Humor er morsomt. Det er i grunn det som er poenget med
humor. Humorens vesen er at man skal kunne si eller gjøre noe som får andre til
å le. Det finnes mange former for humor. Noen humorister får folk til å le
sammen. De har gjerne den gaven det er å skape moro uten at noen lir skade av
det. Da er humor vakkert. Charlie Chaplin brukte ikke ord. Han var stumfilmens
mester. Gjennom sitt skuespill fikk han andre til å le, ofte av ham selv. Dette
er en kunst ikke alle behersker. Andre bruker andres tabber til å skape et rom
hvor vi ler av noen. Det kan være gøy, men ikke alltid for alle. Kanskje sitter
den rammedes barn og familie igjen uten helt å se humoren. Da har uskyldige
blitt rammet av humoren, noe som ihvertfall ikke bør være humorens intensjon.
I andre situasjoner
er humoren et våpen man skal og bør bruke. Det er for eksempel når maktpersoner
misbruker makten sin. Når humorister lager humor av Donald Trumps oppførsel, er
det innafor. Da sparker man oppover mot den som har makt. Når Trump roper «quiet
piggy» til en kvinnelig reporter som stiller spørsmål han ikke liker er det
bare stygt og har ingenting med humor å gjøre, selv om halehenget hans ler. Da
sparker han nedover og viser seg som alt annet enn humoristisk. I den grad
diktatorer og sinte forståsegpåere, som raser mot rådmannen i kommentarfeltene
på facebook, har noe til felles er det total mangel på selvironi. Mennesker uten
selvironi, som rakker ned på nærmest alt i håp om at det går skei, trenger
virkelig å bli gjenstand for humor, se det som en form for eksponeringsterapi
om du vil.
Det finnes rom for
litt stygg humor også; «Den eneste sanne form for glede er skadefryd», sies det.
Vi ler ofte med skadefryd, men det er en litt mer infam form for humor. Likevel
er slik humor både forståelig og gjerne påkrevd når stortingsrepresentanter for
eksempel hevder de bor hjemme på barnerommet og ikke i den betalte
stortingsleiligheten og slik får skattefordeler.
Lytehumor fungerer av
og til, men helst i lukkede lag, der ingen med lyter rammes, med mindre det
gjelder en god kompis selvsagt. Lytehumor på vegne av egne eller venners lyter
er obligatorisk når jeg og venner tar en whisky sammen, og lyter finner vi uansett.
God lytehumor kommer med hell fra de som evner å bruke egne lyter til å få frem
poenger vi kan le av og med dette skape inkludering. Kan du se humoren i egne
tabber eller lyter og le av dem, begynner vi å snakke ekte humor. Da kan humor
være inkluderende. Å fortelle vitser om enkeltgrupper kan være ekskluderende eller
inkluderende. Humor på sitt beste inkluderer sårbare minoritetsgrupper heller
enn å ramme eller ekskludere dem. Det meste handler om hvor grensene går. De må
være situasjonsavhengig flytende, så lett og så vanskelig på samme tid, og
feile gjør vi alle mer eller mindre bevisst.
Det sies at når du er rundt mennesker, er det viktig å
innrømme feil og beklage. Det er ingenting som får mennesker til å føle seg
bedre enn når de får den gode følelsen av å ha rett og kunne påpeke andres
feil. Det er litt av den samme følelsen du får når du fleiper med
supereksperter og deres ekspertkommentarer om alt fra kjernefysikk, via
vindmøller, distriktspolitikk og langt inn i reindrifta på facebook. Her synder
jeg gjerne og ofte uten at samvittigheten plager meg nevneverdig.
Den senere tid har
det blitt på moten å bli krenket på vegne av andre. Dette er ødeleggende for all
humor. Når woke bikker over og alt til enhver tid blir gjenstand for en
vurdering av hvem som i verste fall kan tenkes å bli krenket av dette, går det
som regel for langt. Jeg slår et slag for selvironien, gjerne andres men
spesielt egen, og starter her.
Det ville seg slik at jeg og fruen en dag for mange år siden
ble utsatt for en ekte humorist, velsigne ham. Denne humoristen hadde ikke noen
form for oppgave som tilsa at humor burde vært hans virkemiddel, snarere tvert
imot. Han var nemlig politi og stanset meg med bil medbringende tilhenger med
24 hunder, slede på taket av hengeren og en irritert frue i passasjersetet. Saken
var at det eksisterte en viss divergens mellom angjeldende fartsgrense på
stedet og min foretrukne hastighet.
Da vi så politimannen
som stod og viftet meg inn, begynte fruen å gi uttrykk for sine synspunkter
vedrørende både min kjørehastighet, moral og så videre, og det temmelig
høyrøstet. Dette fortsatte mens jeg rullet ned vinduet og forsøkte å la
politimannen komme til med sine tanker om temaet. Det tok litt tid før fruen
slapp ham inn i samtalen. Der og da ble jeg vitne til en ektefødt humorist. Han
dreit fullstendig i woke, la hodet på blokken og ytret: «Jeg tror ikke det blir
noe på deg i kveld».
Politimannen tok her
en kalkulert risiko hvor han i ytterste konsekvens satte jobben på spill foran
humorens alter. Heldigvis hadde han sett an sitt publikum riktig, og berget med
det både jobben og ræva. Fruen kunne bekrefte hans vurdering av mine utsikter
til kvelden, og oppfordret liketil til litt uskyldig politivold. Da fruen og
jeg på toppen brøt ut i latter av hans korrekte antakelse fikk en stor humorist
sin belønning, selv om det var jeg som pent måtte forestå denne i form av en
klekkelig avgift til staten i form av fartsbot. Men humoren var verdt de
tusenlappene det kostet, dessuten kjørte jeg jo for fort og fortjente ikke
bedre. Jeg glemte også helt av at jeg burde føle meg krenket.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar