Distriktspolitikk og graviditet

Distriktspolitikk og graviditet

 

For mange år siden, da min kone gikk gravid med vår første, opplevde jeg noe jeg har sett i mange slike sammenhenger. Hennes venninner ville til stadighet kjenne på og omtale magen hennes. Den ble mer positivt omtalt jo mer den vokste. Normalt er det jo ikke slik at man går rundt og klemmer på andres mager. Selv jobber jeg sammen med en kompis som har en anstendig vom, større enn min egen. Dere vil likevel aldri se meg klemme og kose med vomma hans eller vice versa. Slike regler for alminnelig anstendig bluferdighet i offentligheten settes imidlertid helt og fullstendig til side når en dame er gravid.

 

På mange måter er dette positivt, det er jo ikke gitt at våre kolleger ville satt pris på at jeg og min kollega satt og magekoste hverandre i lunsjen, slikt ses gjerne på som uanstendig oppførsel på jobb når det gjelder menn. Kosingen med den gravides mage derimot, kan heller oppfattes som en form for anerkjennelse. En slags tributt til kvinner som bidrar til at nye liv settes til verden. En forsikring om at det enda fødes barn, som forhåpentligvis i fremtiden bidrar til at vi selv ivaretas når vi sitter på gamlehjem. Et håp om at de nye som kommer til skal huske på at vi som produserte dem i sin tid også skal ha noe igjen for jobben på en måte. Kanskje en form for garanti for at vi her på bygda faktisk har en fremtid.

 

Det kan på mange måter ses på som et utslag av at man ser positivt på kvinnen som utvikler av et produkt, altså barnet, en garantist for at livet går videre. Man anerkjenner kvinnemagen som et produksjonskammer for fremtidige generasjoner. I ettertid har jeg registrert at dette er en ikke uvanlig måte å møte gravide på, spesielt om man er kvinne selv. Da kan man klemme og kose mager, menn derimot, må pent nøye seg med positiv omtale av situasjonen og magen. Det finnes altså egne kjønnsbaserte regler for hva som er riktig måte å verdsette andres mage på. Sånn er det bare.

 

Jeg kan i ettertid ikke erindre at noen av mine venner, kvinner eller menn, på samme måte noen gang behandlet meg. Jeg legger her til grunn at allerede da var det ikke uvanlig å uttale at «vi har blitt gravide». Et felles prosjekt som på mange måter burde borge for at også mine edlere deler fikk en form for oppmerksomhet, gitt at de jo innehadde en ikke ubetydelig del av æren for at våre barn engang ble unnfanget. Uten å gå nærmere i detaljer kan jeg jo røpe at fruen er en meget oppegående dame, som ikke trenger å få det inn med T-skje, for å si det sånn.

 

Det var imidlertid aldri slik at mine venner og venninner følte for å kose og kjæle med mine genitalier (jeg er jo ikke helt sikker på om ikke noen av dem følte for det, men de gjorde det heldigvis ikke), selv om mine genitalier helt klart var viktige forutsetning for den situasjonen jeg nå omtaler. Igjen, i ettertid, tror jeg nok at jeg snakker på vegne av både meg selv og min kone når jeg sier at vi satte stor pris på denne form for tilbakeholdenhet. Jeg kan vanskelig se for meg at hverken verdenen, eller menn spesielt, er klare for en slik form for anerkjennelse, hverken fra kvinner eller garantert ikke fra menn.

 

Ser man på dette i et større perspektiv, eller ser det store bildet, som det gjerne heter blant de som mangler bakkekontakt, kan man sammenligne det med andre ting hvor det tydeliggjøres at deler av produksjonslinjen ikke får den æren av det ferdige produkt, som man kunne se at fortjenes. Graviditeten anskueliggjør den samme urettferdighet som distriktspolitikken i Norge i praksis viser. Et system hvor kun den som til slutt kan fremvise resultatet som andre står bak (det hender det foregår på den måten i unnfangelsesøyemed også), får anerkjennelse.

 

I praksis fungerer dette slik at den som kommer med det ferdige produkt, altså kvinnen/Oslo, og som sitter på hovedkontoret, so to speak, får all ære i stedet for den som i realiteten står bak råvarene som gir produktet. Mannen/distriktene leverer de avgjørende råvarer mens Oslo/kvinnen får æren. Det er en helt klar og tydelig nedvurdering av både mannen og distriktene som kun simple råvareleverandører.

 

Om man ser på selve forutsetningen for den videre foredlingen av råvaren mannen leverer, viser det også hvem som sitter på makten (bokstavelig talt). Her må vi forholde oss til forskning. Det viser seg at kvinnen vil ha det rent og ryddig før de evner å slappe av. Menn hviler best når de kan ligge på sofaen og sløve mens fruen vasker, samtidig som de jobber med å filtrere ut bråket fra fruen som ikke greier å se en mann ligge på sofaen og slappe av. Mannen dokumenterer altså her evnen til å multitaske ved å gjøre tre ting samtidig; hvile, sløve, samt overse kjefting. Annen forskning går her videre og støtter opp under det ovenforstående. Den viser at kvinner har kvalitativt signifikant bedre hvile når det faktisk er ryddet og rengjort i huset og hun er ferdig med å kjefte.

 

Går vi så videre til forutsetningen av at det dette begynte med sex, alt begynner jo med sex, ser vi et forskningsmessig klart mønster. Kvinners ønske om sex henger nøye sammen med følgende faktorer, rolige hjemmeforhold og fravær av krangel, god hvile, ryddig og rengjort hus. Det med krangel er noe mannen best deeskalerer. En krangel forutsetter deltakelse av mer enn en part. Siden det i mannens sofaligge kun er en aktiv part, altså den kjeftende kvinnen, er det ingen krangel. Her bidrar mannen med andre ord til to av de viktige faktorene, både hvile og rolige hjemmeforhold. Om kvinnen nå tar den enkle jobben som er igjen å utføre, altså sørger for grundig rengjøring og rydding, får hun etterpå legge seg ned og hvile.

 

Tar vi forskningen på alvor har vi nå klart hvilke konkrete tiltak som skal til for å sikre flere barn og skape bedre forhold i distriktene nettopp gjennom å få flere barn. Alt handler om mer og gjerne bedre sex, og måten å få dette til er som følger: La kvinnen kjefte seg ferdig mens du hviler på sofaen. Under denne prosessen blir huset både vasket og ryddet, mens både du og fruen får den tiltrengte hvilestund. Når kvinnen ligger nedpå, kan jo du ligge oppå, noe som legger til rette for mer og bedre sex med den følge at dette igjen bidrar til å omgjøre distriktene til byer, gitt den befolkningsøkning dette medfører. Sex er god distriktspolitikk! Senterpartiet har herved min tillatelse til å bruke denne teksten i valgkampen.