Først kommer maten, så kommer moralen

Først kommer maten, så kommer moralen

«Hurra hvor det smeller fra loft til kjeller, i dag er det Jonas Gahr Støre det gjelder». Dette kunne vært en gledelig hilsen for statsministeren om det ikke hadde vært for konteksten. Det smeller definitivt i hele huset til Arbeiderpartiet om dagen. Hvor dette ender, har jeg ingen som helst anelse om. I likhet med alle andre, spiser jeg popcorn og forsøker å henge med i svingene. Dette skal imidlertid ikke handle om Arbeiderpartiet eller partipolitikk. Det skal heller ikke handle om hvem som skal styre landet. Det skal mest handle om hva politikere sier, eventuelt ikke sier, om større eller mindre kriser. Det mest fantastiske er likevel hvordan enkelte overlever selv de mest perverse kriser.

Vi tar det første først. Støre har havnet utpå glattisen om dagen. Noen peker på meningsmålingene, mens andre peker på ham personlig. De siste dagene har handlet om  medias ransakning av partiet for å finne hvem som er mot ham, for ham, eller ikke sier noe. Alt dette i sum betyr i praksis at han er på vei ut i løpet av nyåret. Det er oftest sånn det foregår når media tar fatt. Om han greier seg gjennom dette, vil det være helt på nivå med Ernas inhabilitetsskandale med Sindres aksjer, eller Siv jensens elendige hukommelse vedrørende Lersteins sextekstmeldinger eller Søviknes` sex med fulle småjenter. Vi hiver også på Ola Borten Moe og Bjørn Arild Grams taushet da det ble oppdaget at «noen» hadde sendt tekstmelding lydende «vi har lyst på fitta di» til daværende partileder Navarsete. Vi kommer selvsagt heller ikke unna Rødts langfingrete «sunshineboy» Moxnes og hans stadig bedre forklaringer på tyveriet. Listen er lang og lengre enn lang. 

Støre selv mener at han oppfatter at han har god støtte i partiet, som han sier i intervjuer. Dette med at «jeg oppfatter at….» er en standard frase for politikere som skjønner at nå går det til helvete. Min gjetning er at denne kommer du ikke unna Jonas. Den blir litt på linje med daværende LO-leder Vallas «jeg beklager om jeg har sagt noe som kan oppleves som sårende…». Dette siste betyr i praksis at hun beklager at andre kan være så tjukke i pæra. Sånt slipper politikere sjelden unna med. For Støres vedkommende er manglende uttalt støtte det samme som mistillit.

Heller slipper de ikke unna når de blir tatt for tukling med reiseregninger eller glemmer hvor de bor. Slike ting har det til felles at resten av samfunnet har store problemer med å ta på alvor for eksempel daværende Krf-leder Ropstad, når han hadde gratis pendlerbolig, leide ut sin egen bolig i Oslo, mens han oppga å bo hjemme hos mamma og pappa, og slik tjente gode penger. Det er ikke lett å påberope seg rollen som moralens vokter med hendene fulle av stjålne penger. Velgerne vet jo hvor de selv bor, dessuten skriver mange av oss reiseregninger og vet at vi ikke skal tukle med sånt. NRK hadde en serie som het «Hvem bor her?». Personlig synes jeg den hadde passet bedre til stortingspolitikere, de kunne møtes i studio og gjettet på hvor de selv bodde, til fornøyelse for velgerne.

Det de slipper unna med er andre ting, som egentlig er mye verre. Dette skyldes gjerne den standingen de har i eget parti. Man har rett og slett ikke råd til å ofre dem idet de har stor støtte i viktige velgergrupper. Siv Jensen løy så det sang etter da hun påstod at hun ikke husket å ha blitt varslet om Lerstein, eller at hun visste noe om Søviknes` og hans bravader, selv om velgerne visste bedre. Hun (og Søviknes) var likevel for viktig for partiet til å måtte gå. Ernas insidehistorie beskrives som at den «savner sidestykke i norsk politisk historie av politiske kommentatorer. Hennes dyktighet og velgertekke vant, og hun ble sittende. Giske røyk ut av det meste da tilstrekkelig mange vitnet om at han hadde en lei tendens til å tukle med alle som hadde pupper. Ryktene vil ha det til at Anniken Huitfelt ble fornærmet fordi han ikke tuklet på henne, dette er imidlertid bare rykter. Han ble forsøkt sendt i skammekroken. Der snudde han i døra, og er nå på vei inn på Stortinget igjen med større støtte enn noen gang. Nok en gang velger velgerne den de tror egner seg best, uten nødvendigvis å skjele for mye til hva de gjør. Moxnes ble filmet mens han stjal solbriller, og tatt for å lyve om det. Nå er han sannelig tatt til nåde og ser ut til å få fornyet tillit på tinget. Midt oppe i skandaler som felte andre politikere slapp jammen Trine Skei Grande unna med å ha sex med en 17-åring i en kornåker. Snakk om cårny greier.

De slipper også unna med tidligere, temmelig spesielle uttalelser, om de bare er dyktige nok, og vurderes som nettopp det av velgerne. Listhaug uttalte at norsk politikk «var en barnehage og nektet å moderere seg, da hun måtte ut av regjering på grunn av andre temmelig spesielle uttalelser som at «Støre sleiker imamer oppetter ryggen». Med meningsmålingene som fasit er hun nå imponerende statsmannaktig og diplomatisk mens hun styrer mot jobben som barbehagestyrer. Vi kommer ikke unna Per-Willy Amundsens mildt sagt sære uttalelser i fylla heller. Han er også tilbake. Her må det jevnes ut med at Jens Stoltenbergs tale drita full etter julebordet i 2008, på Stortingets talestol, heller ikke virket hemmende på fremtidig karriere. Erna ville nok uttalt at «Jeg ville ikke brukt de ordene…». Det begrenses altså ikke nødvendigvis til parti, mer til hvor viktige personer anses for partiets oppslutning. 

Listen kunne selvsagt vært fryktelig mye lengre. Det er sikkert også slik at jeg garantert burde nevnt andre partirepresentanters miserer. Dere får ha meg tilgitt for dette, eller kanskje burde jeg si: «Beklager om dere er så tjukke i pæra at dere lar dere krenke av dette», men det gjør jeg selvsagt ikke, jeg er da ingen politiker.

Summen av det hele er at det ser ut som om betydningen av hva politikere sier veies like tungt som deres betydning for oppslutningen, må jeg nevne Donald Trump? Om de vurderes dithen at de kan gi større oppslutning, tilgis de for hva som helst. Politikk er ikke det muliges kunst, det ser mer ut som de umuliges kunst. Det er her vi kommer tilbake til tittelen, som er sakset fra Bertold Brech: «Først kommer maten, så moralen!

Distriktspolitikk og graviditet

Distriktspolitikk og graviditet

 

For mange år siden, da min kone gikk gravid med vår første, opplevde jeg noe jeg har sett i mange slike sammenhenger. Hennes venninner ville til stadighet kjenne på og omtale magen hennes. Den ble mer positivt omtalt jo mer den vokste. Normalt er det jo ikke slik at man går rundt og klemmer på andres mager. Selv jobber jeg sammen med en kompis som har en anstendig vom, større enn min egen. Dere vil likevel aldri se meg klemme og kose med vomma hans eller vice versa. Slike regler for alminnelig anstendig bluferdighet i offentligheten settes imidlertid helt og fullstendig til side når en dame er gravid.

 

På mange måter er dette positivt, det er jo ikke gitt at våre kolleger ville satt pris på at jeg og min kollega satt og magekoste hverandre i lunsjen, slikt ses gjerne på som uanstendig oppførsel på jobb når det gjelder menn. Kosingen med den gravides mage derimot, kan heller oppfattes som en form for anerkjennelse. En slags tributt til kvinner som bidrar til at nye liv settes til verden. En forsikring om at det enda fødes barn, som forhåpentligvis i fremtiden bidrar til at vi selv ivaretas når vi sitter på gamlehjem. Et håp om at de nye som kommer til skal huske på at vi som produserte dem i sin tid også skal ha noe igjen for jobben på en måte. Kanskje en form for garanti for at vi her på bygda faktisk har en fremtid.

 

Det kan på mange måter ses på som et utslag av at man ser positivt på kvinnen som utvikler av et produkt, altså barnet, en garantist for at livet går videre. Man anerkjenner kvinnemagen som et produksjonskammer for fremtidige generasjoner. I ettertid har jeg registrert at dette er en ikke uvanlig måte å møte gravide på, spesielt om man er kvinne selv. Da kan man klemme og kose mager, menn derimot, må pent nøye seg med positiv omtale av situasjonen og magen. Det finnes altså egne kjønnsbaserte regler for hva som er riktig måte å verdsette andres mage på. Sånn er det bare.

 

Jeg kan i ettertid ikke erindre at noen av mine venner, kvinner eller menn, på samme måte noen gang behandlet meg. Jeg legger her til grunn at allerede da var det ikke uvanlig å uttale at «vi har blitt gravide». Et felles prosjekt som på mange måter burde borge for at også mine edlere deler fikk en form for oppmerksomhet, gitt at de jo innehadde en ikke ubetydelig del av æren for at våre barn engang ble unnfanget. Uten å gå nærmere i detaljer kan jeg jo røpe at fruen er en meget oppegående dame, som ikke trenger å få det inn med T-skje, for å si det sånn.

 

Det var imidlertid aldri slik at mine venner og venninner følte for å kose og kjæle med mine genitalier (jeg er jo ikke helt sikker på om ikke noen av dem følte for det, men de gjorde det heldigvis ikke), selv om mine genitalier helt klart var viktige forutsetning for den situasjonen jeg nå omtaler. Igjen, i ettertid, tror jeg nok at jeg snakker på vegne av både meg selv og min kone når jeg sier at vi satte stor pris på denne form for tilbakeholdenhet. Jeg kan vanskelig se for meg at hverken verdenen, eller menn spesielt, er klare for en slik form for anerkjennelse, hverken fra kvinner eller garantert ikke fra menn.

 

Ser man på dette i et større perspektiv, eller ser det store bildet, som det gjerne heter blant de som mangler bakkekontakt, kan man sammenligne det med andre ting hvor det tydeliggjøres at deler av produksjonslinjen ikke får den æren av det ferdige produkt, som man kunne se at fortjenes. Graviditeten anskueliggjør den samme urettferdighet som distriktspolitikken i Norge i praksis viser. Et system hvor kun den som til slutt kan fremvise resultatet som andre står bak (det hender det foregår på den måten i unnfangelsesøyemed også), får anerkjennelse.

 

I praksis fungerer dette slik at den som kommer med det ferdige produkt, altså kvinnen/Oslo, og som sitter på hovedkontoret, so to speak, får all ære i stedet for den som i realiteten står bak råvarene som gir produktet. Mannen/distriktene leverer de avgjørende råvarer mens Oslo/kvinnen får æren. Det er en helt klar og tydelig nedvurdering av både mannen og distriktene som kun simple råvareleverandører.

 

Om man ser på selve forutsetningen for den videre foredlingen av råvaren mannen leverer, viser det også hvem som sitter på makten (bokstavelig talt). Her må vi forholde oss til forskning. Det viser seg at kvinnen vil ha det rent og ryddig før de evner å slappe av. Menn hviler best når de kan ligge på sofaen og sløve mens fruen vasker, samtidig som de jobber med å filtrere ut bråket fra fruen som ikke greier å se en mann ligge på sofaen og slappe av. Mannen dokumenterer altså her evnen til å multitaske ved å gjøre tre ting samtidig; hvile, sløve, samt overse kjefting. Annen forskning går her videre og støtter opp under det ovenforstående. Den viser at kvinner har kvalitativt signifikant bedre hvile når det faktisk er ryddet og rengjort i huset og hun er ferdig med å kjefte.

 

Går vi så videre til forutsetningen av at det dette begynte med sex, alt begynner jo med sex, ser vi et forskningsmessig klart mønster. Kvinners ønske om sex henger nøye sammen med følgende faktorer, rolige hjemmeforhold og fravær av krangel, god hvile, ryddig og rengjort hus. Det med krangel er noe mannen best deeskalerer. En krangel forutsetter deltakelse av mer enn en part. Siden det i mannens sofaligge kun er en aktiv part, altså den kjeftende kvinnen, er det ingen krangel. Her bidrar mannen med andre ord til to av de viktige faktorene, både hvile og rolige hjemmeforhold. Om kvinnen nå tar den enkle jobben som er igjen å utføre, altså sørger for grundig rengjøring og rydding, får hun etterpå legge seg ned og hvile.

 

Tar vi forskningen på alvor har vi nå klart hvilke konkrete tiltak som skal til for å sikre flere barn og skape bedre forhold i distriktene nettopp gjennom å få flere barn. Alt handler om mer og gjerne bedre sex, og måten å få dette til er som følger: La kvinnen kjefte seg ferdig mens du hviler på sofaen. Under denne prosessen blir huset både vasket og ryddet, mens både du og fruen får den tiltrengte hvilestund. Når kvinnen ligger nedpå, kan jo du ligge oppå, noe som legger til rette for mer og bedre sex med den følge at dette igjen bidrar til å omgjøre distriktene til byer, gitt den befolkningsøkning dette medfører. Sex er god distriktspolitikk! Senterpartiet har herved min tillatelse til å bruke denne teksten i valgkampen.

 

jeg har alltid skrevet

Jeg har alltid skrevet…..

 

Jeg har etter hvert skrevet mange innlegg/skråblikk. Såpass mange har det blitt at jeg funderer på om det kan være en ide å gi dem ut i boks form. Dette satte i gang en ny tankerekke og jeg begynte å spekulere på hvilke skråblikk jeg kunne bruke. Mest tenkte jeg på hva tittelen på en slik bok skulle være, enhver bok må jo ha en fengende tittel om den skal fange potensielle leseres blikk. Jeg ser også for meg at jeg måtte skrive en slags innledning hvor det fremkommer hvorfor jeg skriver boken og der bør også begrunnelsen for tittelen framkomme. Siden jeg i alle år har hatt skriving som hobby, fant jeg at dette burde gjenspeiles i navnet på boken og ramlet derfor ned på følgende tittel: «Jeg har alltid skrevet».

 

Om jeg nå utgir en bok og bruker denne tittelen, burde det dekke min motivasjon for å gi ut boken, jeg har jo likevel alltid skrevet for meg selv, faktisk siden lenge før PC var oppfunnet. Skulle vi ha PC i min ungdom, måtte vi faktisk på sløyden og snekre den selv, tygg på den dagens ungdom. Min gamle lærer, salig Solbjørg Altmann Jenssen leste mye rart jeg skrev allerede som barneskoleelev, hun ga meg tilbakemeldinger og oppfordret meg til å skrive mer, noe jeg valgte å gjøre. Det er noe med lærere som virkelig engasjerer seg. Idar Notøy gjorde mye av det samme på gymnaset og de to må dermed ta noe av skylden for min skrivetrang også i godt voksen alder. Her må jeg stoppe opp litt og påpeke det åpenbare faktum at jeg er en mann, noe som i høy grad vil påvirke leserens oppfatning av den eventuelle bokens tittel, i motsetning til det følgende. Det ramlet det inn noen tanker om likestilling, det kom liksom helt ut av intet der jeg satt i badstua og filosoferte. Jeg tenkte på hva som ville skjedd om en dame hadde lignende tanker og tilsvarende hobby som meg selv. Hva om en dame hadde gitt ut en bok med tittelen «Jeg har alltid skrevet»?

Det er noe i meg som sier at vi ville blitt vurdert forskjellig, den tenkte damen og jeg.

 

Om vi nå ser bort fra boktitler, finner vi at også på andre områder blir kvinner og menn vurdert med forskjellige øyne, lengre er ikke likestillingen kommet. Jeg hopper glatt bukk over dette med sol og sommer, altså en tenkt situasjon hvor jeg og fruen begge sitter kun iført shorts eller bikiniunderdel i sola bak hekken i hagen, slik at ingen ser oss. Om nå jeg går iført kun shorts ut av hagen for å sjekke postkassen vil ikke naboer jeg møter reagere nevneverdig. En mann i bar overkropp i 24 pluss og sol, er helt innafor. Noe annet ville det nok vært om fruen gjorde det samme. Damer på over 50 må gjerne stille i kun bikinitruse (heter det det forresten?) bak en hekk i hagen, men ikke på offentlig vei, jeg tør ikke engang tenke på damer over 70 i bar overkropp på offentlig vei. Dette får meg forøvrig til å erindre min bestemor og hennes syn på damer i bikini. Når jeg slo gresset med ljå bak bestefars låve (han hadde regler som tilsa at der skulle det utelukkende slås med ljå), raket alltid bestemor opp gresset iført kjole og skaut uansett sol og temperatur. Jeg kan ikke engang forestille meg henne i bukser, langt mindre bikini. Hvor mange av dagens menn på min alder har vært utsatt for en bestemor i bikini? Sagt på bestemors måte ville det vært noe som; «Æ går da ikkje med udyre mett bærre i ei grima»! Nei, vi vurderes ikke helt på samme måten.

 

Det ser altså ut til at vi stiller ulike krav til bekledning for damer, men la oss se det på en litt annen måte. Om jeg nå får et drypp eller to og finner ut at jeg skal vaske vinduene innvendig (det må minst to drypp til før jeg gjør noe sånt). La oss si at jeg finner ut at jeg gjør dette en fin lørdag uten en tråd på kroppen, jeg må da ha lov til å gå naken i mitt eget hus, skulle man kanskje tenke? Om det så går en dame utenfor på veien som skuer mitt nakne legeme innenfor vinduet, ville jeg umiddelbart blitt tiltalt for blotting. Snur vi på det hele og det er nevnte dame som gjør samme operasjon, like avkledd, i sitt eget hus, ville jeg blitt ansett som en pervers kikker om jeg gikk forbi og tittet inn. Nei, vi vurderes definitivt ikke på samme måten.

 

Om jeg i et øyeblikks vanvidd skulle finne ut at jeg var opptatt av gardiner, og dermed møtte opp på en gardinbutikk en vakker sommerdag, ville jeg gjerne møte min yngste datter, som jo har sommerjobb på en sånn butikk. Hun ville ringt ambulanse umiddelbart om hun så sin gamle far vurdere gardinstoff. Hadde hennes mor dukket opp i samme ærend, hadde hun ikke reagert på noen som helst måte. Rent bortsett fra at de fleste menn umiddelbart ville selvantent i selvforsvar stilt ovenfor gardinstoff i metervis, ville enhver mann sannsynligvis blitt vurdert som både avviker, gal, kjønnsforvirret, innehaver av fransk bil eller verre om han frivillig så på gardinstoff. Men og gardinstoff er ikke kompatible størrelser. Damer som evner å passere gardinstoff uten å stoppe, ville fått tilsvarende vurdering og også blitt dømt som avvikere. Igjen, vi vurderes forskjellig.

 

Om jeg nå skulle skrive denne boken ville likestilling, eller rettere sagt manglende likestilling vært tema. Da ville jeg tatt for meg kampen for likestilling i dagens samfunn. Jeg ville talt høyt for min rett til å sette skapet på plass hjemme, uten at fruen ber meg flytte det litt mer til venstre. Jeg ville kjempet for retten til å drite i om gardinene er røde eller blå, eller om det skal være gardiner i det hele tatt. Jeg ville slått et slag for å kunne rette en harmdirrende pekefinger til fruen og si at jeg støvsuger når jeg vil uten frykt for å måtte få rekonstruert fingeren senere og kanskje måtte leve med konstant ringing i ørene og pungterte trommehinner. Jeg ville rope opp om den urett det er å bli påtvunget og følge en dame i klesbutikk og så måtte prøve klær man allikevel ikke trenger eller overhodet har til hensikt å kjøpe. Jeg ville skrevet en vill protest mot det å leve under konstant trussel om plutselig og få høre «kjære, jeg må snakke sammen», for etterpå å få høre hva du mener om saker og ting.

Jeg vet at likestilling for menn er for sent for min generasjon. I boken ville jeg likevel tatt kampen om likestilling for min sønn, min sønnesønn og senere generasjoner.