torsdag 8. januar 2026

Gi oss pragmatiske ledere

 

«Pappa, kan ikke du og mamma snakke om gamle dager»? Min mellomste stilte ofte dette spørsmålet da hun var liten. Hun yndet å sitte å høre på meg og fruen snakke om da vi var små, noe hun for så vidt fortsatt gjør. Selv slet jeg lenge med å ta inn over meg at min barndom kan omtales som gamle dager, men for mine barn er jo dette naturlig nok. I dag er det barnebarna som spør og bestefar gjør selvsagt sitt beste for å slå i dem skrøner av typen: «da bestefar var liten var det ikke slepebåter så vi barna måtte svømme ut for å taue malmbåtene til kai». Det er vel noe med hvilket perspektiv en ser det fra. Selv er jeg akkurat like barnslig i dag som i barndommen, kanskje mer når jeg tenker meg om. Det er jo ingen eldre som lenger har noen form for dempende effekt på hva jeg sier, eller her skriver. Det er bare oppdragelsen som eventuelt har noen form for innvirkning på hva jeg gir uttrykk for eller ikke. Jeg er blitt gammel nok til selv å bestemme hva jeg skriver om og hvordan. Jeg er faktisk så gammel at jeg vet utmerket godt hva som tar seg eller ikke ut i folks øyne. Jeg har til og med utdanning fra kurs i takt og tone fra befalsutdanningen. På en god dag kan jeg til og med praktisere dette. Heldigvis er jeg også gammel nok til å drite i hva som tar seg ut når det passer meg.

 

Da jeg vokste opp var det viktig dette med hva som «tar seg ut». Gutter skulle være slik og jenter slik. Gutter med hestehale var ikke ok. Hos de mer religiøst anlagte i hjembygda, var det slik at jentene hadde fletter og brukte skjørt. Når bestemor gikk til kirken, brukte hun skaut over håret, og Gud forby om man klappet i kirka når barnas vakre korsang endte. Homofili tok seg slett ikke ut. Det var i det hele tatt en mengde ting som bare ikke tok seg ut eller motsatt. Du måtte til enhver tid ta hensyn til hva som tok seg ut, ellers ville garantert minst en fra generasjonen over påpeke dette. På den tiden tok det seg ut at menn gjerne hadde både 5 og 6 barn. I dag tar det seg ut at barn har både 5 og 6 fedre. Vi kan vel rolig konkludere med at jeg har kommet et stykke opp i årene, noe jeg lever godt med. Alternativet er jo betydelig verre.

 

På den tiden var det ikke funnet opp datamaskiner, og poststeinalderens mobiltelefoner var så digre at de var et helt løft for en voksen mann, og dessuten så dyre at vanlige folk ikke hadde råd til en uansett. Om du hadde råd var det uansett så få andre som hadde råd at du likevel ikke hadde noen å ringe til. I den grad vi fikk bruke vanlig fasttelefon (det var dyrt) måtte vi bruke retningsnummer i tillegg til husets nummer. Jeg kan endog huske telefonsentraldamene på Nesna, de som alltid visste hvem som var hjemme eller ikke. Sveivet du på telefonen svarte damene «sentralen værsågod», så fortalte du hvem du ville prate med. Var kompisen du skulle ha tak i bortreist den helga fikk du vite det av sentralborddamene. De visste alt om alle. Det var selvsagt bare damer som jobbet der. Det skulle vel tatt seg ut med menn i slike jobber.

 

 Jeg husker til og med gærningene i AKP-ML som gikk i demonstrasjonstog mot automatiseringen av sentralen, når de ikke gikk i tog og demonstrerte mot noe annet. Det meste jeg husker om AKP-ML ville jeg forøvrig helst sluppet å huske. Mine tre første skoleår hadde vi disse gærningene som praksislærere, de hadde kuppet lærerskolen på Nesna. Der skulle revolusjonen starte med indoktrinering av de små. Blant de minst kontroversielle ting de lærte oss var at min far var kapitalist (han hadde arvet 300 mål dårlig skog og tok lærerutdanning siden man ikke kunne leve av å være kapitalistisk småbruker). Han måtte derfor dø når revolusjonen kom forklarte de revolusjonære lærerstudentene oss små. Heldigvis hadde vi Kamerat Mao og andre kamerater som skulle ta seg av oss, var trøsten de ga oss som erstatning for drepte fedre. Har enda i voksen alder mareritt om jævelskapen. «Arbeidere i alle land, foren dere» var et av slagordene. I dag burde de dømmes til å gå rundt og rope «arbeidere i alle land, tilgi oss». Jeg opplevde også høyresidens amerikanske ikon Reagan, contrasaffæren de satte i gang, samt støtten til diktaturer i sør og mellomamerika som det «demokratiske fyrtårnet» USA stod bak, og har i voksen alder jobbet iherdig for at mine egne barn skal holde seg unna politikkens tvilsomme yttersider. Mennesker som bekjenner seg til politiske -ismer og politiske ledere som får visjoner, er det mest skremmende jeg vet.

 

Jeg har mye mer sansen for pragmatiske mennesker. For et par år siden, stod jeg på Oslo Sentralbanestasjon og ventet i kø på en kiosk. Jeg skulle ha en pølse med brød på toget på vei til Kongsberg. Foran meg stod en person som skulle vise seg å være muslim. Han gikk frem til disken da det var hans tur, pekte på pølsene som hadde bacon rullet rundt og spurte på ordentlig kebabdialekt om det var svinekjøtt i dem. Dama bak disken opplyste at det var svinekjøtt i både pølsa og baconet. Fyren tenkte seg om og uttalte så: «Gi meg en sånn pølse men uten bacon, det blir litt mindre haram og jeg er veldig sulten. Allah vil sikkert forstå». Deretter lo både han, jeg og dama bak disken godt. Pragmatiske mennesker altså. Det finnes ikke noe bedre.

 

I min oppvekst hørte vi i grunn lite om muslimer, eller muhammedanere som bestemor omtalte dem. På den tiden var de fleste terrorister kristne. Jeg minnes uten glede IRA i Nord Irland, ETA i Spania og Herrens motstandsarme i Uganda. Hver dag bragte nyheter om angrep, vold og jævelskap, ofte i Jesu navn. I dag er det andre ekstremister fra yttersidene av politikken som bråker. Hver gang det smeller, kommer gærninger på yttersidene frem og kommenterer i hytt og pine. Ingen av dem kan stave  pragmatisk, samarbeide, eller fredelig sameksistens.

 

I dag forsøker Trump og Putin å fremstå som de beste kristne diktatorer mens de stjeler fra naboen og dreper barna hans. Muhammed Bin Salman (han som parterer journalister), Ayatollah Ali Khamenei i Iran (han med religiøst politi) og Erdogan (geiteskjenderen i Tyrkia, elsker å skrive det siden han krevde at Tyskland måtte straffeforfølge en tyrkisk opposisjonell bosatt i Tyskland, som skrev det samme), krangler om hvem som er den beste muslim, selv om Muhammed selv nok snur seg i graven. Netanyahu er det jødiske alibi blant ekstremistiske ledere, hvem hadde trodd vi skulle oppleve jødiske fascister? Hva angår sjefene for ulike -ismer, finner vi diktatorene i Kina og Nord Korea, slike land ynder å ha ordet demokrati eller folkerepublikk i navnet på landet. I Afrika kryr det av diktatorer som tilhører -ismer eller religioner helt avhengig av hvilke rikere diktatorer som vil sende dem penger og våpen i bytte mot retten til å hente de ressurser landene rår over. De bytter religion eller -ismer like ofte som Trump endrer mening. Dette er de vi har valgt til å styre verden. Kommentarfeltene i sosiale media overstrømmes av ekstremister fra ulike sider av gærningspekteret. Alle har den enkleste og beste løsningen. Den består som regel av å fjerne de som tenker annerledes enn dem selv.

 

Hva om vi heller valgte mennesker som den pragmatiske pølsespiseren jeg omtalte ovenfor? Jeg tror bestemt at det ville vært bedre enn de gærningene vi har gitt makten i dag.

 

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar