«Er det faste plasser her eller….»? Middagsgjesten kommer leende med spørsmålet alle besøkende stiller når man er invitert til bords og en bedre middag hos nære venner, vel vitende om svaret. Selv svarer du «neida, bare sitt hvor dere vil», mens du smiler og tviholder i rygglenet på din egen stol ved matbordet. Kona gjør selvsagt det samme, og skuespillet er fullendt. Situasjonen er velkjent for de fleste. Høfligheten tvinger oss til å forsikre om at gjestene selvsagt kan sette seg hvor de vil, underforstått bare ikke der du har din plass. Alle kjenner reglene, gjestene vet godt at de ikke må røre stolen din, og du vet at de ikke gjør det. Men reglene må følges, dermed spørres og svares det, helt uten at det betyr noe som helst.
Det er ingen spøk dette med faste plasser. Det er en meget alvorlig sak. Like alvorlig og viktig som det er å late som om det faktisk ikke er faste plasser. Ritualene må følges, kan hende er det typisk norsk? Jeg undres om ikke dette kan defineres som en norsk kjerneverdi, helt på høyde med vårt demokratiske sinnelag. Kanskje forsvarer vi vår faste plass like hardnakket som vi forsvarer demokratiske kjerneverdier i samfunnet vårt. Like fullt er det viktig at vi aldri innrømmer det åpent. Vi blir på en måte litt som russere. De forsikrer at valget var demokratisk og at alle regler ble fulgt, det var ingen russiske soldater på Krimhalvøya før innbruddet hos naboen, de blander seg ikke i andre lands valg. Alle vet at det ikke er sant, men de later som om det er sant uansett. Sånn er reglene.
Diktaturer har gjerne en vane med å kalle seg demokratiske republikker; Nord-Korea, Kina, Russland, Venezuela, og så videre. Alle, fra «velgerne», via oss som ser på utenfra, til lederne vet at alt er et skuespill men det må likevel forsikres om at det ikke er det. Det går en linje fra kinesiske og andre diktaturers «frie valg» til meg og deg når vi har middagsgjester. Keiser Augustus i det gamle Rom skrev en biografi til ettertiden hvor han ville fremstå som det motsatte av det han egentlig var, en diktatorisk keiserspire i republikken. Er vi i bunn og grunn alle diktatorer der vi står og forsikrer om at det ikke finnes noen faste plasser?
Jeg drar stundom til Bodø i forbindelse med jobb. Da er det gjerne møter eller seminar det dreier seg om. Du kommer inn i et stort rom hvor det står eksempelvis 8 stoler rundt hvert bord, gjerne 10 bord eller så, avhengig av antall påmeldte. Du setter deg på en plass og henger jakka over stolryggen. Dette er en markering, omtrent som når hannhunden pisser på en stolpe. Du markerer ditt territorium. Det er din stol. Du eier den og alle andre må ligge langt unna. I løpet av de første sekundene du har kommet inn i rommet har du effektivt markert revir og fått hevd på plassen denne dagen.
Om du forlater rommet til lunsj, tar du gjerne jakka med. Kanskje skal dere på en annen restaurant for å bespises. Når du kommer tilbake vet du godt hvor du skal. Du går rett til din egen plass. Den du har pisset på, og dermed markert etter alle kunstens regler. Stakkars den jævelen som ikke skjønner at stolen er opptatt, selv uten jakke. Det skjer nemlig at en eller annen komplett tulling ikke skjønner reglene. Han setter seg skamløst på din plass. Kanskje ler han og sier at det er viktig å bryte isen litt, flytte på oss og bli kjent med nye mennesker. «For en jævla idiot», tenker vi andre rundt bordet.
Så slår vårt demokratiske og fredelige sinnelag inn. Du har mest lyst til å drepe jævelen. Han har jo tatt stolen din. Det er like ille som om han sjekker opp kona di. Sånt gjør man bare ikke. Likevel gjør vi ingenting. Vi koker innvendig, men ønsker innerst inne at han skal brenne i helvete til evig tid. Reglene er brutt. Verden blir aldri den samme. Vi har blitt påtvunget despotiet. Tyranneriet har seiret.
Her om dagen var jeg i et jobbmøte. Vi satt i hestesko og møtet fulgte oppsatt plan. Før lunsj sa imidlertid møteleder at vi skulle ta nye plasser etter lunsj. Vi skulle bryte isen litt og sitte med andre, bli bedre kjent mente hun. Hun oppfordret med andre ord til organisert utroskap, det var som om hun ropte ut at «nå skal vi ha swingersparty dere». Det skjedde aldri. Hun så rundt og tok hintet i våre drepende blikk. Vi satt på samme plass etter lunsj. Dette møtet ble heldigvis ikke ødelagt. Vi fikk jobben gjort og gikk hjem etterpå. Putin døde, Kim Jung-Un ble styrtet, det ble frie valg i Kina. Demokratiet og menneskerettene seiret, for en gangs skyld.
Det finnes andre ting som bare er sånn. Damer bare er sånn. Damer er egentlig noen rare menn. De har rare regler som menn ikke skjønner. Om vi går tilbake til begynnelsen. Etter den koselige middagen, setter man seg i stua og benker seg i møblene som kranser stuebordet. God drikke på bordet og alt ligger til rette for en koselig aften. Da er det at dameregler slår inn. De har nemlig et system for settingen. Du kan ta gift på at om du setter deg på en plass, får du din egen eller den andres kone ved din side, og det er jo hyggelig. Det som ikke er like hyggelig er at den andre damen da er lynkjapt ute og setter seg rett ovenfor deg. Da må den andre mannen sette seg vis a vis din borddame og katastrofen er et faktum.
Det som nå skjer er at damene begynner å kakle om duker, gardiner, juleserviser, unger, skolegang og annet tull, mens mennene effektivt er stengt ute. Menn kan aldri måle seg i bordslarv og dermed blir vi sittende og lytte til endeløse utlegninger om dette og hint. Prøver vi å snakke med hverandre, bare øker de volumet og prater fortere. Vi har havnet i den onde sirkel, den er som kjent noe helt annet enn den gode trekant, men det er en annen historie. Jo mer vi forsøker å prate om fornuftige ting som biler, bikkjer og andre seriøse ting, jo mer drar de det til i en volumkonkurranse vi aldri kan vinne. Vi har havnet i krysspraten, damene snakker diagonalt og utestenger oss, nesten like ille som «blikking», bevisst krenking altså. Som gammel befalingsmann, vet jeg et og annet om kryssild. Det er ikke bra å havne under kryssild, slett ikke bra. Det er likevel ingenting mot å ha to damer som kryssprater. De får to mitraljøser til å blekne i forhold.
Som representant for den tause majoritet vil jeg slå et slag for å tillate positiv sosial vold, opplæringsvold, kanskje ikke direkte gladvold, men det bør bli sosialt akseptert å gi en som tar plassen din en dusteklapp med flat hånd. Bare sånn i bakhodet for slik å minne ham på visse sosiale koder. Han bør jo egentlig se dette som en vennetjeneste, en vennlig korreksjon på en måte. Samtidig må damer skjønne at det må bli slutt på kryssprat. Alt blir bedre om gutta får sitte rett ovenfor hverandre, mens damer også prater rett frem. Det blir liksom litt mer skikk på verden slik. Vi bør ta dette på alvor i en situasjon hvor Putin vaser i vodkafylla om en ny multipolar verdensorden, en verden hvor krysspraten rår og hvem som helst kan ta plassen din.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar