jeg har alltid skrevet

Jeg har alltid skrevet…..

 

Jeg har etter hvert skrevet mange innlegg/skråblikk. Såpass mange har det blitt at jeg funderer på om det kan være en ide å gi dem ut i boks form. Dette satte i gang en ny tankerekke og jeg begynte å spekulere på hvilke skråblikk jeg kunne bruke. Mest tenkte jeg på hva tittelen på en slik bok skulle være, enhver bok må jo ha en fengende tittel om den skal fange potensielle leseres blikk. Jeg ser også for meg at jeg måtte skrive en slags innledning hvor det fremkommer hvorfor jeg skriver boken og der bør også begrunnelsen for tittelen framkomme. Siden jeg i alle år har hatt skriving som hobby, fant jeg at dette burde gjenspeiles i navnet på boken og ramlet derfor ned på følgende tittel: «Jeg har alltid skrevet».

 

Om jeg nå utgir en bok og bruker denne tittelen, burde det dekke min motivasjon for å gi ut boken, jeg har jo likevel alltid skrevet for meg selv, faktisk siden lenge før PC var oppfunnet. Skulle vi ha PC i min ungdom, måtte vi faktisk på sløyden og snekre den selv, tygg på den dagens ungdom. Min gamle lærer, salig Solbjørg Altmann Jenssen leste mye rart jeg skrev allerede som barneskoleelev, hun ga meg tilbakemeldinger og oppfordret meg til å skrive mer, noe jeg valgte å gjøre. Det er noe med lærere som virkelig engasjerer seg. Idar Notøy gjorde mye av det samme på gymnaset og de to må dermed ta noe av skylden for min skrivetrang også i godt voksen alder. Her må jeg stoppe opp litt og påpeke det åpenbare faktum at jeg er en mann, noe som i høy grad vil påvirke leserens oppfatning av den eventuelle bokens tittel, i motsetning til det følgende. Det ramlet det inn noen tanker om likestilling, det kom liksom helt ut av intet der jeg satt i badstua og filosoferte. Jeg tenkte på hva som ville skjedd om en dame hadde lignende tanker og tilsvarende hobby som meg selv. Hva om en dame hadde gitt ut en bok med tittelen «Jeg har alltid skrevet»?

Det er noe i meg som sier at vi ville blitt vurdert forskjellig, den tenkte damen og jeg.

 

Om vi nå ser bort fra boktitler, finner vi at også på andre områder blir kvinner og menn vurdert med forskjellige øyne, lengre er ikke likestillingen kommet. Jeg hopper glatt bukk over dette med sol og sommer, altså en tenkt situasjon hvor jeg og fruen begge sitter kun iført shorts eller bikiniunderdel i sola bak hekken i hagen, slik at ingen ser oss. Om nå jeg går iført kun shorts ut av hagen for å sjekke postkassen vil ikke naboer jeg møter reagere nevneverdig. En mann i bar overkropp i 24 pluss og sol, er helt innafor. Noe annet ville det nok vært om fruen gjorde det samme. Damer på over 50 må gjerne stille i kun bikinitruse (heter det det forresten?) bak en hekk i hagen, men ikke på offentlig vei, jeg tør ikke engang tenke på damer over 70 i bar overkropp på offentlig vei. Dette får meg forøvrig til å erindre min bestemor og hennes syn på damer i bikini. Når jeg slo gresset med ljå bak bestefars låve (han hadde regler som tilsa at der skulle det utelukkende slås med ljå), raket alltid bestemor opp gresset iført kjole og skaut uansett sol og temperatur. Jeg kan ikke engang forestille meg henne i bukser, langt mindre bikini. Hvor mange av dagens menn på min alder har vært utsatt for en bestemor i bikini? Sagt på bestemors måte ville det vært noe som; «Æ går da ikkje med udyre mett bærre i ei grima»! Nei, vi vurderes ikke helt på samme måten.

 

Det ser altså ut til at vi stiller ulike krav til bekledning for damer, men la oss se det på en litt annen måte. Om jeg nå får et drypp eller to og finner ut at jeg skal vaske vinduene innvendig (det må minst to drypp til før jeg gjør noe sånt). La oss si at jeg finner ut at jeg gjør dette en fin lørdag uten en tråd på kroppen, jeg må da ha lov til å gå naken i mitt eget hus, skulle man kanskje tenke? Om det så går en dame utenfor på veien som skuer mitt nakne legeme innenfor vinduet, ville jeg umiddelbart blitt tiltalt for blotting. Snur vi på det hele og det er nevnte dame som gjør samme operasjon, like avkledd, i sitt eget hus, ville jeg blitt ansett som en pervers kikker om jeg gikk forbi og tittet inn. Nei, vi vurderes definitivt ikke på samme måten.

 

Om jeg i et øyeblikks vanvidd skulle finne ut at jeg var opptatt av gardiner, og dermed møtte opp på en gardinbutikk en vakker sommerdag, ville jeg gjerne møte min yngste datter, som jo har sommerjobb på en sånn butikk. Hun ville ringt ambulanse umiddelbart om hun så sin gamle far vurdere gardinstoff. Hadde hennes mor dukket opp i samme ærend, hadde hun ikke reagert på noen som helst måte. Rent bortsett fra at de fleste menn umiddelbart ville selvantent i selvforsvar stilt ovenfor gardinstoff i metervis, ville enhver mann sannsynligvis blitt vurdert som både avviker, gal, kjønnsforvirret, innehaver av fransk bil eller verre om han frivillig så på gardinstoff. Men og gardinstoff er ikke kompatible størrelser. Damer som evner å passere gardinstoff uten å stoppe, ville fått tilsvarende vurdering og også blitt dømt som avvikere. Igjen, vi vurderes forskjellig.

 

Om jeg nå skulle skrive denne boken ville likestilling, eller rettere sagt manglende likestilling vært tema. Da ville jeg tatt for meg kampen for likestilling i dagens samfunn. Jeg ville talt høyt for min rett til å sette skapet på plass hjemme, uten at fruen ber meg flytte det litt mer til venstre. Jeg ville kjempet for retten til å drite i om gardinene er røde eller blå, eller om det skal være gardiner i det hele tatt. Jeg ville slått et slag for å kunne rette en harmdirrende pekefinger til fruen og si at jeg støvsuger når jeg vil uten frykt for å måtte få rekonstruert fingeren senere og kanskje måtte leve med konstant ringing i ørene og pungterte trommehinner. Jeg ville rope opp om den urett det er å bli påtvunget og følge en dame i klesbutikk og så måtte prøve klær man allikevel ikke trenger eller overhodet har til hensikt å kjøpe. Jeg ville skrevet en vill protest mot det å leve under konstant trussel om plutselig og få høre «kjære, jeg må snakke sammen», for etterpå å få høre hva du mener om saker og ting.

Jeg vet at likestilling for menn er for sent for min generasjon. I boken ville jeg likevel tatt kampen om likestilling for min sønn, min sønnesønn og senere generasjoner.