«Pappa, kan ikke du og mamma snakke om gamle dager»? Min
mellomste stilte ofte dette spørsmålet da hun var liten. Hun yndet å sitte å
høre på meg og fruen snakke om da vi var små, noe hun for så vidt fortsatt gjør.
Selv slet jeg lenge med å ta inn over meg at min barndom kan omtales som gamle
dager, men for mine barn er jo dette naturlig nok. I dag er det barnebarna som
spør og bestefar gjør selvsagt sitt beste for å slå i dem skrøner av typen: «da
bestefar var liten var det ikke slepebåter så vi barna måtte svømme ut for å
taue malmbåtene til kai». Det er vel noe med hvilket perspektiv en ser det fra.
Selv er jeg akkurat like barnslig i dag som i barndommen, kanskje mer når jeg
tenker meg om. Det er jo ingen eldre som lenger har noen form for dempende
effekt på hva jeg sier, eller her skriver. Det er bare oppdragelsen som
eventuelt har noen form for innvirkning på hva jeg gir uttrykk for eller ikke.
Jeg er blitt gammel nok til selv å bestemme hva jeg skriver om og hvordan. Jeg
er faktisk så gammel at jeg vet utmerket godt hva som tar seg eller ikke ut i
folks øyne. Jeg har til og med utdanning fra kurs i takt og tone fra
befalsutdanningen. På en god dag kan jeg til og med praktisere dette. Heldigvis
er jeg også gammel nok til å drite i hva som tar seg ut når det passer meg.
Da jeg vokste opp var det viktig dette med hva som «tar seg
ut». Gutter skulle være slik og jenter slik. Gutter med hestehale var ikke ok.
Hos de mer religiøst anlagte i hjembygda, var det slik at jentene hadde fletter
og brukte skjørt. Når bestemor gikk til kirken, brukte hun skaut over håret, og
Gud forby om man klappet i kirka når barnas vakre korsang endte. Homofili tok
seg slett ikke ut. Det var i det hele tatt en mengde ting som bare ikke tok seg
ut eller motsatt. Du måtte til enhver tid ta hensyn til hva som tok seg ut,
ellers ville garantert minst en fra generasjonen over påpeke dette. På den
tiden tok det seg ut at menn gjerne hadde både 5 og 6 barn. I dag tar det seg
ut at barn har både 5 og 6 fedre. Vi kan vel rolig konkludere med at jeg har
kommet et stykke opp i årene, noe jeg lever godt med. Alternativet er jo
betydelig verre.
På den tiden var det ikke funnet opp datamaskiner, og poststeinalderens
mobiltelefoner var så digre at de var et helt løft for en voksen mann, og
dessuten så dyre at vanlige folk ikke hadde råd til en uansett. Om du hadde råd
var det uansett så få andre som hadde råd at du likevel ikke hadde noen å ringe
til. I den grad vi fikk bruke vanlig fasttelefon (det var dyrt) måtte vi bruke
retningsnummer i tillegg til husets nummer. Jeg kan endog huske
telefonsentraldamene på Nesna, de som alltid visste hvem som var hjemme eller
ikke. Sveivet du på telefonen svarte damene «sentralen værsågod», så fortalte
du hvem du ville prate med. Var kompisen du skulle ha tak i bortreist den helga
fikk du vite det av sentralborddamene. De visste alt om alle. Det var selvsagt
bare damer som jobbet der. Det skulle vel tatt seg ut med menn i slike jobber.
Jeg husker til og med
gærningene i AKP-ML som gikk i demonstrasjonstog mot automatiseringen av
sentralen, når de ikke gikk i tog og demonstrerte mot noe annet. Det meste jeg
husker om AKP-ML ville jeg forøvrig helst sluppet å huske. Mine tre første
skoleår hadde vi disse gærningene som praksislærere, de hadde kuppet
lærerskolen på Nesna. Der skulle revolusjonen starte med indoktrinering av de
små. Blant de minst kontroversielle ting de lærte oss var at min far var
kapitalist (han hadde arvet 300 mål dårlig skog og tok lærerutdanning siden man
ikke kunne leve av å være kapitalistisk småbruker). Han måtte derfor dø når
revolusjonen kom forklarte de revolusjonære lærerstudentene oss små. Heldigvis
hadde vi Kamerat Mao og andre kamerater som skulle ta seg av oss, var trøsten
de ga oss som erstatning for drepte fedre. Har enda i voksen alder mareritt om
jævelskapen. «Arbeidere i alle land, foren dere» var et av slagordene. I dag
burde de dømmes til å gå rundt og rope «arbeidere i alle land, tilgi oss». Jeg
opplevde også høyresidens amerikanske ikon Reagan, contrasaffæren de satte i
gang, samt støtten til diktaturer i sør og mellomamerika som det «demokratiske
fyrtårnet» USA stod bak, og har i voksen alder jobbet iherdig for at mine egne
barn skal holde seg unna politikkens tvilsomme yttersider. Mennesker som
bekjenner seg til politiske -ismer og politiske ledere som får visjoner, er det
mest skremmende jeg vet.
Jeg har mye mer sansen for pragmatiske mennesker. For et par
år siden, stod jeg på Oslo Sentralbanestasjon og ventet i kø på en kiosk. Jeg skulle
ha en pølse med brød på toget på vei til Kongsberg. Foran meg stod en person
som skulle vise seg å være muslim. Han gikk frem til disken da det var hans
tur, pekte på pølsene som hadde bacon rullet rundt og spurte på ordentlig
kebabdialekt om det var svinekjøtt i dem. Dama bak disken opplyste at det var
svinekjøtt i både pølsa og baconet. Fyren tenkte seg om og uttalte så: «Gi meg
en sånn pølse men uten bacon, det blir litt mindre haram og jeg er veldig sulten.
Allah vil sikkert forstå». Deretter lo både han, jeg og dama bak disken godt. Pragmatiske
mennesker altså. Det finnes ikke noe bedre.
I min oppvekst hørte vi i grunn lite om muslimer, eller
muhammedanere som bestemor omtalte dem. På den tiden var de fleste terrorister
kristne. Jeg minnes uten glede IRA i Nord Irland, ETA i Spania og Herrens
motstandsarme i Uganda. Hver dag bragte nyheter om angrep, vold og jævelskap,
ofte i Jesu navn. I dag er det andre ekstremister fra yttersidene av politikken
som bråker. Hver gang det smeller, kommer gærninger på yttersidene frem og
kommenterer i hytt og pine. Ingen av dem kan stave pragmatisk,
samarbeide, eller fredelig sameksistens.
I dag forsøker Trump og Putin å fremstå som de beste kristne
diktatorer mens de stjeler fra naboen og dreper barna hans. Muhammed Bin Salman
(han som parterer journalister), Ayatollah Ali Khamenei i Iran (han med
religiøst politi) og Erdogan (geiteskjenderen i Tyrkia, elsker å skrive det
siden han krevde at Tyskland måtte straffeforfølge en tyrkisk opposisjonell
bosatt i Tyskland, som skrev det samme), krangler om hvem som er den beste
muslim, selv om Muhammed selv nok snur seg i graven. Netanyahu er det jødiske
alibi blant ekstremistiske ledere, hvem hadde trodd vi skulle oppleve jødiske
fascister? Hva angår sjefene for ulike -ismer, finner vi diktatorene i Kina og
Nord Korea, slike land ynder å ha ordet demokrati eller folkerepublikk i navnet
på landet. I Afrika kryr det av diktatorer som tilhører -ismer eller religioner
helt avhengig av hvilke rikere diktatorer som vil sende dem penger og våpen i
bytte mot retten til å hente de ressurser landene rår over. De bytter religion
eller -ismer like ofte som Trump endrer mening. Dette er de vi har valgt til å
styre verden. Kommentarfeltene i sosiale media overstrømmes av ekstremister fra
ulike sider av gærningspekteret. Alle har den enkleste og beste løsningen. Den
består som regel av å fjerne de som tenker annerledes enn dem selv.
Hva om vi heller valgte mennesker som den pragmatiske
pølsespiseren jeg omtalte ovenfor? Jeg tror bestemt at det ville vært bedre enn
de gærningene vi har gitt makten i dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar