Jeg krenkes, altså er jeg.

"Cogito ergo sum" skrev Descartes i sin tid. "Jeg tenker, altså er jeg", er en direkte oversettelse. Ikke mange av oss tenker på filosofer og deres evt postulater i hverdagen, men akkurat denne har festet seg hos meg, selvsagt i en annen form enn opprinnelig ment. Derfor mitt eget, alternative postulat ( i en tid med alternative fakta, får vi tåle alternative postulater). Mitt er altså "Jeg krenkes, altså er jeg". Allerede nå er det sikkert enkelte lesere på ytre høyre fløy som opplever krenkelse pga min morsomhet angående alternative fakta, velbekomme.

Aldri før har det vært lettere å irritere noen enn nå. Folk irriterer seg over det meste. På Facebook ser det ut som om alle som legger noe ut, krenker halvparten av mottakerne og irriterer resten. Det kan være riktig underholdende/direkte tragisk, stryk det som ikke passer. Irritasjon er bare starten, det er når det går over fra lett irritasjon til direkte krenkende, det blir hysterisk morsomt. Grensen for hva folk oppfatter som krenkende er like flytende som en middels russ kl 03.00 17 mai (Ups. Nå kom jeg i skade for å generalisere russ, svært krenkende selvsagt. Igjen, velbekomme).

Drillen for hvordan man evner å krenke noen via Facebook er som følger:

Punkt 1: Post et eller annet, spiller ingen rolle hva du poster.

Punkt 2: Det er alt du trenger å gjøre.

Punkt 3: Nei, jeg mener det seriøst. Se punkt 1!

Uansett hva du legger ut, kan du være trygg; noen vil la seg krenke. For å gå tilbake til Descartes` postulat, omskrevet til mitt eget, må du kjenne på krenkelsen for å kunne erkjenne at du er til.

Kvinner er selvsagt mest krenket. Om en naken mann står i huset sitt og vasker vinduene, blotter han seg og krenker dermed damen som går forbi og titter inn. Om damen går naken forbi ute på gaten og mannen, i full påkledning, ser ut vinduet på henne, krenker han henne ved å være en kikker.
Politikere er ikke dårligere enn kvinner (Ups. Nå kan det synes som jeg krenker ved ikke å anse kvinner som egnede politikere. For ikke å snakke om at jeg spøkte med kvinner, igjen velbekomme). Men uansett; politikere fra ytre høyre til ytre venstre trykker stadig vekk på krenkeknappen, stakkars, stakkars dem. Et hjertesukk fra en tenkt politisk aktivist med utdanning fra livets skole kunne vært: "Snart kan man vel ikke kalle en svarting for nigger uten å bli anklaget for å være rasist"! Nå leflet jeg både med ironi og rasister, og, for alt jeg vet, alle uten høyere utdanning, noe som selvsagt er livsfarlig. Det er forøvrig lett å krenke folk med høyere utdanning også, bare si at de er politisk korrekte. Her evnet jeg nok å krenke temmelig mange, velbekomme, atter en gang.

Folk som ikke har hunder, opplever seg krenket av at folk med hunder, lar kjøterne drite i skiløypa. Folk som har hunder, som driter i løypa, tar det opp i pose og legger posen i nærmeste søppelbøtte for å unngå å bli krenket via sinte leserinnlegg i lokalavisa, og greier med dette virkelig å drite på draget. De har nemlig besudlet søpla til noen med søppel som ikke er innehaveren av søppelbøttas eget søppel. Hvem vil vel ha søppel i søpla si? Nå har de krenket søppelbokseieren nok til at det straks kommer et krenkende innlegg i avisen. Kom ut av telling på hvor mange jeg krenket nå, men "still counting" og velbekomme.

Etter at en farget person døde under en pågripelse i USA for en tid siden (la dere merke til hvor forsiktig jeg formulerte meg for å unngå å krenke noen?), har det blitt populært å ettergå livet til de som har reagert negativt på omstendighetene rundt dødsfallet Ok. Jeg gir opp, noen blir garantert krenket uansett hvor rundt jeg formulerer meg, velbekomme nok en gang). Nå kan ikke en kjendis på 50 år i USA uttale at han er i mot rasisme, hvis noen finner ut at han sloss med en farget jevnaldrende farget gutt da de var 6 år. Til det sitter selvsagt krenkelsen alt for dypt. Selv innrømmer jeg glatt at jeg var ultrahomofob da jeg var 15 år (man var gjerne det i Håkvik på 80-tallet). Jeg så lyset, i en alder av 19 da broderen kom ut av skapet. Jeg gjorde de rituelle knebøy, la meg flat for min bror og allverden og ba pent om tilgivelse, men det er sikkert for sent Nå vil nok garantert noen mene at jeg dermed er diskvalifisert fra å være lærer i en alder av 52 uansett hvor fordomsfri jeg måtte bli. Jeg regner forøvrig med livstidsdom uten mulighet for repatriering i sakens anledning. Husk på at Jesus ble korsfestet etter å ha blitt angitt av en jøde for bare 2020 år siden uten enda å ha blitt tilgitt av ytre høyre. Søker herved om politibeskyttelse etter, med dette, å ha krenket både jøder, muslimer, ytre høyre/venstre, for ikke å snakke om meg selv og min egen bror, og, ikke minst, kristne. Atter en gang velbekomme.

Krenkelseshysteriet har en tendens til å ta av på en slik måte at budskapet forsvinner. Hva rasisme angår, tror jeg neppe at problemet forsvinner om vi skriver om historien ved å rive ned statuer av feks Cecil John Rhodes, selv om noen kanskje føler seg bedre av det. Mannen var, i likhet med de fleste briter (og mennesker forøvrig) i sin samtid det vi pr definisjon kan kalle rasist. For virkelig å krenke noen med overlegg, kan jeg nevne at den nevnte Rhodes faktisk var homofil, iht forfatter og historiker Wilbur Smith. Tør ikke tenke på hva engelskmenn som savner imperietiden føler nå, men velbekomme igjen.

Selv har jeg slitt litt med å finne ting jeg virkelig kan la meg krenke av. Jeg har imidlertid funnet at dette ikke er tilfredsstillende for meg personlig og har, etter langt tids overveielse, funnet noe virkelig alvorlig jeg har tenkt å begynne og la meg krenke av. Det er få ting på planeten jeg opplever mer fantastisk enn å stå nede på sletta og se oppover fjellsiden, hvor jeg, med mine nyervervede randoneski og fancy utstyr til en halv million, har satt spor i form av jevne, fine buer der jeg har nytt nedkjøringen i Guds frie natur. Der og da kan livet virkelig oppleves på sitt beste. Mens du står der og nyter det du har oppnådd, i form av et fullendt kunstverk, tegnet med randoneski i jomfruelig snø, ser du plutselig en tulling med vanlige fjellski (og rød anorakk!!) gå med fiskebein oppover siden, og slik viske ut ditt verk. Vanlig plattheter som nazisme, rasisme, homofobi og andre ubetydeligheter blir for ingenting å regne mot det rettferdige sinnet du føler da. Endelig kjenner jeg at jeg er til.

Snorking, hinting og sure kjerringer

Fruen påstår at jeg snorker. Støtt og stadig blir jeg dyttet i og forstyrret i min gode søvn av fruen, som hevder hun vekkes av snorking. Jeg har bedt henne gå i seg selv, men hun nekter å høre på det. Jeg sier ikke at hun farer med løgn. men jeg har altså aldri hørt noe til denne påståtte snorkingen.

Har opplyst henne om at grunnen til en evt snorking hos menn (uten at jeg her erkjenner noen form for snorking hos meg selv) er at ballene faller ned når man ligger på rygg og dermed stenger for trekken. Derfor kan hun bare ta saken i egne hender så og si, men ikke tale om.

Personlig tror jeg det dreier seg om ren misunnelse. Hun får kanskje ikke sove og ser at jeg sover de uskyldiges søvn. Da reagerer hun som damer gjør hvis de ser en mann som slapper av på sofaen. Du vekkes straks og pålegges et eller annet å gjøre selv om intet trengs å bli gjort. Er det slik at du føler deg usynliggjort i ekteskapet, er det bare å forsøke å legge deg på sofaen med en god bok. Du rekker knapt å åpne boka før hun har et ærend til deg.

Damer greier nemlig ikke å se at en mann slapper av. Det er et eller annet som klikker i hodet på dem når mannen slapper av. Det er helt umulig å diskutere dette med dem heller. De vil aldri forstå. Det er mange ting med damer som er vanskelige å forstå. Det er vel egentlig slik at det er få ting vi kan forstå med damer. De kommer med små hint, og mener dette er klar tale. Istedenfor å be om en is en varm dag i bilen, vil de heller si: -det hadde vært godt med en is. Du er enig og bekrefter dette, men kjører videre. Det har jo ikke kommet noe spørsmål om is, kun en påstand. Da blir de sur fordi du ikke hørte på dem.

Vil du ha is må du spørre, men dette vil de aldri forstå. De kan feks si noe om du godt kan ta støvsugeren en runde i stua. Selvsagt gjør du det. Du tar støvsugeren, runder stua i full fart og setter den fra deg. Men er det godt nok? Aldri i verden. Prøv å få dem til å spørre, ikke tale om! Det skal hintes. Menn er ikke skapt til å forstå hint. Direkte tale funker fint, men forsøk å få dem til å forstå.

Vårherre har masse humor. Beviset på dette er at han skapte menn og kvinner, ga dem evne til å forplante seg videre, men moret seg med å unnlate å gi dem evnen til å forstå hverandre. Kvinner hører egentlig hjemme på en annen planet. Men sjefen sitter oppe på en sky og dingler med beina mens han ler seg skakk av alt vi sliter med her nede.

Jeg har tatt dette opp med fruen på en ordentlig måte. Jeg har forklart at hun må si det rett ut og at hinting ikke er noe for meg. Jeg har sagt tydelig fra at jeg ikke finner meg i det og krever endring. Jeg satte rett og slett foten ned og rettet en advarende pekefinger mot henne og var knallhard.

Hvis legene greier å rekonstruere pekefingeren min har de lovet å se om det er mulig å gjøre noe med den konstante ringingen i ørene og hodepinen.

De gamle sa

Her om dagen satt jeg i egne tanker inne på et herværende legekontor. Det ville seg slik at alle stolene var opptatt, så da den eldre damen kom inn og så seg rundt, var det ingen sitteplass å oppdrive. Nå har jeg en oppvekst i et møblert hjem, med påfyll fra kurs i skikk og bruk ved befalsutdanningen i forsvaret. Jeg vet derfor temmelig mye om kotyme og alminnelig høflighet. På en god dag kan jeg til og med praktisere denne kunnskapen. Dette var en slik god dag. Jeg reiste meg derfor opp og tilbød den eldre damen min plass. Hun så noe forvirret på meg, hvorpå jeg høflig tok henne i armen og geleidet henne ned på stolen.

Jeg vil ikke si jeg forventet noen form for applaus, klem, eller annen anerkjennelse, men ihvertfall et lite nikk kanskje, men ikke tale om. Hun så temmelig snurt ut der hun satt. Hun var selvsagt ikke på noen måte forpliktet til å takke. Det er ingen lov som pålegger noen å besvare høflighet med høflighet, det er på en måte vanlig, men ikke påbudt. Kanhende var damen en svært aktiv feminist, som av den grunn så på mine handlinger som krenkende. Altså at jeg tok en slags mannlig ovenfra og ned holdning til "det svake" kjønn, jeg kan erindre at jeg ved et annet tilfelle fikk grov kjeft av en dame jeg holdt døren for. Noe slikt var selvsagt ikke i mine tanker. det var et utslag av ren høflighet. Ved nærmere ettertanke, kom jeg senere på at hennes alder nok var mer å sammenligne med min egen, det er jo på damene man kjenner sin egen alder, sies det jo. Kanskje oppfattet hun meg som svært spydig, noe som ikke var meningen. Nåja. Treffer jeg henne på gaten, skal jeg nok nikke høflig til henne, som jeg gjerne gjør når jeg møter folk, så får vi se om hun nikker tilbake.

Det er noe med det å ha vokst opp for noen år siden, kontra det å vokse opp i dag. Det er ikke det at dagens ungdom er udannet. De har sin dannelse, men den er kanskje litt annerledes enn vår. Jeg husker fra min oppvekst respekten for eldre. Man skulle ha respekt for eldre uansett. Det innebar at man skulle høre på hva eldre sa, underforstått faktisk gjøre som de sa. Man skulle til og med gi skinn av å sette pris på denne anledningen til læring. Dagens ungdom gir nok også respekt til eldre, men de mener faktisk at eldre bør gjøre seg fortjent til denne respekten ved å gjøre noe mer enn bare det å være eldre.

Tidligere var det slik at man i en diskusjon alltid kunne vise til hva foreldrene sa, eller enda bedre - hva besteforeldrene sa. Jo eldre de var, jo bedre visste de. Mine egne barn derimot, har en tendens til å vite mye bedre enn meg hva saker og ting dreier seg om. Jeg ser slett ikke bort fra at de har rett heller. Tidligere, skitt heller, jeg sier like godt - da jeg var ung! Er vel kommet i den alderen godt og vel. Men altså, da jeg var ung mente vi nok også å vite bedre, men høfligheten tilsa at vi pent måtte høre etter uansett. Vi kunne nok protestere, men omverdenen forventet i større grad at vi etterhvert innså vårt felles beste. Litt som i dagens ekteskap. Kona sier plutselig - kjære, jeg må snakke sammen. Så får du etterhvert vite hva du egentlig mener om saker og ting. Fruen har forøvrig bestemt at jeg slett ikke mener dette gjelder vårt ekteskap, bare så jeg har vært tydelig her.

Salig bestefar, hadde mange tanker om mye og mangt. Han delte også denne visdommen med oss barnebarn. Ved slike anledninger var det en givet sak at man ble sittende og lytte. Det var utenkelig å avfeie denne kilden til kunnskap, reise seg og gå. Dette ville umiddelbart bli påtalt. Man lyttet, ga uttrykk for enighet, før man i ettertid selv valgte å gjøre som man ville. Poenget var at den eldre satt igjen med følelsen av å være -nettopp eldre, og dermed respektert. Jeg tror ikke bestefar var veldig opptatt av å følge dette opp med mindre det angikk gjøremål i hans hus eller fjøs/garasje. Her var det ikke slingringsmonn selvsagt. Ljåen skulle slipes sånn og heines sånn. Våpnene skulle pusses akkurat slik og i nøyaktig den rekkefølgen. Her visste han best og du gjorde best i å vite det.

Bestefar var også en sparsom mann. Hadde du en liten kappende av en planke, skulle den ikke kastes, man sparte på alt. Du vet nemlig aldri når det kommer til nytte. Her hadde vi stadige diskusjoner. Jeg mente det var mest lønt å kaste skiten. Da viste bestefar alltid til de harde tredveårene. Mot slik halstarrighet kom man ingen vei. De harde tredveårene trumfet enhver diskusjon.

Fredags kveld sto jeg på hytta og ergret meg over en manglende meter eikestokk jeg hadde hatt god bruk for akkurat da til å legge foran den nye døren. Nå har det seg slik at jeg har overtatt bestefars gamle hytte, revet den og satt opp en ny. I mangel av eikestokk gikk jeg opp i uthuset, som enda er av original bestefarstandard, full av gammel skit. Jeg tenkte som så at jeg kanskje fant noe jeg kunne erstatte det med. Oppunder taket fant jeg den. Der hadde den ligget, sikkert siden krigen, eller muligens kanskje helt fra de harde tredveårene. 1 meter eikestokk, i god stand, som ny.

Senere på kvelden, etter en god badstu, stod jeg på trappa og kjølte meg ned under den stjerneklare himmelen hvor nordlyset lekte. Jeg så opp der hvor jeg alltid forestiller meg bestefar som en stjerne. Jeg ba pent om unnskyldning. Du hadde jaggu rett bestefar. Man skulle kanskje høre mer på det de gamle sa.

PS. I den grad mine egne barn leser dette, bes de merke seg at jeg pr definisjon er godt over middelaldrende, neste gang jeg ber dem om noe!

Flerfeltsvei

Når man kommer ned til Oslobyen og setter seg i leiebilen, blir man plutselig klar over at man ikke lengre er alene på veien. Det er veier overalt og rushtrafikken blir liksom litt mer intens enn den føles i Beisfjord. Ikke det at vi ikke har rushtrafikk i Beisfjord, men det er litt flere biler å forholde seg til i Oslo sentrum en fredags ettermiddag. Dessuten er jeg jo ukjent med sentrumstrafikk idet jeg ikke bor i selve Beisfjord sentrum, men huset ved siden av.

Uansett. Man møter altså mange mennesker, ja man kan nesten si man får nye venner. Ikke sånn å forstå at man får pratet med dem. Nei, det er noe med det å kjøre sammen i kø når det er flere felt. Trafikken beveger seg sakte før den stopper helt opp, for så å bevege seg igjen. Når du har sittet slik en stund, begynner du å se at bilen ved siden av er noe du kan forholde deg til. Du har på en måte etablert et forhold til den. Kanskje ikke med en gang, men ganske sikkert etter noen minutter.

Det ene feltet beveger seg fremover, mens det andre står stille. Så stanses ditt felt og det andre beveger seg. Etter mange gjentakelser finner du at den fiaten du stod sammen med for en time siden plutselig befinner seg ved siden av deg igjen. Du blir liksom litt glad over gjensynet. Du ser at damen bak rattet fortsatt peller seg i nesa, mens hun har blikket rettet stivt fremover. Om hun slumper til å se til siden og slik møter blikket ditt kan du være sikker på at hun ser rett frem igjen straks. Hun hadde kanskje ikke tenkt på at noen skulle se henne pelle seg i nesa.

Fyren i Mercedes prater i mobiltelefon. Han er sikkert direktør en eller annen plass og dermed både viktig og opptatt. Eller kanskje er han ikke så opptatt likevel, men det er noe med å kjøre Mercedes. Det har med forventninger å gjøre. Man må se opptatt ut når man kjører Mercedes. Derfor har fyren mobilen mot øret hele tiden, hvis han bruker handsfree vil jo ingen se at han er opptatt. Kanskje har han egentlig ingen å snakke med, han bare later som. Der han sakte kommer opp på min venstre side idet hans felt beveger seg mens mitt står stille, kjenner jeg at jeg synes synd på ham. Jeg tror det er en svært ensom mann i Mercedes som glir forbi for syttende gang, eller var det atten. Det kan uansett ikke være mye strøm igjen på mobilens batteri, tenker jeg.

Damen i den gamle opelen rett foran meg er nok veldig lei nå. Selv synes jeg det er underholdende å se ungene i baksetet klatre rundt i fri dressur. De er selvsagt lei og vil ikke lengre sitte med seler på. Damen snur seg stadig bak og roper et eller annet de ikke bryr seg om. Jeg hører jo ingenting, men det ser ut som hun er temmelig sint, og det er jo ikke så rart hvis de ikke bryr seg om hva hun sier.

Det er lenge siden jeg har sett den hvite varebilen nå, men der tar jeg den igjen. Den har sin faste plass i køen noen biler foran mannen i Mercedes, jeg er usikker på om de kjenner hverandre. Det står Fjaler entreprenør på siden av bilen. Inne i bilen sitter en ung mann og synger. Ja, jeg vet jo ikke om han synger siden jeg ikke kan høre noe, men munnen beveger seg som om han synger. Jeg griper meg i å nynne med, men det er litt vanskelig siden jeg ikke aner hvilken sang det er han nynner på. 

Han er sikkert på vei hjem etter en lang arbeidsdag. Jeg ser at bilen er relativt gammel og svært skitten. Det er noe suspekt med bilen og den unge mannen. Kanskje driver han med svart arbeid? Han kjører altså rundt her uten å betale skatt. Han har sikkert tre litauere ansatt på slavekontrakt. For alt jeg vet sitter de bak i bilen, Det er ikke vinduer i varebilen og derfor kan de ikke se ut. Han er sikkert på vei for å sette dem av i det nedslitte, brannfarlige losjiet de får som del av en luselønn ingen egentlig kan leve av.

Jeg synes synd på litauerne. De har sikkert familie hjemme, men arbeidsledigheten har drevet dem i hendene på den kyniske, unge fyren fra Fjaler entreprenør, som nå sitter og nynner glad over ukas inntekt, som han ikke betaler skatt av i det hele tatt. Hadde vi stått stille litt lengre, kunne jeg kanskje rukket å åpne døren og sett om det virkelig satt tre stakkars litauere bak i bilen hans. Men trafikken beveger seg igjen og der forsvinner hans felt for langt frem til at jeg kan se den. Jeg burde kanskje ringt politiet, men gjør det ikke. Det er jo slett ikke sikkert det er noen litauere bak i bilen i det hele tatt. Det kan jo hende jeg bare lar fantasien løpe løpsk.

Etterhvert begynner jeg å forstå hvorfor trafikken beveger seg så sakte. De to feltene skal bli til ett. En stor blinkende pil viser at de til venstre skal inn i mitt felt. Ideelt sett skal man da bruke glidelåspinnsippet og slik få en effektiv innsnevring. Vi gjør det ikke særlig effektivt, men jeg kommer meg da videre og befinner meg plutselig alene på en helt vanlig vei med et felt i hver retning. Det er ikke lengre noen kjente her. Det er bare korte møter hver gang du møter en bil. Det er liksom ikke tid til å bli kjent med de du møter. Du rekker knapt å se hva slags bil de kjører.

Jeg lurer på hva som skjedde med mannen i Mercedes. Har han begått selvmord fordi han var så ensom? Kanskje har han funnet en dame og er veldig lykkelig? Jeg håper det. Ungene til damen i opelen er sikkert på skolen nå. Der får de sikkert utfolde seg og bli til gangs mennesker får vi tro. Hva damer i Fiater gjør når de ikke står i kø i Oslo sentrum er ikke godt å vite, men jeg håper de tre litauerne får tarifflønn heretter.

Jeg har blitt min far

Det er ganske vanlig å uttrykke bekymring for dagens ungdom og deres gjøren og laden. Det meste disse gjør, strider jo mot oss voksnes rettmessige oppfatning av hva som burde være godkjent kotyme. Det er ikke bare vanlig, det er faktisk en urgammel del av vår kulturarv og dermed en absolutt påkrevd tradisjon. Vårens vakreste eventyr er feks klagingen fra min egen generasjon over den fordømte russetiden (det er vinter nå, men vi forbereder allerede den rødglødende fordømmelsen som skal komme). Nå er klagingen i dag selvsagt helt på sin plass i motsetning til hva den var for 30 år siden, noe annet skulle vel tatt seg ut.

Det går en lang linje fra vår tids klagemål over dagens ungdom og bakover i tiden. Linjen går faktisk rundt 2500 år tilbake, og må dermed kunne kvalifisere til å benevnes tradisjon. Ca år 470 før Kristi fødsel (til helvete med dette tullet med -før vår tidsregning....) kom en fyr til verden. Ja, det kom sikkert mange fyrer til verden da også, men dette var en spesiell fyr. Sokrates het han, og gråt, får vi formode, da han ble født. Sokrates var en kar som funderte over mye og mangt. Han hadde meninger om det meste og ga uttrykk for dem. Han benyttet kort sagt sin ytringsfrihet. Dette førte til at han kom på kant med myndighetene og fikk valget mellom å bli forvist eller dø. Han valgte overraskende nok å tømme giftbegeret og ble slik noe så sjeldent som en intellektuell martyr. Allerede her ser vi at gamle dagers martyrer var å foretrekke. Vår tids martyrer blir gjerne det av å sprenge seg selv og andre i luften, et noe usympatisk trekk ved denne delen av dagens ungdom. En løsning her kunne for øvrig være mer baconspising, idet statistikken tydelig viser at ungdom som ikke spiser bacon er overrepresentert blant dem som sprenger folk i lufta.

Tilbake til Sokrates: Som nevnt hadde han synspunkter på mangt og i mangel av evne til å holde kjeft, ga han uttrykk for disse i alle sammenhenger. Han var det vi i dag vil kalle ekstrovert og elsket å møte og diskutere med andre mennesker.  Sokrates tuslet rundt i Athen og snakket med folk, stilte dem spørsmål og diskuterte ting og tang. Vi kan bare forestille oss hva han hadde fått til om facebook hadde eksistert på den tiden, for ikke å nevne twitter. For å kople den avdøde filosof til dagens ungdom må vi ta for oss et av hans hjertesukk. Han bekymret seg til stadighet over hvorledes det skulle gå med dagens (les datidens) ungdom. Slik ble han opphavet til en bekymring vi deler den dag i dag, en bekymring for ungdommens ve og vel som også fremtidige generasjoner vil dele.

Sokrates var altså hva vi kaller en filosof. En som grubler og filosoferer over livets mysterium, universets uendelighet, hvordan forstå kvinner, hvorfor kjøper noen franske biler og andre merkverdigheter. Dagens ungdom kan faktisk studere filosofi og slik bli faglærte filosofer. Mitt forslag til eksamensoppgave for studiet er det samme hvert år: "Hvordan skal du livnære deg med din utdannelse som filosof"?

Nå er det selvsagt med god grunn vi deler salig Sokrates` bekymringer. Vi kan knapt forestille oss hvor ille det vil gå med dagens ungdom gitt den fordervelige livsførsel de bedriver. Jeg har tidligere gitt uttrykk for tanker om dagens motebilde. Bare det å se bekledningen/avkledningen våre håpefulle benytter er skremmende nok. Der vi før brukte kortbukser og nøyde oss med det, går de i dag avkledd i restene av klær som knapt levner noe igjen til forestillingene. Da min mor gikk kledd i bikini en varm sommerdag i hagen, ville min bestemor rynket på nesen og mumlet noe om å gå med udyret sitt "berre i ei grima"! I dag anses den samme bikinien for gammeldags. Nå skal de begrensede tekstilene danderes slik at de virkelig markedsfører herlighetene. Som om det ikke er nok, tatoveres gjerne piler fra magen og nedover, men om du følger oppfordringen og forsøker å titte, blinker det rødt i metoolamper og din sosiale staus raser nedover som troverdigheten til politikeres valgløfter. Tro meg, dette kan aldri ende godt!

Språket er også langt ute på viddene. Det er en utfordring å forstå hva pokker disse oppkomlingene av noen ungdommer egentlig mener. Det kommer lyder ut av munnen deres, vi ser leppene bevege seg og hører ord, men ordene gir overhodet ingen mening. Når de i tillegg følges av underlige bevegelser med hendene blir det enda verre. Der man før tok hverandre i hånden til hilsen, er dagens ritualer uhyre mer omfattende. Det skal knyttes neve, dyttes borti den andres knyttede neve, mens man sier feks "Word bro" på noe som er ment å være engelsk! I tillegg peker man gjerne mot bakken med pekefingre og lillefingre. Hva skal det bli av slikt spør jeg?

"Og jeg bare...OMG liksom" er et uttrykk som sannsynligvis er ment å uttrykke noe, tror jeg ihvertfall. Hva det er ment å skulle uttrykke er jeg derimot svært usikker på. OMG er, etter hva jeg forstår, det samme som et godt gammeldags "Å Herregud"! Hvorfor ikke si det da? WTF tør jeg ikke fortelle hva betyr på engelsk for det er så stygt, men det betyr visstnok det samme som et uskyldig nordnorsk "Ka i Hælvette?" Hvordan skal dette ende?

Det er ikke grenser for hva ungdom finner på av trollskap og ugagn om dagen. Lekser gjør de ikke i det hele tatt og faller ut av skolen og ender opp på trygd, og svir av våre surt opptjente skattekroner. Alternativt leser de leksene så grundig og stiller så store faglige krav til egne prestasjoner at de klikker mentalt og havner på institusjon før de er 20 år fordi de ramler ned på karakter 5 i et fag. Hvordan i all verden skal disse kunne styre landet i fremtiden

Forsøk å få dem til og vaske kopper, eller Gud forby, støvsuge. Ikke tale om! De er late og oppkjeftige og bidrar overhodet ikke i huset. Men ukepenger skal de ha. Kravene til hva de vil ha og deres evne/vilje til selv å gjøre kravene noenlunde spiselige henger overhodet ikke sammen. Det å yte før man får nyte ses på som noe gammeldags, noe som ikke vedkommer dem. Jeg tør ikke engang snakke om klima. De streiker i skoletiden, gnåler og lager et pokkers styr om vi lar bilen gå på tomgang og vil stenge hver oljebrønn på kloden, men prøv å få dem til å gå til trening selv. Hva skal det bli av slikt?

Det er blitt så ille at bare jeg tenker på det, renner kjeften over av alt jeg har å si om disse totalt unyttige, kravstore, oppkjeftige, late og kvisete oppkomlingene vi kaller dagens ungdom. Bare på bakgrunn av det ovenforstående burde vi satt en stopper for videre forplantning, så ille er det blitt. Meningen er visstnok at disse skal ta vare på oss når vi blir gamle. Det kan vi se bort fra. de er jo ikke i stand til å rydde rommet, støvsuge ordentlig, husholdere med penger og langt mindre ta vare på seg selv. Jeg gjentar; hva skal det bli av slikt?

Her om dagen kom jeg hjem fra arbeid, en virksomhet dagens unyttige snyltere ikke aner hva er. Idet jeg åpner døren kjenner jeg det bare. Nå er det fan ta meg nok! Huset vibrerer av dyp bass og etterligningen av noe vi kjenner som musikk, tyter ut av overdimensjonerte høytalere jeg har betalt for i form av lyder fra mennesker med masse tatoveringer og ringer både i ørene og på andre deler av legemet, som snakker kjempefort, det kalles visstnok rapmusikk. Alt dette mens klær og sko ligger strødd utover parketten som er full nok av grus til å kunne settes poteter på. Plutselig var lidelsens kalk tømt til bunns. Jeg fikk nok, det var tid for et oppgjør.

Jeg stormet inn til tenåringsdatteren, rev opp døra og ga luft for mine følelser: "SE Å FÅ SKRUDD NED DEN JÆVLA APEMUSIKKEN I EN HELVETES FART FØR JEG HIVER DE SATANS HØYTALERNE UT VINDUET OG TRØR DEN FORBANNA MOBILEN DIN FLAT"!! Deretter slengte jeg døra igjen og marsjerte rett inn i stua for å få litt fred og ro.

Det var da en skremmende erkjennelse plutselig traff meg - Jeg har blitt min far.

Høreapparat og våte baller

Det sies mangt om hvor positivt det er å bli voksen, og dermed eldre. "Bli voksen", er en frase jeg alltid har hørt, jeg hører den forsåvidt enda i dag. Den antyder at ting skal endre seg til noe bedre når man blir voksen. Dette med alder kommer man jo ikke unna, men det å bli voksen er et valg. Selv har jeg for lengst valgt å unngå dette så godt jeg bare kan. Jeg ble glad da en kompis mente jeg hadde lykkes godt med det også, før jeg slo opp på ironi i ordboka. Mange ordtak som - de gamle er eldst, og lignende,  brukes for å glorifisere en prosess, som er i progresjon helt uavhengig av botox, og alle rare ting enkelte benytter i et fåfengt forsøkt på å ikke se eldre ut. Uansett hva du gjør, og hvor mye du trener, blir du eldre. Til slutt er ringen sluttet og du ender opp der du startet, matet med skje og bleieskift. Det er livets gang. Livet er som en runde golf, en rekke harde slag før du ender i et svart hull.

Det hender du møter såkalt «gamle flammer» på din vei. Disse har det til felles at de er blitt nettopp det – gamle altså. Jeg har for lengst forsonet meg med tanken på at jeg blir eldre. Det er ikke det som plager meg. Det er mer de stadige påminnelsene jeg kunne greid meg uten, som for eksempel de nevnte gamle flammene. Jeg kunne akseptert å få vite at jeg skulle dø i en alder av, for eksempel 80 år, og så fått levd livet og dødd da. Hvorfor disse stadige små påminnelsene om hvilken vei det går? Det virker som om Vårherre her har en ondskapsfull åre. Han kunne holdt seg for god til dette. Høreapparat er et godt eksempel. Det gikk ikke bedre enn at jeg endte opp med en slik innretning. Audiologen (det heter det på godt norsk) hevdet dette bare var helt normalt i min alder. Det burde ikke vært det. Det er selvsagt ingen sympati å få heller. Bermen av mer eller mindre gode venner formelig koker over av humor på en hardt prøvet stakkars vegne på grunn av en slik innretning som egentlig bare gjør at du bedre hører når folk ler av deg heller enn med deg.

Før om årene kunne man lett gli på isen og falle, uten å tenke seg om engang, du spratt opp like uskadet uansett. Nå kan du ta deg fan på at et eller annet brekker som tørrkvist selv ved ganske enkle fall, om så på en madrass. Skal man hive seg til køys med fruen, må man jaggu krype forsiktig i sengehalmen av frykt for lårhalsbrudd. Om det ikke brekker når du faller, er det uansett et eller annet som går i stykker og dermed er lang rekonvalesens etter operasjon påkrevd. Hele tiden blir det gnidd inn at dette er normalt. "Helt normalt i din alder", heter det. Det verste er at de som sier det, gjør det med en inderlig skadefro i det skjulte. Jeg vedder på at den unge, spreke legen, ler seg fillete så snart han har sendt meg ut av kontoret - "hihi, enda en som ser hvor det går" - tenker han vel. «Du må huske på at du ikke er 20 år lengre Vidar» sa fastlegen min etter en operasjon, da jeg klaget over at rekonvalesenten ikke gikk så fort som ønsket. Drittsekk sier jeg! Har ikke leger bedre dannelse enn at de trykker en stakkar ned? Han burde hatt anstendighet nok til å lyve litt i hvert fall.

Damene har sitt klimaktorium å slite med, som en påminnelse om noe de vet kommer. For oss menn er overgangsalderen også en påminnelse, om enn på en litt annen måte. For oss arter det seg slik at testiklene, over tid, krymper slik at selve pungen blir slakk og henger ned. Alt dette på grunn av manglende produksjon av testosteron.  Det hele kulminerer med at pungen henger lengre ned enn snurrebassen, og markerer slik vår overgangsalder. Siden en voksende ølvom ofte hindrer oss fra å se stoltheten uten speil, er det ikke alle menn som ser dette inntreffe. De oppdager det ikke før pungen er blitt så slakk at de blir våt på ballene når de setter seg på doskåla. Dette er selvsagt ytterst nedverdigende, og noe vi burde vært spart for. Når industrien opplever fall i produksjonen, setter regjeringen straks i gang stimulerende tiltak. Hvor er regjeringen når ballene henger, spør nå jeg? Straks må man vel begynne å sjekke bak seg før man går på do om morgenen for å unngå at ting og tang klemmes i døra.

Jeg nevner knapt det triste som inntreffer videre med den en gang så stolte kriger etter som årene går. Beredskapen er ikke lengre slik den før var. Før kunne man brekke et spett over snurrebassen. Nå er ikke armmusklene det de engang var. Nei, fremover blir man prisgitt legevitenskapen. Legemiddelindustrien består for en stor del av menn eldre enn meg. Derfor vet jeg at når min tid kommer vil nok noe ha endret seg. Pr i dag bruker vi mye mer penger på forskning om potensfremmende midler enn vi bruker på forskning om demens. Det er derfor ikke usannsynlig at man om en del år sitter på et gamlehjem med en kjempeereksjon. Da vil man dessverre oppleve at man har glemt hva den skulle brukes til. Pleiere på gamlehjem, med en god dose humor, kan fort finne på å blande lykkepiller og viagra til medisinutdelingen. Da blir en stakkar sittende med noe som står og logrer mellom bena i timevis før tyngdekraften lar en plaget sjel slippe mer ydmykelse. Lykken får være at man da er for åndsfraværende til å la seg merke med det.

Damene slipper heller ikke unna tyngdekraften. Påminnelsen om dette ble en venninne av meg til del da hun satt i badstua med sin trettenårige datter. Jenta spurte sin mor om hun visste hva damer på hennes alder (straks 50) har mellom puppene, som trettenårige jenter ikke har. Hun ble temmelig lang i maska da jentungen utbrøt "navlen", mens hun lo seg skakk. Og slikt skal man ha av sine egne. Skjebnen rammer oss hardt. Der damene blir mer navlebeskuende med årene skjer det motsatte med oss menn. I ungdommen var, i hvert fall en del av legemet, navlebeskuende døgnet rundt. Man kan vel si at akkurat dette endrer seg med årene, uten å overdrive.

Så kan man spørre seg om det er noe positivt med det å bli eldre? Man blir kanskje visere. Selv oppdager jeg at jeg er bedre til å tenke meg om. Skal jeg bøye meg for å knyte skoene, for eksempel, tenker jeg meg bestandig godt om for å se om det er noe annet jeg skal gjøre når jeg nå engang er der nede. Man slipper også å tenke på dette med å spise helsekost. Godt oppe i årene trenger vi alle de konserveringsmidlene vi kan få i oss. En annen klar fordel er at man i en blogg som denne, kan skrive nesten hva som helst uten frykt for å ødelegge fremtidige karrieremuligheter. Man blir pensjonist selv i konkurranse med andre godt kvalifiserte søkere.

På verksted med bilen

Jeg har, over lengre tid, vært plaget med en fryktelig ulyd fremme på høyre side av bilen når jeg kjører på ujevn vei. Problemet er vedvarende og gir seg ikke. Mine evner som praktisk mekaniker er omtrent på nivå med min evne til å tre en tråd i en nål, altså ikkeeksisterende. I tillegg er min kunnskap om hvordan en bil er skrudd sammen bare marginalt høyere enn Donald Trumps kunnskap om alminnelig folkeskikk. Det er altså lite jeg kan regne med selv å oppnå med og åpne verktøykista. Like lite hjelp var det å få hos de lokale verkstedene. Ingen hadde tid til å se på dette før langt ut mot jul.

I desperasjon dro jeg en tur østover til naboen. Jeg ble tipset om et lite verksted der som var av den mer fleksible typen på alle mulige måter, hva nå det skulle innebære. Innehaveren kalte seg Hasse og hadde masse tatoveringer og ikke like mange tenner. Det stod mange tomme ølbokser på arbeidsbenken inne i verkstedet, så han var nok ofte tørst. Kanskje hadde han diabetes eller noe? I tillegg hadde han sans for kunst, for det var pyntet med tomme spritflasker rundt i verkstedet. Glad i blomster var han åpenbart. Han hadde mange blomsterpotter med ulike valmuer og sånne grønne planter som luktet sterkt. Tydeligvis en sånn kunstnertype.

Han virket litt uvennlig til å begynne med. Men tødde veldig fort opp da han så hvor fortvilet jeg var. Han viste stor interesse da jeg sa hvor lite jeg kunne om biler og at jeg trengte å få bilen fikset koste hva det koste ville. Han ble veldig omsorgsfull etter gjentatte ganger å ha spurt om jeg virkelig ikke kunne noe som helst om biler, og lovte å se på den med en gang.  Hans bekymring for meg og mine problemer virket veldig overbevisende så jeg satte igjen bilen. Dessuten lovet han å ta en full sjekk ellers på bilen også, siden han mente jeg så ut som en ærlig mann.

Hasse ringte meg dagen etter på hotellet og sa det var veldig bra at jeg hadde kommet, for det var en del ting han oppdaget som ikke var bra for sikkerheten. Det hadde seg slik at noe som heter flippoverstaget hadde løsnet fra flensebolten, altså den som gir kraft inn i selve hylsekammeret. Siden dette fort kunne føre til motorhavari, lovte han å fikse dette først.

Det ble en temmelig kostbar affære, men Hasse var skvær og lovte meg spesialpris siden jeg var en så grei kar. Uka etter var dette fikset, men så viste det seg, mens han jobbet i hylsekammeret at kryssboltlageret, som holder kurongakslingen, viste en slakk når han testet dette pneumatisk. Det ble visstnok billigst om han fikset dette mens han allerede hadde oppe hylsekammeret. Jeg ble litt bekymret for kostnadene, men siden vi var blitt venner lovte han meg en solid rabatt. Jeg tok dette som en ferie og gikk rundt i Kiruna på sightseeing.

Det var jammen fint at jeg fant denne karen, ellers hadde nok bilreparasjonen kommet helt over styr økonomisk. Dette skjønte jeg da han ringte på nytt etter rutinemessig å ha sjekket bremsene. Det hadde seg slik at det var noe å gjøre der også, og bremsene tuller man ikke med. Noe som heter splintopphengsmojengen hadde slipt over turbofrikaseen i venstre glidekammer på kaliprene fremme og gitt riper i selve frikaseen, noe som fort kunne gitt trøbbel ved sterkt bremsepåtrykk i sidevind. Slike turbofrikaseer er jo veldig følsomme for sidevind, forklarte Hasse, han var en dyktig pedagog også.

Hasse visste heldigvis hvordan man kunne slipe ned ripene, uten å skifte hele glidekammeret, noe som reduserte kostnadene dramatisk, og dette ville han gjøre siden det gjalt en nær venn. Jeg måtte imidlertid love å ikke røpe dette for noen, ellers ville han bli plaget av mange som ville ha samme jobben gjort billig, men han måtte jo ha noe å leve av også, noe alle kan forstå. Hasse var som sendt fra himmelen. Han foreslo at han kunne ordne det slik at motoren minsket avgasstrykket over modulserveren på intercoolerens senterstag, slik at jeg unngikk trøbbel på neste EU-kontroll, og siden bilen da i praksis ville være som ny, slo jeg til.

Regningen kom på drøyt 60.000 svenske kroner. Jeg syntes dette var litt drøyt for reparasjoner på en 15 år gammel bil, men Hasse var ikke bare snill, han var veldig opptatt av miljøet også. Han foreslo at jeg kunne betale uten kvittering. Det ville spare både meg for penger og minske arbeidet for ham og dermed ble summen redusert noe. Hasse selv foretrakk det slik for miljøets skyld. Han var medlem i De grønne og redd for at vi ødela verden slik vi forurenset med å hogge skog for å lage papir. Papirmengdene bare kvitteringene på hans verksted utgjorde, tok fort knekken på en liten regnskog.

Jeg slapp unna med 50.000 og var kjempeheldig. Det er ikke hver dag man sparer miljøet og penger samtidig. Jeg begynner å tro at det skal være mulig å tjene penger på en bærekraftig utvikling. Nå kjører jeg rundt med en ekstra miljøvennlig bil med orden på det meste og priser Skaperen for at jeg har en venn som Hasse. Enda plages jeg med en fryktelig ulyd fremme på høyre side av bilen når jeg kjørrer på ujevn vei, men dette skal Hasse fikse neste år når han tar EU-kontrollen.