Tekstilregler man ikke forstår

En sommer er over nok en gang. Med årene slår det meg at jeg i henhold til statistikken har gjennomlevd langt flere somre enn jeg vil oppleve i fremtiden. Det er mye som slår en når det kommer til det faktum at årene har gått og at det uvergelig går mot en ende på det hele, selv om det forhåpentligvis enda varer en stund til. Det som slår meg mest når tema er sommer er likevel noe som har vært en konstant kilde til undring så langt i livet. Vi snakker om de håpløst uforutsigbare og hemmelige reglene som favner tekstiler, og da spesielt tekstiler menn benytter.

 

Denne sommeren greide jeg til min store tilfredsstillelse å unngå og måtte bruke surt ervervede midler til innkjøp av unødvendige tekstiler. Joda, fruen maste som vanlig på dette med ny badebukse, samt at hun alltid mener at mine kortbukser ikke holder den standard hun til enhver tid mener danner et minimum, forøvrig en standard som endrer seg fra dag til dag etter som motebildet endrer seg.

 

Jeg innehar, etter opptellingen oppussingen av vårt walk in clossett krevde, intet mindre enn to korte benklær egnet til sommerbruk. Det ene plagget er en badeshorts, som til nød godkjennes til bruk om man legger seg i sola. Den andre rekker så vidt nedenfor knærne, er av dongeri og anses av kjennere (les kona) som brukbar om man skal bevege seg i bybildet, altså blant folk flest. I min verden er dette faktisk mer enn jeg trenger idet badeshortsen knapt brukes. Soler jeg meg, funker boxershorts utmerket. På hytta vandrer jeg rundt i boxer hele sommeren når været tillater det, til glede for meg selv om ikke de som passerer på veien. Den andre shortsen rammes forøvrig av et idiotisk regelverk som omhandler bruk av sokker og sandaler. Her har jeg fått motstridende opplysninger om paragrafene i regelverket. Det er visstnok innafor å bruke lange shorts, altså slike som rekker nedenfor knærne, samtidig med sokker om man har lukkede sko og ikke sandaler. Bruker man sandaler og sokker, er det visstnok reservert en egen plass i helvete for brukerne. Jeg skjønner at jeg havner i celebert selskap hos Han Tykje når tiden kommer all den stund jeg driter blankt i slike regler. Fruen hadde med andre ord også i år noe å anføre i sakens anledning, forøvrig uten å få gjennomslag denne sommeren underlig nok.

 

Det er ikke ofte jeg får sette skapet på plass uten å få beskjed om at det må flyttes til høyre eller venstre. Denne gangen sto jeg imidlertid på mitt og nektet innkjøp av ny shorts. Det får holde med en. Hva skal man egentlig med flere? Shorts er ikke annet enn et plagg som inneholder halvparten så mye tekstil som en vanlig bukse, men gjerne til dobbel pris. Dessuten er det så mye klegg sommerstid her at man helst går i langbukse uansett.

 

Tekstilregler er vanskelige å få fatt på. Fruen og døtrene har en rekke merkverdige regler de mener jeg må følge. Jeg anses ikke berettiget å inneha egne oppfatninger av regelverket. Om jeg nå skulle finne på å dra på stranda for å bade har jeg forstått at min nåværende badebukse, under sterk tvil visstnok pga. slitasje, vil være innafor regelverket. Det er altså greit å stille seg opp i solsteken foran barn ikledd et minimum av tekstiler når man skal bade. Om jeg så litt senere etter dusjen går til postkassa ikledd badekåpe og sandaler i klassisk Hugh Heffnerstil, vil det kunne være krenkende for forbipasserende, og må følgelig aldri skje. Hva er greia her? En badekåpe inneholder jo mange ganger flere tekstiler enn ei badebukse.

 

I svømmehallen i byen er det slik at man ikledd en minimal speedo kan gå og kjøpe is foran øynene på endog små barn. Om du finner på å åpne døra, med godteri under halloween ikledd en vanlig boxershorts og by småungene som ringer på og maser om slikt, må du forvente å få politiet på uanmeldt besøk. Dette selv om boxeren inneholder langt mer tekstiler enn en speedo. Det er forøvrig ikke uvanlig å se gubber i speedo i svømmehallen. Gitt Carl I Hagens kritikk av burkini for muslimske damer, kan vi åpne for debatt om hva som er verst, kvinner i burkini eller Carl Ivar i speedo. Jeg kjenner allerede svien i netthinna.

 

På campingtur med vogn i Boden lærte jeg at det er greit å sole seg i bare badebukse rett utenfor vogna. Du blir sett rart på om du går fra dusjen tilbake til vogna kun ikledd sokker og T-skjorte. Også her er det langt mer tekstiler enn en badebukse kan by på. Inkonsekvensen i slike tekstilregler formelig skriker imot en. Kun shorts og sandaler uten sokker er greit, men du anses som pervers om du går barføtt ikledd kun langbukse rundt på campingen. Tør ikke engang tenke på hva du er om du har sokker i sandalene. Hvor er logikken?

 

Reglene er ikke bare inkonsekvente hva mengden tekstiler angår. De er direkte kjønnsdiskriminerende også. Der kvinner til nød tolererer menn i badebukse, altså minimalt med tekstiler, rett utenfor campingvogna, men ikke på gata utenfor, er menn langt mer imøtekommende. Du vil sjelden finne menn som reagerer på kvinner ikledd minimalt med tekstiler, snarere tvert imot. For vår del er det greit at de opptrer nakne til og med, og gjerne på gata også. Menn er altså langt mer aksepterende enn kvinner på tekstilområdet. Likevel er det kvinner som lager reglene. Det henger ikke på greip. Menn må komme på banen og delta når tekstilregelverket skal opp til høyst nødvendig revidering.

Datateknologi og datqadinosaurer

 

Datateknologi og datadinosarer

 

I går skjedde det noe virkelig gledelig på do. Neida, jeg skal ikke gå inn på hverken sprengte blodkar som følge av høyt trykk, vannforbruk eller konsistens på resultatet. Jeg opplevde der og da at datateknologien har gitt oss gaver vi inntil for få år siden ikke var i stand til å forstå ville glede oss, som dobesøket i går dokumenterte. Dette skal jeg imidlertid komme tilbake til.

 

Salig bestefar ble født i 1908. Han levde til han ble nesten 92 år. Hans egen beskrivelse av livet, uttrykt ovenfor meg, på sine gamle dager, gir et bilde av det dette handler om. Bestefar var klar i toppen til det siste, og viste glede over å få oppleve sine siste år slik. Han viste til at selv om han var, som han selv uttrykte det: «dein einaste såm e ijæn», han snakket om at alle venner var døde, var det så mye å glede seg over. Han sa at i bunn og grunn hadde biler ikke utviklet seg så mye frem til hans siste år. De hadde fortsatt 4 hjul, et ratt og andre ting som var vanlig allerede da han vokste opp. Men de siste årene i hans liv fikk han oppleve tekstTV, til og med med forstørret skrift. Dette påvirket hans liv i større grad enn oppfinnelsen av atombomben og månelandingen. Slike ting var bestefar svært bevisst over og han var  nysgjerrig og gledelig forundret over hvor enormt fort utviklingen gikk de siste leveårene hans.

 

Hadde bestefar levd i dag, ville han virkelig blitt imponert. Den utviklingen han syntes gikk hurtig, har gått på speed etter hans død. Man kan slik sett se på bestefar som en gammel relikvier fra en svunnen tid, som ikke fikk oppleve datateknologiens virkelige revolusjon. Jeg tenkte sånn inntil jeg så meg selv i speilet. Det som følger er faktisk helt sant, og beskriver hvordan undertegnede møtte datateknologien og dens gaver, men også utfordringer. Det er helt greit både å le av/med meg, samt harselere med meg når du leser dette. Jeg er heldigvis godt utstyrt med selvironi, det må du være når du er vant med å legge hodet på blokken. Jeg legger til grunn at det jeg oppnådde av grader da jeg studerte, kom som resultat av nitidig hamring på en skrivemaskin, en sånn med rettetast for siste bokstav. Siste oppgave ble skrevet på en maskin som kunne slette siste setning for retting. Dermed slapp du å rive ut hele arket og skrive hele dritten på ny. For meg en eksplosjon av utvikling.

 

Nuvel. Grunnleggende allmenlærerutdanning ble avsluttet i 1993. Det eksisterte ingen datamaskiner på noen av de arbeidsplassene jeg var innom før vi rundt årtusenskiftet fikk en gigantisk sak på kontoret på folkehøgskolen i Malangen. Denne kunne vi i fellesskap benytte. På denne tiden fikk jeg et stipend sammen med to kolleger som bodde andre steder i landet. Vi skulle skrive en lærebok innen hundefag og hundekjøring til bruk i undervisningsøyemed. Etter et fysisk møte ble vi enige om å jobbe på epost. Tiden gikk, og telefonmaset fra mine kolleger tiltok. De klaget over at jeg ikke hadde skrevet min del. Det gikk så vidt langt at lappsinnet tok meg i en samtale, jeg hadde da for fan skrevet mitt mente jeg. Heldigvis var min venn og kollega Harald Tunheim både tålmodig og vis. Han spurte om jeg hadde epost. Jeg svarte hissig at selvsagt hadde jeg det. Den sto jo på kontoret hvor jeg jobbet sene kvelder for å fullføre mine kapitler. Harald ba meg gå til rektor og spørre om dette med epost. Sånn lærte jeg at det ikke var nok bare å skrive og lagre, som jeg hadde lært. Man måtte faktisk ordne epostadressesende og sende det også. For det videre er det greit å ha i mente at det meste av mine år på fokehøgskolen bodde jeg stort sett i et telt på fjellet. Det var jo det som var jobben min, ikke datateknologi. Disse 11 årene gikk tilfeldigvis parallelt med den datateknologiske revolusjon.

 

En dag ble jeg i et besøk presentert for en underskriftkampanje. Man krevde bredbånd til bygda. Selv var jeg ikke sånn uten videre klar for å skrive under der og da til min kones og vedkommende initiativtakers forvirring. Jeg kommer jo fra bygda, er vel vant med traktor og graving og har dermed en viss praktisk sans. Jeg er hverken særlig pen eller spesielt intelligent, men jeg kan rygge med henger. Jeg argumenterte for hvor omfattende graving som måtte til for å grave ned dette båndet, som jo tydelig uttrykt var meget bredt. Jeg skjønte jo at den eneste praktisk vei å grave en bred grøft inn til vårt hus, var gjennom min nyanlagte jordbæråker. Etter å ha blitt utledd en stund, skrev jeg under.

 

Bredbåndet kom og med det en diger hjemmePC. Da mente min kone at det var på tide at jeg deltok når de månedlige regninger skulle betales, en virksomhet hun til fulle så langt hadde skjøttet på egen hånd. Jeg var jo blitt temmelig høy på meg selv etter å ha forstått dette med epost og bredbånd, selvsagt kunne jeg det. Jeg hadde jo vært i banken utallige ganger og sett hvordan man betalte fakturaer. Fruen stod lenge og så på før hun grep inn med en hånlig latter akkurat idet jeg var i ferd med å hive den jævla datamaskinen ut vinduet. Jeg forsto etterhvert at det ikke var slik at man stappet fakturaen inn i flippfloppdiskåpningen og så ordnet alt seg. På ny utledd til spott og spe.

 

I 2008 ble jeg tilsatt i videregående skole for å lede et prosjekt. I sittende stund er jeg rådgiver samme sted. Første dag kom en datafyr inn og ga meg en pc (jeg har lært meg å elske sånne dataguruer), altså en laptop (må ikke forveksles med sametingspresident, det er noe annet). Jeg så på den og forsto lite. Han viste meg så hvordan jeg åpnet den, skrudde den på og ga et nødtørftig krasjkurs i bruken. Man kan si at læringskurven har vært bratt, nødstoppene mange og bruken av datahjelpere ved skolen omfattende. Selv i dag går hånlatteren gjennom korridorene når yngre kolleger har vært innom for å hjelpe til med å åpne en app, eller hva fanden det nå heter.

 

 Det er ikke lett å komme inn i datarevolusjonen i godt voksen alder uten å ha vært gjennom det grunnleggende. Jeg synes likevel det har gått overraskende greit både dette med mobiltelefon, apper og annet, selv om jeg plages av en totalt fraværende interesse for feltet. Hundefaget lærte jeg fordi jeg var interessert, data er definitivt ikke interessant for meg. Jeg er heldigvis velsignet med en datakyndig kone og tre barn. Disse tre er selvsagt overkvalifiserte datateknisk sett rett og slett ved hjelp av å være unge. Ny mobiltelefon ordnes alltid ved at jeg kjøper den, gir den nye til fruen eller en av ungene og får den tilbake inneholdene det den gamle hadde. Sånt nekter jeg å lære selv.

 

Så var det dette med dobesøket i går, og som denne teksten startet med. Det har seg slik at jeg holder på med å selge en combicamp via appen til Finn.no. Dette fungerer på alle måter bra så lenge jeg har en pc, som selvsagt er på kontoret og ikke på do. I går ville det seg imidlertid slik at telefonen ga fra seg en lyd, her må fruen ha tuklet med noe, jeg hater ellers at telefonen lager lyd annet enn når den ringer. Telefoner skal i, min verden, kun lage lyd når de ringer. Dette medførte at jeg åpnet den og leste meldingen akkurat i det torpedoen ble launchet i utskytningsrøret. En kjøper meldte at han tok den til den prisen jeg ønsket, uten besiktigelse. Det var mange interessenter må vite.

 

I løpet av kort tid, mens utskytningen ble foretatt, målet beskutt og behørig senket, hadde jeg faktisk ved hjelp av min mobiltelefon skrevet kontrakt, solgt, omregistrert, og fått den avtalte sum inn på konto. Jeg ante ikke at jeg hadde det i meg til å gjennomføre dette pr. mobiltelefon. Datateknologien har altså kommet dithen at den er selvforklarende nok til å få meg til å skjønne dette. I sannhet et mirakel, eller rett og slett et bevis på hvor vanvittig fort utviklingen går. Jeg nevner knapt vår nye elbil, nr 3 i rekken, som kan kjøre selv om jeg vil, noe jeg forøvrig ikke vil, kan gjøre nesten alt utenom å tørke meg i ræva, samt slår min andre bil, en diesel, i støvlene på absolutt alle områder.

 

I går, på do, forsto jeg endelig bestefars glede over sine siste leveår og det at han fikk være vitne til en aldeles utrolig utvikling. Til og med selvangivelsen overlater jeg til et velfungerende datasystem, og det virker. I dag betaler jeg selv mine regninger, får jobben  gjort via de ulike systemene fylkeskommunen bruker (det må her nevnes at de ikke på noen som helst måte er selvforklarende), og betaler via tapping av kort og annet nymotens snacks. Da jeg parkerte på det nye sykehuset i går, brukte jeg en app for å betale parkeringen. Utrolig praktisk og enkelt. At en datateknisk dinosaur som jeg evner å skrive dette og legge det ut på facebook og min egen blogg, viser at det går fint å lære gamle bikkjer og sitte. Så langt, selv i sterkt plagede øyeblikk med krasj på maskinen eller nedetid på nett erkjenner jeg at utviklinger har vært svært god. Alt var ikke bedre før.

 

 

 

 

 

Fra støvtørking til fred i verden

 

 

De fleste av oss har et ønske om at det skal bli fred i verden. Det finnes dessverre noen som ikke ønsker det, men det er heldigvis relativt få av dem. Langt de fleste mennesker uavhengig av hvor de bor, ønsker å leve fredelig, ha nok mat, muligheter i livet osv. Mange av oss har til og med en drøm om å kunne bidra til at dette faktisk skal skje. Det er selvsagt ikke lett i en verden med Putin, Trump, franske biler og sinte multieksperter på facebook, men om vi hadde hatt sjansen til å bidra positivt, ville vi nok grepet sjansen begjærlig.

 

Jeg kom til å sysle med tanken her en dag fruen puslet med sitt. Hun tørket støv. Hun er faktisk rasende flink til å gjøre rent, yrkesstoltheten skinner gjennom. Nå er det selvsagt ikke slik at hun gjør alt husarbeidet, langt derifra. Jeg løfter for eksempel selv beina så hun får støvsuget under, det er viktig at alle bidrar i husholdet. Jeg forsøker også å være saklig med kritikken om jeg våkner en lørdags morgen av støvsugelyder. Jeg ber henne på en vennlig måte vente med å støvsuge til senere på dagen. Har hun bursdag ber jeg henne utsette vaskingen til dagen etter. Man er da en gentleman.

 

Det slo meg at jeg kanskje kunne bidra til en bedre verden selv. Kanskje få israelerne til å fare fram med lempe, få Putin til å trekke inn barten, gjøre noe med katastrofen i Sudan. Kanskje til og med få roet ned kranglingen i Bjerkvik ….. Ok. Ser den, her tok jeg litt av. Om jeg om ikke annet fikk slutt på krigen i Ukraina hadde det vært godt nok. Bjerkvik får passe seg selv, det er grenser for hva selv fredsmeklere evner. Så slo det meg at jeg kanskje kunne få det til ved å hjelpe fruen med og tørke støv.

 

Nå ser jeg det vanvittige i å tro at jeg skulle kunne hjelpe fruen med å tørke støv. Jeg ser jo ikke støv så jeg ville ikke visst hvor jeg skulle begynne. Dessuten ville jeg sikkert gjort noe galt om jeg prøvde. Jeg forsøkte her om dagen å vaske ullskjorta mi i vaskemaskinen. Den passer nå muligens barnebarnet på 3 år, kanskje hun på snart 11, men definitivt ikke meg. Vi ser allerede her at min gode tanke med å starte og hjelpe fruen med og tørke støv vil avstedkom en temmelig irritert frue, idet hun nylig hadde kjøpt denne ullskjorta i gave til meg. Det er jammen ikke lett å skape fred i verden når man skaper ufred i hjemmet bare ved å forsøke og hjelpe til.

 

Likedan er det med andre ting jeg forsøker på. Kanskje prøver jeg å rydde i klesskapet, brette klær og stable pent og sånt. Her vil det slå inn at jeg er fullstendig ute av stand til å legge ting i rett hylle. Menn vet ikke slikt fordi det ikke finnes klare regler for det, bare i fruers hode og der har vi ikke tilgang. Fruen ville altså fått mer jobb med å korrigere mitt valg av hylle til de ulike typer plagg. Det er enklere i mitt skap, legg merke til skap i entall. En hylle for mine tre bukser, en hylle for de få T-skjortene jeg har, osv. Jeg trenger ikke mange skuffer. Damer derimot…..

Men la oss nå si at jeg i evner å legge klær i rett hylle, tørke støv på riktig måte, kanskje til og med vaske gulvet uten behov for korrigering. Jeg vet det høres vilt ut, men la oss et øyeblikk tenke oss at jeg faktisk får til dette. Vi det kunne gjøre verden fredeligere?

 

Om vi ser for oss at dette skjer tror jeg store ting vil kunne skje. Hvis fruen kom hjem til et støvfritt hus og oppdaget at klærne lå sirlig brettet i riktig hylle, ville hun nok blitt veldig glad. Man skal ikke undervurdere hva som skjer når fruer blir fornøyde og glade. Blir fruen fornøyd, skal du ikke se bort i fra at ting skjer som igjen gjør meg fornøyd. Kanskje våkner jeg en tirsdag morgen, blid og fornøyd med minnet om at mandag var blitt freddan. Med fornyet energi og spenst i skrittene går jeg på jobb. Akkurat den dagen er jeg kanskje på en konferanse hvor næringslivet er representert, det hender i min jobb.

 

Jeg møter for eksempel lederen for utbyggingen i Narvikfjellet hvor VM i alpint skal gå av stabelen i 2029. Han blir imponert av min energi og mitt gode humør, forært meg av fruen kvelden i forveien, og tenker at mitt humør og min energi kan han ha bruk for. Plutselig sitter jeg i styret for VM 2029. Med ny jobb kommer høyere lønn. Hjemmet vårt får mer å rutte med og fruen kan shoppe mer. Når hun shopper mer går næringslivet i kommunen bedre, igjen desto bedre går næringslivet i Nord Norge og jo bedre blir kommunene i landsdelen i stand til å bygge offentlige toaletter langs veiene sånn at turistene ikke lengre driter på plena til folk i Lofoten.

 

Med mindre bæsj langs veiene blir det plass til flere turister i fylket. De vil kanskje gjerne se på VM i Narvikfjellet. Mitt inntog i styret har altså generert mer penger til hele landsdelen og næringslivet går nå så det suser. Herfra er veien kort til politikken. Siden jeg stadig er blid og fornøyd, gitt at fruen får shoppe mer og vi dermed oppnår den omtalte smitteeffekten det gir oppnår jeg ting ingen hadde drømt om, og plutselig sitter jeg på Stortinget. Superhappy med mine nye oppgaver gyver jeg på og før jeg vet ordet av det sitter jeg i møte med EU som del av utenrikskomiteen. Her er jeg så blid og energisk og oppnår dermed så mye at befolkningen ser at Norge må bli med i EU. Selvsagt får jeg en plass i EU-parlamentet. Der er det så mange sure mennesker at jeg med mitt gode humør fort går til topps.

 

I mitt nye, svært positive og blide liv, møter jeg Putin, Trump og andre gærninger. Mitt gode humør gir meg evnen til å se løsninger man ikke så før, og slett ikke de to surkukene der. Dermed blir det ny giv, mye positivitet, fred i Ukraina og nedrustning. Med nedrustning kan vi bruke mer ressurser på å bidra i fattige land, som selvsagt får det bedre. Mette folk slåss mindre og dermed blir det rolig i Sudan. Siden det rustes ned kan ikke lengre Trump sende raketter til Israel for å bombe flere palestinere. Palestinerne blir blide, så blide at de sjarmerer sure israelere, kanskje gifter en israelsk soldat seg med en palestinsk dame. Barna deres blir fornøyde blide jødemuslimer og før vi vet ordet av det er problemene der nede også løst.

 

Alt som skal til for å oppnå fred i verden og en bedre fordeling er altså at jeg skal begynne med å tørke støv hjemme.

 

 Nåja. Kanskje lurt å satse på aksjer i Kongsberg Defence & Aerospace likevel.

Menn og kvinner på do

 

 

Menn liker egentlig ikke å gå på offentlige toalett om de ikke er helt nødt. Dette har sin logiske forklaring. I sin iver etter å spare penger har det offentlige det med å lage båser hvor man risikerer å ende opp på en lang linje sammen med andre menn. Nøyaktig hva som er årsaken til at dette ikke fungerer for mange menn kan være det samme som hvorfor mange egentlig ønsker å ta en IQ-test, men lar være fordi man ikke ønsker å risikere og finne ut at man ikke har høy nok score. Det er ikke alt man egentlig ønsker å finne ut av, hverken hva IQ angår eller om man «kommer til kort» på andre områder.

 

For menn som frykter å finne ut at naboen er bedre utstyrt, kan det fort ende med situasjonen hvor tissebåsen er full. Der står det kanskje 6 stykker på linje som ikke får det til. Frykten for å stille i lavere divisjon gjør at presset på blæra tvinger enkelte til å forlate. De får  ikke til å tisse sammen med andre uansett hvor tissetrengte de er. Da må de gå ut og finne nærmeste smug og håpe lovens lange arm ikke finner dem. Bøtesatsen for urinering på offentlig sted er for tiden på 6000 kroner. Det kan altså bli temmelig dyrt om du føler litjekarn ikke holder mål på offentlig urinal.

 

Noe helt annet er det om man virkelig må, men at vi snakker om større ting. Her er det kanskje vegger og dører man kan gjemme seg bak. Så lett er det ikke. I beste fall er det vegger som stenger, men ikke helt. Mange plasser er det åpent de nederste 20 cm og du kan se over til naboen om du står oppreist. Lydisoleringen er ikkeeksisterende og du føler det som om du sitter på gamle fergekaiutedass, hvor det gjerne var sitteplasser uten vegger mellom hullene, og du dreit rett i sjøen. Jeg var en gang i Russland på jobbreise. Her hadde skolen jeg besøkte fellesdo. Vi snakker om selveste skole nr. 3 i Zapoljarno. 10 doer side ved side, og 10 på motsatt side, ingen vegger kun rader med dass. Vet ikke om dette er representativt for paradiset i øst ellers på dofronten. Man får uansett ikke særlig lyst å trykke til under slike forhold.

 

Nuvel. Uansett sitter man der, lettet over å ha rukket dassen før trykket sprengte nødventilen. Du så for deg en utblåsing av større dimensjoner der du lett jogget langs korridoren før du endelig rakk doen. Klar til å legge en større kabel inntreffer katastrofen. Idet torpedoen er på vei ned utskytningsrøret åpnes døren ved siden av. En eller annen har satt seg på nabodoen. For noen blir løsningen å late som om de ikke er der. De holder pusten, gjør mentale øvelser, kniper igjen det de greier, hva som helst egentlig i håpet på at naboen blir fort ferdig. Er du heldig, er det bare en som skal tisse. Det bruker å gå fort tenker du og tror du kan holde deg litt til. Ingen skal jo høre de av naturen skapte lyder vi ikke kan holde tilbake når raketten launches. Dette vil man holde for seg selv.

 

Du velger å sitte der musestille i håp om at naboen fyrer av før deg slik at du kan puste lettet ut før du endelig lar det stå til. Dette kan gå bra, men ikke alltid. Situasjonen blir alvorlig om du oppdager at det er en som tenker som deg. Han som setter seg på nabodoen vet jo godt at du sitter der selv om du evner å holde pusten i en time. Det blir jo rødt på låsen når døra er låst. Der sitter du altså sammen med en som har tilsvarende taktikk i møte med nabodritere. Det er ikke alle som har vokst opp på russisk skole med fellesdass for 20 stykker.

 

Nå sitter du virkelig i knipa. Du holder desperat igjen av frykt for at naboen skal oppdage at du har nøyaktig de samme behov som han har. Du har satt deg i en situasjon hvor naboen har samme plan og han har ikke til hensikt å gi seg først. Det brygger opp til en eksplosjon som kan måles relativt høyt oppe på Richters skala. To stykker som tenkt å knipe igjen som en frigid kjerring kan bare ende med et smell. Man tør ikke la det stå til av frykt for at naboen gjør det samtidig. Da risikerer du jo å møte ham når du går ut, og det skal jo ikke skje. Jeg lar detaljene ligge, dere kan tenke selv.

 

Slike ting sliter altså mange menn med. Dette må de lever med hver dag på jobb eller i andre sammenhenger hvor man ikke kan gjemme seg inne på et trivelig privat do. Det er få ting som er triveligere enn et ordentlig privat do. Kanskje sitter du der med telefonen og koser deg i vissheten om at alle andre må vente til du er ferdig og du får være helt i fred. Om man hadde TV på do, kunne man sett på serier mens man sitter der og legger kabler. Kanskje det er derfra begrepet kabel-TV kommer? Nåja, dette ble jo å prate seg helt vekk, men rolige, private do er alltid å foretrekke.

 

Saken er den at for damer er verden helt annerledes, også her. De lærer tidlig å gå sammen på do. Hva pokker driver de med der inne? De kan bruke en time på samme do og komme glade og fornøyde ut igjen der to menn etter en time kommer ut med utstående øyne pga. trykket de ikke fikk lettet på. Damer sminker seg kanskje, de snakker muligens om typene sine og sammenligner størrelsen på utstyret deres, alt som menn ikke kan eller vil snakke om. Jeg kjenner en fyr som ynder å reklamere for at han bruker comfyballs boxere. Ingen vil egentlig høre om slikt av venner, de blir fort forhenværende venner. Når damer har vært på do lukter det dessuten bare roser etterpå, hevder de. Nei, damer har det alltid mye lettere.

Eufemismer

 

Eufemismer

 

Når du går på toalettet trår du inn i en eufemisme, noe jeg kommer tilbake til. Ordet toalett kommer fra fransk toilette. Egentlig betyr ordet «liten duk», en duk man gjerne hadde på bordet hvorpå man la sin kam eller sitt speil, på badet eller toilettet, som det etter hvert ble kjent som. For finere folk, altså byfolk som skreller potetene før de spiser dem, kan man enda høre uttrykket å «gjøre sitt toalett». Dette betyr at man rett og slett steller seg, eller kler og ordner seg. På fransk bruker man enda «grand toilette» om festdrakt, gallaantrekk, aftenkjole med mer. For ordens skyld, og i rettferdighetens navn, ble ordet toalett oppfunnet lenge før franske biler ble laget. Man har altså hatt kjennskap til dritt lenge før bilene kom.

 

Det mer tekniske ordet for toilette «klosett» betyr et lite avlukke, av latin Clausus, altså lukket eller stengt. Fra tysk har vi lånt ordet dass fra den bestemte artikkelen «det», lånt fra uttrykket «das Hauschen», altså det lille huset, eller veslehuset, som vi i dag kjenner som doen. Do er forøvrig avledet av det mellomtyske verbet don, som betyr «å gjøre». I gamle bygningstegninger og beskrivelser er do ofte omtalt som «hemmelighet» eller «løyndarhus». Militært kjenner vi ordet «latrine», brukt om en liten grøft eller grop. Ordet kommer fra latin (lavare) og betyr å vaske. «Kakkhus» kommer fra tysk kacken og betyr «å gjøre sitt fornødne». På fint går vi heller «et visst sted» når vi skal drite. Vi kan også «forrette vår nødtørft» heller enn å si at vi må drite.

 

Vi kjenner til dritt og doer gjennom arkeologien og kan faktisk slå i bordet med en 50.000 år gammel forsteinet bæsj fra en neanderthaler i dagens Spania. Siden alt er yngre i USA, kan de kun slå i bordet med en 9000 år gammel bæsj funnet i Hinds Cave. Ikke bare har vi hus i Europa som er eldre enn USA. Dritten vår er også mye eldre selv om presidentene deres gjerne hører hjemme innen geriatrien. USA har altså i dag eldre drittsekker enn oss. Ellers viste analyser av den amerikanske 9000-årige bæsjen at menneskene da spiste hund. Og dette var i Amerika og ikke Kina.

 

Som den observante leser kanskje vil ha oppfattet allerede, her jeg egentlig forklart inngående hva en eufemisme egentlig er. Det dreier seg om å bruke skjønnmalende, mildnende eller smykkende ord for noe vi helst ikke vil nevne ved sitt rette navn. Vi sier gjerne at Trump har en tendens til å overdrive, eller komme med forhandlingsutspill når vi egentlig mener at han «lyg så hæsten reinn», som salig bestemor ville sagt det. Forhandlingsutspill er mer et annet ord for en drøm om at rene trusler faktisk kan forhandles om. Personlig stoler jeg på Trump like langt som jeg kan kaste en hest.

 

Men vi må komme tilbake til vår opprinnelige eufemisme, altså toilettet. Drit i det, vi kaller det dassen. Det var ikke før vi nærmet oss det vi i dag kjenner som romertiden at det ble mer svung over dassen. Jakt og sankesamfunnets mennesker dreit der de ville. De skulle likevel ikke bo der. Det var først når menneskene ble bofaste og dyrket jorda, at man tidlig fant at det var lurt å drite en annen plass enn man spiste. Da kom det groper og grøfter man kunne sette seg skrevs over for senere å fylle igjen. Dette kjenner vi til allerede fra Skara Brae i Skottland. Her finner man noen av verdens første kjente toaletter. De dateres rundt 5000 år tilbake i tid. Det er faktisk ikke lett å finne gamle dass. Dritt blir veldig fort til jord og forsvinner.

 

Romerne derimot, tok det hele til nye dimensjoner. Lenge før vi hadde funnet opp vater og annet niveleringsutstyr, evnet de gamle romere å lage akvedukter som fraktet vann milevis avgårde. Vi skjønner enda ikke helt hvordan de greide å beregne så og så mange centimeters helling over for eksempel 1000 meter. Det er nesten like uforståelig som hvordan man de senere år har evnet å velge presidenter i USA. Romerne skjønte fort at vann kunne brukes til mer enn å lage vin av. De konstruerte de første toaletter hvor dritten ble skyllet vekk. Dette forbedret selvsagt hygienen betraktelig. Noe å tenke på for det hvite hus om man vil bli kvitt dritten.

 

Det stanset ikke der. Da keiser Vespasianus i år 69 kom til makten, innførte han toalettavgift for bruk av offentlige toaletter. Dagens politikeres avgifter er altså ikke noen ny oppfinnelse. Under romertiden skjedde det altså dritmye bra på hygienefronten, noe som faktisk påvirket store deler av den kjente verden på den tiden. For en tid siden fikk jeg gleden av å spankulere rundt i Roma, med min yngste datter som kyndig guide. Det er verdt et besøk å studere alt fra imponerende byggverk til gamle dass. Romerne kunne sin latrine.

 

Etter romertiden gikk det faktisk flere hundre år før vi igjen kom på ideen med å finne løsninger for dritten vår. Vikingene hadde for eksempel latrinetønner. I mangel på dopapir vet man fra funn at man brukte såkalte hygienepinner. Vi får anta at man på en måte skrapet seg i toern for å bli kvitt møkka. Fra Danmark vet vi at det i 1267 ble foreskrevet regler om at dassen måtte være minimum 7 alen fra nærmeste gate. Dette er altså 1200 år etter at romerne lagde vannklosett. Rosenkrantztårnet i Bergen fikk avtrede fra høyt oppe og rett i sjøen rundt 1560.

 

Det skulle imidlertid gå helt til 1775 før vannklosettet i moderne form ble patentert og selv om det tok sin tid før dette ble vanlig i landet vårt, er det nå en naturlig og integrert del av ethvert hus. I dag har vi kommet så langt at du ikke engang trenger å tørke deg bak selv. På de nyeste dassene trykker du på en knapp og så blir du grundig spylt i ræva og deretter tørket med behagelig oppvarmet luft. Det er ikke som da min eldste sønn dreit seg ut i en alder av 3 da vi var på ei hytte på fjellet, han syntes det var kaldt på utedoen. Da dette gjentok seg for tredje gang sprakk det for meg. Jeg tok ham under armen og bar han ned til vannet, som hadde isskorpe, det var noen minusgrader. Jeg kakket hull i isen, vasket skitræva og tørket med sand. Kan ikke huske at han dreit seg ut mer etter det. For ordens skyld; Gutten er nå 37 år, forholdet er foreldet strafferettslig sett og gutten kommer fortsatt på besøk. Barnebarna vaskes forøvrig med lunket vann ved behov, verden og jeg har gått fremover.

 

Men tilbake til det dette egentlig handlet om, altså eufemismer. Vi har, som det ovenforstående viser, alltid hatt behov for å si ting på måter som høres finere ut enn det egentlig er. De senere år har vi tatt det til helt nye nivå gjennom #metoo. Det gjør selvsagt ingenting at ord som neger eller lappjævel er helt ute. Det er i grunn ikke vanskelig å vise mennesker av annen kultur eller hudfarge respekt, for de fleste av oss altså.

 

Utfordringen i dag er at enkelte tema har blitt så følsomme at vi ikke lengre har eufemismer gode nok til å beskrive det. Da er vi tilbake i US of fucking A. Våre politikere sliter med å finne fine omskrivninger av det man egentlig ønsker å si om vår orange venn over there. Det finnes rett og slett ikke gode nok eufemismer til å beskrive hva vi mener om fyren. Våre ledende politikere kan jo ikke si hva de mener, han har litt for mye makt til det og et skjevt ord koster for mye. Vi har alltid brukt eufemismer, kan hende til og med brukt dem opp. Kanskje er det på tide å drite blankt i eufemismer i møte med uforskammede presidenter og heller si det vi mener; «Kan du være så vennlig å ta tilfart og sykle rett til helvete din satans klovn»! Kanskje er tiden for eufemismer over?

Misforståelser

 

Misforståelser

 

Det er så lett å bli misforstått, det er faktisk like lett som det er selv å misforstå. For damer er det selvsagt lettere enn for menn å misforstå. Hva dette skyldes skal jeg være forsiktig med å spekulere i, man blir jo så lett misforstått av slikt. Menn går gjerne rundt i en evig tilstand av redsel for å bli misforstått, eventuelt forstått, eller ikke å bli forstått i det hele tatt. Om du ser en mann på en brun pub, som har fått litt vel mye innabords, kan det faktisk være at han drikker fordi kona enten ikke forstår ham, eller hun forstår ham så alt for godt.

 

Det finnes knapt grenser for situasjoner en mann kan risikere å bli misforstått i. Ta for eksempel noe så enkelt som gardiner. Nå er jo menn gjerne ikke særlig opptatte av gardiner, i hvert fall ikke jeg, men la oss nå forestille oss en mann som faktisk er opptatt av gardiner. Om nå mannen spaserer på en vanlig gate og ser et hus med spesielt fine gardiner. Han stanser opp og studerer gardinene, kanskje hadde de en nydelig blåfarge. Innenfor står det en naken dame og vasker vinduet. Straks blir han oppfattet som en kikker. Han blir rett og slett misforstått. Hva om situasjonen var motsatt? Vi ser altså nå for oss en dame som spaserer på vegen og ser noen aldeles nydelige gardiner i et stuevindu. Hun stanser opp for å memorere fargenyansene idet hun blir oppmerksom på at det står en naken mann der innenfor og vasker vinduet. Stakkaren får straks politiet på døra og blir tauet inn til forhør og tiltalt som blotter. Igjen, damer misforstår oss så lett.

 

Menn ser med stor forståelse på kvinner som går rundt med korte skjørt. Menn flest ser faktisk veldig positivt på de fleste damer med korte skjørt, til og med om de ikke har noe på under skjørtet, særlig da faktisk. Kvinner derimot, har liten forståelse for menn som går i korte skjørt. Dette selv om de heller ikke har truse på under skjørtet. Menn ser ut til å være både mer positive og fremstår med større forståelse enn kvinner hva angår dette med korte skjørt. Kvinner fremstår rett og slett som fryktelig konservative når det kommer til skjørt.

 

Litteraturen har heller ikke hatt særlig gunstig påvirkning på oss menn. Jeg regner meg som godt over middels belest, både hva angår formell boklig kompetanse, og ellers når det gjelder vanlig folkelig skjønnlitteratur. Slik vil det seg at jeg gjennom årene gjentatte ganger har lest gjennom Kjell Hallbing, alias Louis Mastersons serie om Morgan Kane. Jeg har altså ervervet en ikke ubetydelig forståelse av kvinnen, kvinnens behov og deres følelsesliv gjennom litteraturen, i dette tilfellet Hallbings litteratur. Det kom derfor som en overraskelse på meg for 33 år siden, da jeg traff min kone, at hun ikke forsto dette. Jeg ble grundig misforstått og måtte selvsagt beklage og endre syn. Det var ikke snakk om å møtes på midten engang. Hva er det egentlig som er galt med Morgan Kanes kvinnesyn liksom?

 

Sex og samliv er også noe menn som var ungdom på 80-tallet blir misforstått på. Man fikk jo grundig opplæring i både sex, samliv og språk samtidig. Altså noe man i dag vil ha mer av i skolen. Jeg minnes godt de tyske produksjonene vi hadde som opplæringsvideoer i ungdommen. «Ach Helga. Schlafsen sie bitte meine grosse banana» ga oss jo et fortrinn når det gjaldt tysk språk og, trodde vi, seksualitet. Av en eller annen grunn ble dette heller ikke forstått. Nok en gang kom kvinners virkelighetsoppfatning i veien for menns, og vår virkelighetsoppfatning måtte selvsagt vike. Vi ender alltid opp med å bli misforstått, forstått, eller ikke forstått utelukkende på bakgrunn av kvinnelige nykker.

 

For noen år siden var jeg på vei til min yngre brors bursdagsselskap på et hotell i hovedstaden. På veien passerte jeg en dame, noe eldre, temmelig lettkledd og veldig stylet, kan en vel si. Hun sto på fortauet med høye svarte skinnstøveletter på og så litt bortkommen ut. Jeg tenkte hun prøvde å krysse veien. Min oppdragelse slo inn og jeg gjorde miner til å ville by henne en arm og geleide henne over gaten. En annen yngre bror gjorde meg imidlertid oppmerksom på at denne damen faktisk ikke skulle over gaten. Hun hadde helt andre planer, jeg skjønte etter hvert at hun var prostituert. Man er jo ikke så vante med det i en liten bygd nordpå, her byr man på en kopp heimbrent så er det i boks.

Så tenker jeg at dersom jeg nå hadde tatt henne i armen for å hjelpe henne, ville hun sikkert avkrevd meg en pengesum, noe man neppe rekker å protestere på før politiet hanker deg inn for brudd på sexkjøpsloven, mens damen forbereder sivil sak for manglende betaling. Etter dette tør jeg aldri mer hjelpe gamle damer over veien av frykt for å bli misforstått. Det å skulle sitte i varetekt og forsøke å forklare min kone at hun har misforstått dette med meg og eldre  damer blir kanskje ikke så lett. Dessuten er jo min kone nå over 50……….best å stoppe her, ellers blir jeg misforstått igjen.

 

Jeg har vært aktiv hundekjører i 39 år og vet hvor lett hundekjørere blir misforstått. Når man trener hunder over så lange distanser som vi gjør, er det viktig å bruke sokker for å beskytte potene til hundene mot skader og slitasje. Det å sette sokker på hundene er et begrep hundekjørere har et eget navn på. Vi går ut og sokker hundene. Da en kompis kjørte Iditarod og ble intervjuet av amerikansk TV, ba han om unnskyldning fordi han nå måtte «go out and sokk the dogs». Det ble selvsagt misforstått. I USA er det helt greit å skyte naboen men ikke å banne på TV.

 

Fruer er nå egentlig slik at de spiller på dette med misforståelser for å starte et eller annet du får skylden for. Du bare vet det når de kommer med starten på en setning du kjenner altfor godt. Du vet at uansett hva du svarer nå er du i fella. Det blir en krangel og det ender med at du legger deg flat, beklager og lover å aldri gjøre det igjen. Du aner ikke hva du aldri skal gjøre igjen, men det er ikke så viktig. Om nå fruen en gang spør deg om du foretrekker tynne eller pene damer, er det bare å svare: «Ingen av delene kjære. Du vet jeg elsker bare deg». Deretter tar du beina på nakken. Du blir garantert misforstått.

Blir man visere med årene?

Blir man visere med årene?

 

Etter sigende er det slik at man blir visere med årene. Det ene ordtaket etter det andre forteller oss om hvor kloke vi skal bli ettersom årene går. Erfaring og kunnskap øker visstnok og går sammen i en symbiose hva visdom angår. Et googlesøk på området viser at man har mye å se frem til. Man blir mer tenksom og tenderer til å gjøre bedre vurderinger. Man har erfaringer som gjør at man ikke gjentar tidligere feil. Ervervet kunnskap gjør deg i stand til å gi bedre råd til yngre. Det er så en knapt kan vente til man blir pensjonist. Vi har altså mye godt i vente med årene.

 

Jeg er noen år unna pensjonsalderen, men likevel godt på vei. Som et resultat av dette har jeg gjort meg noen tanker om hvordan livet egentlig har artet seg. Mange eldre snakker varmt om de gode gamle dagene. Var alt bedre i de gode gamle dagene eller er det kanskje sånn at det bare var bedre å være yngre? Hvordan har egentlig livet forløpt med oss? La oss gå tilbake til starten av det hele, altså da vi knapt var mer enn et lystig glimt i pappas øyne. Var vi smarte da? Hadde vi i oss det som skulle få oss til å finne opp all verdens ting eller er det mer tilfeldig hvordan utviklingen har forløpt?

 

La oss se tilbake til tiden da vi skrikende entret verden mellom mammas lår. Vi var totalt hjelpeløse, helt uten stand til selv å greie oss. Det er ganske annerledes med kyr. Allerede få timer etter fødselen er kalven i stand til å løpe av gårde fra fare. Den ser seg ikke tilbake, og tar med seg beredskapen videre i verden. De fleste dyr har en tendens til å lære slik at de ikke gjentar fatale feil, de som ikke evner dette dør og fører ikke genene videre. Survival of the fittest.

 

Annerledes er det med oss, men den nyfødte guttungen har en refleks som fungerer fra første stund. Putt en pupp i kjeften på en nyfødt gutt, og han holder kjeft umiddelbart. Det samme gjentar seg et par tiår etterpå, ja faktisk for noen jenter også. Ut over dette bare spiser, sover og driter vi. Nesten det samme som ungdom gjentar i tenårene. Rundt seks til åttemånedersalderen begynner vi sånn smått å krype ustødig rundt med dårlig fokusert blikk etter å ha fått i oss noe fra en flaske, noe vi har en tendens til å gjenta i 16årsalderen. Etter å ha inntatt flere flasker kravler faktisk 16-åringen rundt med virrende hode som han gjorde få måneder etter fødselen.

 

Fra man begynner å få kontroll på armene, begynner babyen å putte all verdens dritt i munnen. Alt vi får tak i skal på død og liv smakes på. Det samme fenomenet gjentar seg tiår senere idet vi, igjen etter inntak av flasker, stapper kebab, Bigmack og annet uspiselig svineri i gapet. Der babyen gulper det meste opp over pappas skulder, gjentar 16 åringen det samme i fanget på en kompis, gjerne sittende i baksetet på en politibil.

 

Et stykke ut i tenårene er de fleste foreldre klare til å selge ungene. 16-17 år gamle kan nemlig de håpefulle faktisk alt og trenger ingen råd. De har full kontroll, vet alt og reagerer aggressivt på ethvert forsøk på realitetsorientering. En situasjon som faktisk gjentar seg for mange eldre. Forsøk gjerne å diskutere med en åttiåring som har bestemt seg for at elbiler er noe dritt, klimaet er utmerket, at regjeringen utelukkende består av tullinger, samt at rådmannen og ordføreren må gå. Du vil finne at det ikke alltid er vettet som tynger.

 

Et annet apropos er sammenligningen mellom spedbarnet og den gamlingen som heldigvis har glemt sitt sinne mot elbilen, Greta Thunberg, rådmannen og regjeringen. Han har blitt dement og pleietrengende. Da har vi kommet dit hen at regresjonen er fullendt. Vi kommer til verden totalt pleietrengende, driter, sover og spiser og kun det. Det er ofte sånn vi ender når ringen har sluttet, nøyaktig like pleietrengende. Så får vi spørre oss hvor vise vi ble til slutt. Livet kan gjerne ses som en runde golf. Det består av en rekke harde slag før du ender i et svart hull.

 

Jeg tar det i grove trekk og bruker sosiale media som mål. Barn og tenåringer kan gjerne alt og sliter med konsekvensvurderinger. Om det var slik at visdommen kommer med årene, burde jo dette gitt seg utslag i kommentarfeltene på sosiale medier også. Vi forventer jo ikke alltid at ungdommer skal evne å forholde seg voksent i kommentarfeltene på sosiale media. Her virker det heldigvis som om utviklingen har endret seg, eller kan hende er det slik at en del dumskap rett og slett er så idiotisk dumt at det ikke lar seg reprodusere. Det ser faktisk ut til at ungdom lærer av sine besteforeldres dumskap. Disse ungdommene er de som gjerne blir visere med årene.

 

Det ser dessverre ut som om noen av de presumptivt vise eldre, totalt mister enhver rest av fornuft de måtte inneha når de får et tastatur å gjemme seg bak. Jeg viste tidligere en samfunnsfagklasse et utvalg funnet i kommentarfelter i et lokalt debattforum på facebook, anonymisert selvsagt. Klassen reagerte unisont med forferdelse over hvordan man omtalte hverandre med personkarakteristikker og rene drapstrusler. Jeg unnlot å nevne at noen av disse kommentarene kom fra foreldre og besteforeldre av elevene. De samme foreldre og besteforeldre er selvsagt ellers svært bekymret i kommentarfeltene for hvordan det skal gå med dagens ungdom. Det er ikke alltid lurt å peke på sin egen pikk når man leker med en ladd pistol.

 

Det ser dessverre ut til at mange av de «vise» eldre slett ikke blir visere med alderen. De blir gjerne trassige besserwissere og glemmer gjerne det lille de måtte ha lært i ungdommen av normal folkeskikk. Slå gjerne opp «Dunning Kruger effekt» og sammenlign denne med et utvalg av de faste superekspertene som til enhver tid føler seg kallet til å opplyse verden om sin egen fortreffelighet i alskens debattforum. De har en tendens til å opptre nøyaktig som de uoppdragne ungdommene de liker å nedsnakke, intelligensen ser ut til å øke omvendt proporsjonalt med antall leveår. Er det disse vi tenker på når vi funderer på om vi blir klokere med årene?

 

Speilet er nyttig i slike sammenhenger. Salig bestefar sa alltid at du måtte se deg selv i speilet om alle rundt deg fremsto som idioter. Selv ser jeg stadig en idiot i speilet. Jeg forsøker etter fattig evne å lære av det. Mange eldre burde kanskje ha speil heller enn bilder av barnebarna på veggene. Det sies jo at tiden flyr, men det er nok viktig å sørge for selv å være piloten. Det er ikke alltid at visdommen kommer med alderen. For noen ser det ut til at alderen kommer sørgelig alene…….