Rikdom og rævhull

Her jeg sitter på Flesland flyplass utenfor Bergenbyen er jeg nok nærmere virkelig rikdom enn jeg noensinne vil komme. Det har nok å gjøre med at Olav Thon sitter rett ved siden av meg. Vi nikket høflig til hverandre da han satte seg, selvsagt med den legendariske strikkelua på hodet.

Jeg tror ikke han vet at jeg i dette øyeblikk skriver om ham. Han begynner forresten å bli gammel og krokete.

Nå vil jeg ikke på noen måte kople Thon opp mot det jeg tenker om endel rike mennesker. Han er sikkert en hedersmann for alt jeg vet. Men det virker som om det moralske nivå stiger omvendt proporsjonalt med lønningsposen hos endel rike mennesker. Her tenker jeg selvsagt på sjefene i DNB og deres likesinnede.

I tillegg er det noen rike som er uhyggelig gjerrige. Nå skal det ikke underslås at det å være gjerrig nok kan henge nøye sammen med at man har blitt rik. Men det virker liksom ikke særlig sympatisk. Det hevdes at feks Frelsesarmeen mottar mest penger fra de som tjener minst og minst fra de som tjener mest, noe jeg ikke ser noen grunn til å betvile.

Jeg tror virkelig rike folk, altså de som er både rike og gjerrige, gråter når de har vært på do. Det er fordi de ved å få ut avføringen skjønner at de har spist mer enn de egentlig trengte. Da blir de triste da.

Hadde dritt vært gull verdt hadde nok fattige vært født uten rævhull, mens rike nok hadde hatt flere av sorten. Det hadde imidlertid ikke gjort dem mer sympatiske. Nå må jeg legge til at jeg kjenner rike mennesker som virkelig er sympatiske. Da er det lett å unne dem alt vel. Det er slett ikke noe galt i å være rik.

Men avsløringen av DNB-gutta, pampene i idrettsverdenen(ikke minst i Norge),  og alle disse som jukser til seg penger på fellesskapets bekostning gjør det litt vanskelig å unne dem den rikdommen de har.

Man får liksom lyst til å være litt slemme med dem, selv om man ikke kjenner dem. Man gleder seg på en måte til deres fall, selv om de som regel ikke faller, til det er de for sleske. Mange av dem virker å kunne falle ned i en septikkum og komme like velduftende og rene opp igjen. Litt som ledelsen i Telenor etter skandalene og korrupsjonen som ble avdekket.
De smiler like bredt uansett hva vi andre mener om dem. De tenker nok på bankkontoen sin, det hjelper på humøret.

Jaja. Thon virker likevel å være en ok fyr. Han smiler til meg her jeg sitter og skriver, blant annet om ham,  selv om han selvsagt ikke aner at det er det jeg gjør. Lurer på om jeg skulle fortelle ham at jeg skriver om ham? Men nei. Kanskje ville han bli sur. Da ville det ødelegge det positive inntrykket han gir meg ved bare å virke som en hyggelig, ordinær gammel mann. Jeg syns det er triveligere å sitte ved siden av en riking og tenke at han er en fin fyr.