre ting som bare er sånn. Damer bare er sånn. Damer er egentlig noen rare menn. De har rare regler som menn ikke skjønner. Om vi går tilbake til begynnelsen. Etter den koselige middagen, setter man seg i stua og benker seg i møblene som kranser stuebordet. God drikke på bordet og alt ligger til rette for en koselig aften. Da er det at  dameregler slår inn. De har nemlig et system for settingen. Du kan ta gift på at om du setter deg på en plass, får du din egen eller den andres kone ved din side, og det er jo hyggelig. Det som ikke er like hyggelig er at den andre damen da er lynkjapt ute og setter seg rett ovenfor deg. Da må den andre mannen sette seg vis a vis din borddame og katastrofen er et faktum.

Det som nå skjer er at damene begynner å kakle om duker, gardiner, juleserviser, unger, skolegang og annet tull, mens mennene effektivt er stengt ute. Menn kan aldri måle seg i bordslarv og dermed blir vi sittende og lytte til endeløse utlegninger om dette og hint. Prøver vi å snakke med hverandre, bare øker de volumet og prater fortere. Vi har havnet i den onde sirkel, den er som kjent noe helt annet enn den gode trekant, men det er en annen historie. Jo mer vi forsøker å prate om fornuftige ting som biler, bikkjer og andre seriøse ting, jo mer drar de det til i en volumkonkurranse vi aldri kan vinne. Vi har havnet i krysspraten, damene snakker diagonalt og utestenger oss, nesten like ille som «blikking», bevisst krenking altså. Som gammel befalingsmann, vet jeg et og annet om kryssild. Det er ikke bra å havne under kryssild, slett ikke bra. Det er likevel ingenting mot å ha to damer som kryssprater. De får to mitraljøser til å blekne i forhold.

Som representant for den tause majoritet vil jeg slå et slag for å tillate positiv sosial vold, opplæringsvold, kanskje ikke direkte gladvold, men det bør bli sosialt akseptert å gi en som tar plassen din en dusteklapp med flat hånd. Bare sånn i bakhodet for slik å minne ham på visse sosiale koder. Han bør jo egentlig se dette som en vennetjeneste, en vennlig korreksjon på en måte. Samtidig må damer skjønne at det må bli slutt på kryssprat. Alt blir bedre om gutta får sitte rett ovenfor hverandre, mens damer også prater rett frem. Det blir liksom litt mer skikk på verden slik. Vi bør ta dette på alvor i en situasjon hvor Putin vaser i vodkafylla om en ny multipolar verdensorden, en verden hvor krysspraten rår og hvem som helst kan ta plassen din.

søndag 3. november 2024

Kong Durek den første

 

I Norge har vi valgt å holde oss med et kongehus, noe vi har gjort siden unionen med våre svenske brødre ble oppløst. I det Herrens år 1905 valgte befolkningen med 79% flertall at vi ønsket monarki og med det den danske prins Carl som Norges konge. Det må her legges til at de stemmeberettigede den gang ikke innbefattet kvinner. 260.000 stemmeberettigede  norske menn stemte for. Som et apropos kan det sies at 280.000 kvinner deltok på en demonstrativ underskriftsaksjon om temaet, uten at det fikk noen betydning for resultatet. Det skulle gå ytterligere 8 år før kvinner fikk stemmerett. Andre interessante faktum er at avkriminaliseringen av homofili ble vedtatt i 1972 (min bror som er født i 1971 er altså født kriminell), loven om likestilling ble vedtatt i 1978, samt at det i 1990 ble vedtatt at kvinner er arveberettigede som tronfølgere på lik linje med menn, dog uten tilbakevirkende kraft. I 2016 ble også lov om endring av juridisk kjønn vedtatt. Dette er fakta du må ha i bakhodet når du leser videre.

Landet lever i dag med en svært godt likt konge, selv om han nok har sett sine beste dager, alderen tatt i betraktning. Han har utøvd sin gjerning til de flestes tilfredsstillelse. Vi beroliges av at hans nest eldste barn, altså Kronprins Håkon Magnus ser ut til å følge i sin kjødelige fars verdige fotspor. Kongerekken er dermed tilsynelatende trygt forankret i en familie hvor skandaler ikke ser ut til å ha skadet monarkiets omdømme, i hvert fall frem til for ikke så lenge siden. Meningsmålingene viser nå at støtten til monarkiet fortsatt er stor, men synkende. Jeg lar eldstesønnen til Mette Marit og hans høyst brokne bakgrunn ligge, og ser heller på hva som kan være årsaken ut over dette, og hvilke fremtidsutsikter et fremtidig monarki teoretisk kan føre til.

Den eldste av Kongens barn har vist seg å ville følge sin egen vei. Hun fant at livet som prinsesse ikke var noe særlig å trakte etter og valgte heller noe annet. Hun ville selvsagt gjerne beholde fordelene økonomisk, med de utfordringer dette gir, noe som har gjort henne til favoritt i de deler av media vi ikke nødvendigvis oppfatter som spesielt seriøse. Jeg må innrømme at kongestoff ikke har vært blant det jeg har interessert meg nevneverdig for, men etter at alle kanaler var fylt opp med en heidundrende bryllupsfeiring i Geiranger i sommer, måtte jeg lese meg litt opp. Dette førte til at jeg gjorde meg noen tanker om saken.

Martha Louise startet ut i friskt driv med å velge en noe alternativ livsstil. Hun giftet seg med en fyr som var trist som fan. Det ble tilløp til skandale da hun skilte seg, men det gikk over. Mye leven ble det da hun startet engleskole og hevdet at hun hadde evner ut over det de fleste regner som mulig. Etter hver la hun ned engleskolen og viste med det at hun ikke akslet undervisningsansvaret fullt ut. Takket være henne risikerer vi nå at en rekke ufaglærte engler vaser rundt i samfunnet, men vi tilga henne det også. Vi syntes like til det var synd på både henne og barna da hennes tidligere ektemann begikk selvmord, det skulle ellers bare mangle.

Så gikk hun videre og nå begynte det å bli mer pikant. Hun traff en ny livsledsager, noe vi jo unner alle i tilsvarende situasjon. Denne gangen en amerikansk mann. For noen var det selvsagt skandale at han var farget, og endatil hadde vært i et tidligere forhold med en mann. De fleste kongeinteresserte lot heldigvis dette ligge og ønsket henne lykke til, de mindre interesserte ga egentlig blaffen og godt er nå det. Det hele begynte likevel å ta litt av da Durek viste seg å være en temmelig spesiell type. Ikke bare hadde han overnaturlige evner. Han viste seg også å være av en annen art, han er etter eget utsagn et reptil. Som om ikke det var nok kom han til overmål fra en annen galakse, og solgte medaljonger som kunne kurere alt fra penisavtrykk i vaginaer til snusleppe, via tarmkreft og forstørret prostata. Om ikke medaljongen hjalp, kunne han mane ut de onde ondene som forårsaket trøbbelet. Dette ble vel mye å svelge for ellers positive nordmenn. Personlig er jeg sjeleglad for at min meget kongetro bestemor slapp å oppleve dette.

Etter mye bråk sa hun i 2001 fra seg retten til apanasje og ble etter enda mer bråk i 2019 enig med sin far om ikke å bruke prinsessetittelen kommersielt. Mange mener hun driter blankt i dette på daglig basis, noe hennes salg av sitt eget bryllup med reptilet i sommer, til rent kommersielle interesser kanskje viser. Til og med de mest kongeinteresserte nordmenn erkjente det tragikomiske i bryllupsgjester dekket av hvite laken. Selv lo jeg godt og mintes salig bestemors klestørk.

Hva har så dette med arverekken å gjøre? Dagens arving er mann, får tittelen Konge og hans hustru blir Dronning. Deres to barn følger deretter i køen. Først som nummer 4 kommer Martha Louise, som dermed kan se langt etter tronen. La oss et øyeblikk se for oss at Martha Louise likevel kunne se seg selv som kongelig, ja endog som regjerende monark. Hva ville skjedd om vi la til grunn at Martha Louise ville utfordre dette og hevde sin rett til regenttittelen. Da får vi en interessant øvelse. Rent teoretisk er det faktisk mulig at følgende kunne skje:

Martha Louise kan rettslig utfordre arvefølgeloven av 1990, ved å vise til at denne strider mot likestillingsloven av 1978. Om hun vinner frem vil hun kunne hevde retten til tronen og slik bli kronet til Dronning. Da vil hennes mann Durek få tittelen Dronninggemal, etter nåværende lovforståelse. Dette ville Martha Louise kunne hevde er i strid med likestillingsloven idet en kvinnelig gemal jo ville fått tittelen Dronning, jamfør Mette Marit og Sonja. For ordens skyld er det slik at Kongen selv har mye å si om dette med titler, men han vil nok fort finne at han er høyst inhabil i denne saken og klokelig holde kjeft. Han vil i tillegg fort bli innhentet av egne utsagn om hva nordmenn er i en av hans mange minneverdige taler. Domsstolen kan også, og det mest sannsynlig, komme til at dette ikke er veien å gå. I beste fall vil det kunne ta lang tid, og om Kongen rakk å dø før dom falt, ville det blitt virkelig kongesnurr om hun vant frem rettslig etter at broren var blitt kronet.

Det finnes en enda mer interessant vinkling. Martha Louise kan etter loven av 2016 søke om bytte av juridisk kjønn. Dette krever i dag kun en søknad til folkeregistermyndighetene og er slik sett en formalitet for et voksent menneske. Dette forutsetter igjen at Durek ikke sliter med å være gift med en mann, noe hans tidligere uttalelser om kjønn og kjærlighet ikke tyder på. Dette er upløyd mark. Hva skjer om Martha Louise blir mann, er gift med en mann og krever arverett til tronen når Kongen er inhabil og ingen presedens finnes?

Da kan det skje at resultatet blir at Kong Martha Louise den første overtar tronen når Kongen faller fra. Kongen er da gift med Kong Durek den første nummer to og vi får ønske dem et langt og godt ekteskap. Om Kong Martha Louise faller fra, har vi fortsatt Kong Durek den første, nå nummer en. Mer interessant blir det om ekteskapet ender i kongelig skilsmisse. Da må Kong Durek den første abdisere. Han kan dermed titulere seg DuRex den første, og helt sikkert den siste.