Bygdekrangler
Bygdekrangler er fascinerende. De krangler i alle bygder, og
har gjort det til alle tider. Det er få ting som slår en god gammel
bygdekrangel, og underholdningsverdien er alltid høy. Krav som må oppfylles for
å oppnå definisjon bygdekrangel omfatter blant annet: gammel nok til at ingen
kan huske hva den egentlig gjaldt, alle er enige om at motparten startet den,
den fremmer ikke på noen måte bolyst og alle som ikke er del av den ler så
rompa rister av deltakerne i krangelen.
Bestefar hevdet i sin tid at det var i Beisfjord de fant opp
bygdekrangelen og at jeg aldri måtte finne på å flytte dit. Nå har jeg bodd i
Beisfjord i 17 år og kan for så vidt bekrefte at bygdekrangelen lever i beste
velgående her. Ikke sånn at det plager meg, siden jeg ikke tilhører noen av de
stridende parter. Det er mer slik at om du spør noen fra familie A, så har de
helt klart noe å anføre hva angår familie B. Da jeg flyttet til bygda fikk jeg
høre fra en nabo tilhørende familie A at de fra familie B «just ikke er kjent
for å arbeide seg svett». Noe lignende ble hevdet fra famile B`s hold
vedrørende familie A. For ordens skyld; jeg er født og oppvokst i Håkvik. Her
minnes jeg herlige gamle feider familier imellom, faktisk innad i familier også.
Problemet med slike stridigheter er at de som regel har sitt
opphav for fryktelig lenge siden. Idet jeg kjenner visse medlemmer av de to
ovenfornevnte anonyme familier så vidt godt at jeg har kunnet spørre, gjorde
jeg nettopp det. Jeg fikk bekreftet at de slett ikke så med blide øyne på
hverandre, men ingen husker hvorfor. Fra tiden jeg bodde i Troms ble det hevdet
at det var i Storfjord de fant opp bygdekrangelen. Uten å gå nærmere inn på
Storfjordinger og deres sikkert utmerkede krangler, kan vi nok slå fast at
bygdekrangler finnes overalt. Hos oss i Ofoten er det slik at lokalavisa aldri
har problemer med stoff i agurktiden. Journalister ringer bare til noen i
Bjerkvik eller Gratangen. Her har de alltid gående opptil flere mer eller
mindre utrolige stridigheter til oss andres store forlystelse. Jeg nevner i
fleng skolekorpset med nedre aldersgrense 90 år eller der omkring. Den krangelen
var en høydare og nådde til og med selveste statskanalen.
Jeg skal bevege meg inn på en skikkelig herlig bygdekrangel
med røtter fryktelig langt tilbake. I Jerusalem har de kranglet i så mange år
at ingen lengre husker hverken hvorfor eller hva de krangler om. De er bare
forbannet på hverandre. Her, som i andre bygdekrangler, vet den ene parten at
den andre parten begynte, og at de selv selvsagt har rett. Om man skal mekle i
krangler er det gjerne slik at man som mekler må se om partene kan finne felles
grunn, altså noe de kan enes om, for så å komme videre. I Jerusalem, som i
andre bygdekrangler er de alltid enige om felles grunn, det er at det var de
andre som startet og dermed har skylden. De kommer aldri videre derfra.
Jeg kan med en gang avkrefte at dette dreier seg om jøder og
palestinere, selv om det jo er underholdende nok å følge norske debatter mellom
mennesker som aldri har vært der, og langt mindre har særlig greie på annet enn
at det selvsagt er den part de velger å støtte som har rett, hva nå retten
måtte dreie seg om. Denne bygdekrangelen er for så vidt interessant nok, men
det er i grunn lite nytt jeg kan bringe til torgs her. Jeg velger heller å se
litt på en helt annen av Jerusalems bygdekrangler. Den involverer hverken jøder
eller muslimer, og jeg er temmelig siker på at veldig få vet at den eksisterer,
men den er underholdende nok likevel. Bygdekrangler dreier seg jo ofte om to
parter. Denne omfatter ikke mindre enn seks.
Gravkirken, eller Oppstandelseskirken i Jerusalem har en
lang historie. Det er viktig å forstå den lange historien fordi det aldri er
mulig å anerkjenne en skikkelig bygdekrangel uten at historieforløpet er så
langt tilbake at ingen andre enn ekspertkommentatorer på facebook kan uttale
seg skråsikkert om den, og da kun etter intensivt googlesøk. Andre av oss leser
heller faglitteratur, som viser til at kirkens historie kan spores helt tilbake
til Hadrians gjenoppføring av byen etter Bar Kokhbas opprør i 132 e.Kr, og da
som et tempel for guden Venus. Vi snakker altså om en skikkelig gammel
bygdekrangel.
Vi tar noen kvantesprang og finner at det var Keiser
Konstantin som beordret bygging av kirken i år 325. Historikere mener det var
fordi hans kristne mor påsto å ha funnet rester av det sanne kors der.
Offisielt regner vi at kirken var ferdig oppført på 400-tallet. Det er med
andre ord gammelt nok til å være en bygdekrangel selv i Gratangensammenheng.
Bakgrunnen for akkurat denne bygdekrangelen har noe med den kristne kirke å
gjøre. Både jøder og muslimer holder seg dermed langt unna, de har jo evig nok
med sin egen bygdekrangel.
Fra kirken stod ferdig på 400-tallet har ulike kristne
grupperinger holdt liv i en seiglivet uenighet. I 1757 var området en del av
det osmanske rike. Sultan Osman den 3. ble etter hvert så lei krangelen mellom
de ulike kristne gruppene, den hadde vart i over 1300 år, at han tok dem i
ørene en etter en og banket gjennom et dekret kalt «Status Quo». Dette ble
senere til en skriftlig avtale. Her deles retten til bruk inn i ulike områder
delt mellom greske, katolske, armenske, koptiske, syriske og etiopiske kristne
menigheter. Inndelingen gjelder ikke bare områder, men også kirkens eksteriør.
Den slår fast at ingen av menighetene kan gjør endringer på eksteriør eller
områder uten etter avtale med de andre kristne grupperingene.
Som man kan skjønne måtte dette ende dårlig. I 1846 ble 40
mennesker drept da pilgrimmer og munker fra 6 ulike trossamfunn røk uklar om
hvem som skulle få bruke alteret først under en påskegudstjeneste, her snakker
vi gode kristne. Senere har det med jevne mellomrom blusset opp stridigheter,
og bruk av vold har vært vanlig. Konflikten har alle ingredienser en god
bygdekrangel forutsetter. Som i alle bygdekrangler finner man ingen løsning og selve
kirken lider under sterkt forfall siden de ikke blir enige om noen andre ting
enn at de andre har skylden. Vedlikehold eller bygging får vente, det er like
vanskelig som å forsøke og bygge campingplass i Bjerkvik uten å få et helvete med
naboene.
Senest i juni 2002 brøt det ut heftige slagsmål på plassen
foran kirken. Munker fra den koptiske kirken kranglet med etiopiske munker og
det gikk skikkelig hardt for seg. Ingen skal si at munker ikke kan sloss. Da de
endelig ble skilt havnet 11 av dem på sykehus med til dels alvorlige skader
påført av ulike relikvier og røkelseskar. Det hele startet den gang med at en
koptisk munk flyttet på stolen sin for å få den inn i skyggen. Dermed havnet
den visstnok på etiopisk område, noe som er nesten like ille som å sette foten
2 centimeter inn på naboens elgvald i Gratangsbotn.
Dette med stolen var et brudd på en gammel avtale meklet
frem for 250 år siden. Her slo man fast at ingen trossamfunn kan entre et annet
trossamfunns område uten etter avtale. De kan heller ikke skifte ut så mye som
en takstein uten at alle 6 parter er enige. Det virkelig morsomme dreier seg om
«Den ubevegelige stige». Opp mot en vegg på kirken står en stige. Den antas å
være fra tidlig 1700-tall, og har stått på samme plass siden noen rett og slett
glemte den der. Dermed omfattes stigen av avtalen. Den regnes som eksteriør og
kan av den grunn ikke flyttes en millimeter. Stigen står i veien og har blitt
forsøkt flyttet og endog stjålet og har utløst utallige stridigheter mellom
partene.
Slik ser man hvordan bakgrunnen for en skikkelig
bygdekrangel oppstår. En stol eller en stige er alt som trengs bare aktørene er
gjenstridige, sta og troillat nok. For de som enda lurer på hvorfor presumptivt
voksne folk innenfor samme jaktlag i Gratangen fortsatt gidder å anmelde
hverandre og holde helvete i media om ingenting, kan de bare ta en tur til
Jerusalem og flytte på en stige.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar