Begrepet "Den gordiske knute" har vi fra Zevs tempel i oldtidsbyen Gordion. Sagnet forteller at den som kunne løse knuten ville herske over Asia. For oss i dag beskrives knuten som et uløselig problem. Aleksander den store så løsningen i sverdets makt og hogg den av. Kanskje kan vi se på ham som den første populist. De kjennetegnes gjerne med enkle, tilsynelatende åpenbare, løsninger på infløkte problem. Det faktum at løsningen sjelden er som Aleksander og knuten, synes ikke å påvirke politikere med en hang til slikt.
Et annet, beslektet, begrep kjenner vi fra "Columbi egg". Dette skal etter sigende komme fra Columbus da han konfronterte kritikere som mente at de også kunne oppdaget Amerika (iler til med å påpeke at nordmenn var der lenge før, de oppdaget at det faktisk bodde noen der allerede). Saken var den at han ba dem sette et egg på høykant, noe ingen klarte. Columbus kakket da egget lett mot bordet slik at det knakk litt og ble stående. Da kritikerne viste til at dette jo var enkelt, kunne Columbus hovere med å spørre hvorfor de da ikke fant Amerika selv. Som vi jo alle vet, hadde Columbus denne historien fra en italiensk arkitekt ved navn Filioppo Bruneleschi, og har dermed feilaktig lånt sitt navn til begrepet. I ettertid greit nok siden italienerens navn er alt for vrient til å brukes til slikt.
Navnet skjemmer, som kjent, ingen. Likevel kan det å knytte navn til begreper være av avgjørende betydning. Et eksempel på dette er selvsagt Adolf Hitler og hans muntre venner. Det har seg slik at den godeste Adolf egentlig kom fra en familie ved navn Schicklgruber. Hans far Alois var uekte sønn av Maria Anna Schicklgruber. Hvem hun produserte Alois med er usikkert. Det stod visstnok mellom en velstående kjøpmann ved navn Hiedler eller hans arbeidsløse bror. Hitler selv var veldig opptatt av å utelukke en jødisk kjøpmann ved navn Frankenberger som kandidat, uvisst av hvilken grunn. Gamle Alois falt til slutt ned på navnet Hitler. Adolfs bestemor var uansett "hissig på grøten", får en si. Det er vel nærliggende å tro at en bevegelse som hyllet sin leder med hilsenen Heil Schiklgruber neppe ville oppnådd den samme "herostratiske berømmelse" jeg straks kommer tilbake til.
Ord og begreper er kjempemorsomme, spesielt når de brukes uten at man egentlig kan dem. Slik ble det å "bøye seg i hatten", skiløperen Heidi Wengs ufrivillige humoristiske bidrag i så måte. Hennes forsøk på å "bøye seg i støvet" leder oss, uten sammenligning forøvrig, over til det å bli "herostratisk berømt", altså en berømmelse man får for en slett handling og som man slett ikke ønsker. Denne beskrives best med krangelen mellom Finansminister Siv Jensens og Trine Schei Grande i deres desperate forsøk på ikke å sitte igjen med "svarteper" etter det famøse vedtaket om poseavgift. Det å sitte igjen med svarteper beskriver forøvrig en tilstand hvor man tildeles ansvaret for noe man slett ikke vil være bekjent av.
Det å "legge et egg" er et begrep som gjerne kan knyttes til dagens populistiske politikere. Det viser til en handling som i beste fall kan beskrives som en tabbe og forklarer gjerne hva som skjer når populister får sjansen til å smelle til med sine enkle løsninger og hvordan krasjen med virkeligheten kan smerte. Begrepet forklares best for historieløse med det meste av det USAs nye president har oppnådd så langt i sin periode. Jeg ser ikke bort fra at han mottar et kjempetilbud fra norske Prior når han takker av som president. "Drite på draget" og å "bæsje på leggen" er andre, mer folkelige begreper som brukes i samme åndedrag. Å forsøke å få Trumps tilhengere til å forstå dette vil nok være å kaste "perler for svin", eller å forklare globaliseringens utfordringer for skoletrette tenåringer, som kan forklare det med perlene. Til mine elever hender jeg at jeg ber dem ta en pause med ordene "jeg kommer straks tilbake og kaster flere perler". Jeg tror ikke fornærmelser egentlig teller når de som mottar dem ikke forstår at de blir fornærmet.
Dette med forståelsen kan ødelegge ellers flotte ordtak. Da jeg i en avslutningstale skulle berømme forrige taler med å vise til det umulige i å "hoppe etter Wirkola", falt det "dødt til jorden" idet forsamlingen talen var myntet på var 17-18 år gamle. Jeg vil anta at de nok funderte veldig på hvilken film av Wirkola jeg refererte til. Idoler skifter gjerne med generasjoner selv om navnet er det samme. "Dødt til jorden" minner forresten ikke så lite om et annet uttrykk en, noe tilårskommet, kollega benyttet da han forsvarte sin troskap mot sin kone med ordene "død fugl faller ikke ut av redet". Om dette viste til troskap eller evne vil jeg ikke ha noen formening om.
Salige bestemor hevdet ofte at "det er for sent å snyte seg når nesa er borte", et tvillinguttrykk av "det er for sent å stenge stalldøra når hesten har rømt". Dette beskriver en situasjon hvor man forsøker å rette opp en katastrofe som allerede har hendt i ettertid, med virkemidler som burde vært tatt i bruk for å forhindre den samme katastrofen i å oppstå. Det viser seg at folk har en tendens til å bli svært opptatte av å kjøpe brannvarslere etter at brannen er slukket, iht brannvesenet. Min nå, godt voksne sønn, kom gjerne med buksa full av bæsj og påberopte seg hjelp for å gå på do da han var noe mindre enn nå. Politikere som har ansvar for beredskap har også gjerne et behov for å finne en do etter at de har "bæsjet på leggen". Den samme sønnen lærte forøvrig å ikke drite i buksa på en noe spesiell måte. På en jakttur senhøstes (han satt i bæremeis med hørselvern) dreit han heller i buksa enn å be om å få benytte utedo. Jeg kakket da hull i isen på vannet og vasket skitræva i råka. Mye hyl og spetakkel, men han lærte fort. Et utslag av at "som man reder ligger man". Han får forøvrig ikke stelle for meg når jeg blir gammel og senil. Her foretrekker jeg å være "føre var, enn etter snar".
Å "havne i den onde sirkel" er en lite misunnelsesverdig situasjon. Den beskriver det å være fanget inn i noe ubehagelig du ikke kan komme ut av, ikke ulikt når fruer skal "snakke sammen" med ektemenn. Gjerne om følelser og annet de påstår vi ikke har. Dette er selvsagt bare tull idet menn fint kan føle feks sult. Vi kan også føle redsel i slike samtalesituasjoner, det er uansett en ond sirkel. Det å bryte ut av en ond sirkel er ikke lett. Fremfor den onde sirkel er det nok uansett bedre å havne i den "gode trekant". Dette siste lar jeg henge i luften i frykt for at noen skulle tro jeg visste noe om hva dette kunne dreie seg om.
fredag 26. mai 2017
torsdag 18. mai 2017
Moter og fornuft hører ikke sammen.
En vis mann sa en gang, ja det var vel strengt tatt jeg selv som sa det, dermed kan muligens dette med en vis mann diskuteres. Det jeg sa, eller rettere sagt skrev, var at moter er noe som er så stygt at det stadig må endres. Det er slikt vi har stylister til. De finner på noe nytt stygt vi kan irritere oss over en stund før det har forårsaket nok visuell forurensning og vi må ty til stylistene igjen. For stylistene er dette kjempebutikk og de skal jo ha noe å leve av de med.
Jeg lurte nok en gang på dette med moter da jeg i bilen en morgen på vei til jobb observerte en ung dame med restene av en dongeribukse på seg. Min første innskytelse var å stoppe bilen og ta henne med til politiet idet klærne åpenbart var revet av henne. Jeg var bekymret for voldtekt, det er jo så populært om dagen. Det så virkelig ikke bra ut, og alle medmenneskelige reflekser slo inn. Min eldste datter var med og kunne berolige meg. Det dreide seg selvsagt om moter.
Det viser seg altså at det nå er in med klær som er revet i filler. Siden jeg har tenåringsdøtre får jeg selvsagt førstehånds informasjon om utviklingen. Det dreier seg om betydningen av å ha klær som ser ut som mine. Altså klær som er slitt ut gjennom års bruk, evt bruk hardt i fysisk arbeide. Det nye er at brukerne av disse klærne på ingen som helst måte har slitt dem ut selv. Begrepet fysisk arbeide er vel også noe som nok lå temmelig fjernt for den ovenfornevnte unge, åpenbart moteriktig antrukne, damen. Her gjetter jeg selvsagt vilt, helt uavhengig av de 5 cm lange, sortlakkerte neglene hun prydet seg med. Men hva vet vel jeg?
Jeg spurte mitt unge orakel i passasjersetet om dette dreier seg om en type mote hvor man faktisk har forberedt seg over tid på det nye uttrykket. Altså om man i det skjulte har jobbet i klærne og slik beredt dem for den bruk de så ut til å være ment for. Igjen var jeg langt ute på viddene. Klærne er selvsagt helt nye, og med de rette merkene temmelig kostbare også. Det neste logiske spørsmål ble da naturligvis hvorfor man bruker gode penger på nye, dyre klær for så å rive dem i filler? Min datter så på meg med det blikket hvori jeg kunne speile meg og se en dinosaur.
Jeg burde jo ha skjønt at moter og fornuft ikke er kompatible størrelser. Klærne er selvsagt ferdig ødelagt av produsenten før du bruker et halvt statsbudsjett på å kjøpe dem, for så å kunne bruke dem noen dager før de er ferdig utslitte og må kastes. Definisjonen på mote er altså mer omfattende enn jeg innledet dette med. Jeg ser nå at moter beskriver noe som er så stygt at det stadig må endres, og som i tillegg er totalt ubrukelig idet det ikke virker over en viss tid.
Jeg forsøkte, overfor min datter, å påpeke at jeg, hennes kjødelige far, faktisk kunne anses som en trendetter, idet jeg har gått med hullete, utslitte bukser i perioden før dette ble mote, ja faktisk hele mitt liv til nå.. Jeg forsøkte videre å vise til meg selv som rådgiver når hun skulle ha nye klær, siden jeg jo både er i stand til å forutse det kommende motebildet, og i tillegg produsere ferdig utslitte klær, som nå er det nye. Jeg fikk ikke inntrykk av at jeg hadde noen stor fremtid som rådgiver innen feltet likevel. Jeg forsøkte også å spare noen kroner ved og foreslå at hennes mor kunne legge opp noen av mine moteriktig utslitte bukser slik at hun kunne være et moteikon uten at jeg gikk konkurs. Igjen manglet jeg følelsen av å bli tatt på alvor.
Når jeg tenker meg om er det i det hele tatt lenge siden jeg har blitt tatt på alvor i motediskusjoner, dette i den grad jeg overhodet noen gang har blitt tatt på alvor i denne sammenheng. Jeg kan likevel ikke unnlate å tenke mitt når jeg ser på hva mennesker rundt meg er villige til å finne på for å kunne anses som moteriktig antrukne.
Med noen år på baken, har jeg også en erfaring som viser at moter har en tendens til å gjenta seg selv. Dette viser at ikke alle mennesker vil greie seg i et darwinistisk perspektiv. Altså, noen mennesker som da jeg var ung opplevde å slite både leddbånd og brekke bein som følge av de høyhælte treskoene datidens mote foreskrev, vil igjen utsette seg for invalidisering som følge av at dette uvergelig vil komme på moten igjen. Disse menneskene vil neppe utgjøre grunnstammen av fremtidens mennesker. Man kan altså av dette utlede at moteriktig antrukne mennesker er et evolusjonsmessig feiltrinn.
Jeg lurte nok en gang på dette med moter da jeg i bilen en morgen på vei til jobb observerte en ung dame med restene av en dongeribukse på seg. Min første innskytelse var å stoppe bilen og ta henne med til politiet idet klærne åpenbart var revet av henne. Jeg var bekymret for voldtekt, det er jo så populært om dagen. Det så virkelig ikke bra ut, og alle medmenneskelige reflekser slo inn. Min eldste datter var med og kunne berolige meg. Det dreide seg selvsagt om moter.
Det viser seg altså at det nå er in med klær som er revet i filler. Siden jeg har tenåringsdøtre får jeg selvsagt førstehånds informasjon om utviklingen. Det dreier seg om betydningen av å ha klær som ser ut som mine. Altså klær som er slitt ut gjennom års bruk, evt bruk hardt i fysisk arbeide. Det nye er at brukerne av disse klærne på ingen som helst måte har slitt dem ut selv. Begrepet fysisk arbeide er vel også noe som nok lå temmelig fjernt for den ovenfornevnte unge, åpenbart moteriktig antrukne, damen. Her gjetter jeg selvsagt vilt, helt uavhengig av de 5 cm lange, sortlakkerte neglene hun prydet seg med. Men hva vet vel jeg?
Jeg spurte mitt unge orakel i passasjersetet om dette dreier seg om en type mote hvor man faktisk har forberedt seg over tid på det nye uttrykket. Altså om man i det skjulte har jobbet i klærne og slik beredt dem for den bruk de så ut til å være ment for. Igjen var jeg langt ute på viddene. Klærne er selvsagt helt nye, og med de rette merkene temmelig kostbare også. Det neste logiske spørsmål ble da naturligvis hvorfor man bruker gode penger på nye, dyre klær for så å rive dem i filler? Min datter så på meg med det blikket hvori jeg kunne speile meg og se en dinosaur.
Jeg burde jo ha skjønt at moter og fornuft ikke er kompatible størrelser. Klærne er selvsagt ferdig ødelagt av produsenten før du bruker et halvt statsbudsjett på å kjøpe dem, for så å kunne bruke dem noen dager før de er ferdig utslitte og må kastes. Definisjonen på mote er altså mer omfattende enn jeg innledet dette med. Jeg ser nå at moter beskriver noe som er så stygt at det stadig må endres, og som i tillegg er totalt ubrukelig idet det ikke virker over en viss tid.
Jeg forsøkte, overfor min datter, å påpeke at jeg, hennes kjødelige far, faktisk kunne anses som en trendetter, idet jeg har gått med hullete, utslitte bukser i perioden før dette ble mote, ja faktisk hele mitt liv til nå.. Jeg forsøkte videre å vise til meg selv som rådgiver når hun skulle ha nye klær, siden jeg jo både er i stand til å forutse det kommende motebildet, og i tillegg produsere ferdig utslitte klær, som nå er det nye. Jeg fikk ikke inntrykk av at jeg hadde noen stor fremtid som rådgiver innen feltet likevel. Jeg forsøkte også å spare noen kroner ved og foreslå at hennes mor kunne legge opp noen av mine moteriktig utslitte bukser slik at hun kunne være et moteikon uten at jeg gikk konkurs. Igjen manglet jeg følelsen av å bli tatt på alvor.
Når jeg tenker meg om er det i det hele tatt lenge siden jeg har blitt tatt på alvor i motediskusjoner, dette i den grad jeg overhodet noen gang har blitt tatt på alvor i denne sammenheng. Jeg kan likevel ikke unnlate å tenke mitt når jeg ser på hva mennesker rundt meg er villige til å finne på for å kunne anses som moteriktig antrukne.
Med noen år på baken, har jeg også en erfaring som viser at moter har en tendens til å gjenta seg selv. Dette viser at ikke alle mennesker vil greie seg i et darwinistisk perspektiv. Altså, noen mennesker som da jeg var ung opplevde å slite både leddbånd og brekke bein som følge av de høyhælte treskoene datidens mote foreskrev, vil igjen utsette seg for invalidisering som følge av at dette uvergelig vil komme på moten igjen. Disse menneskene vil neppe utgjøre grunnstammen av fremtidens mennesker. Man kan altså av dette utlede at moteriktig antrukne mennesker er et evolusjonsmessig feiltrinn.
tirsdag 9. mai 2017
Min kriminelle bakgrunn
Jeg vokste opp i en familie av kriminelle. Kanskje ikke ordentlige kriminelle slike som volds og seksualforbrytere, eller endog hvitsnippforbrytere som vi kjenner i dag. Neida, vår kriminelle bakgrunn er av en litt annen, mer uskyldig, art. Likevel er det ikke til å underslå at min yngre bror faktisk ble født som ordentlig, hardbarket kriminell. Han var intet mindre enn kriminell allerede ved fødsel, kanskje til og med i mors liv, uten at jeg skal ta stilling til om dette kunne vært god nok grunn til abort etter datidens standard.
Det var ikke noen liten forbrytelse han var skyldig i da han kom til verden. Vi snakker faktisk om den fødte vanekriminell som aldri har vedkjent seg den minste anger for sine synder. Han ankom verden i juli 1971, et knapt år før straffelovens paragraf 213, som kriminaliserte homofili, ble opphevet ved lov 21 april 1972. Hadde de fersket han på fødestua hadde han kunnet se frem til 1 års fengsel for sine misgjerninger. Det hadde i det minste spart mine foreldre for kostnadene for barnehage.
For oss andre var kriminaliteten av en annen, i samtiden, mindre alvorlig art enn radikalisert, fundamentalistisk homofili. Noe av dette ble ikke engang sett på som kriminalitet, man fikk faktisk betalt for å utføre den. Vi snakker om granplanting. Over den ganske landsdel hadde styresmaktene i sin visdom, får man anta, funnet at det var en genistrek å plante gran fra fjære til fjell. Som guttunge tjente jeg og min eldre bror gode penger på å plante gran fra tidlig morgen og så lenge vi orket daglig om somrene. Personlig minnes jeg deltakelse i granplanting fra langt nede i Håkvik og til og med Sjursheim.
Nå skal det sies at det på den tiden ikke var det minste kriminelt ved virksomheten. Som nevnt, var dette statlig initiert og finansiert. Det er først i dag, når man ser resultatene av galskapen, at man forstår fagfolk som mener dette burde vært kriminelt. Saken er iht. de nevnte fagfolk at man trodde grana ikke var i stand til å formere seg videre her nord. Så feil kan man jaggu ta. Slik sett er kanskje både jeg, pappa, bestefar og min eldre bror frikjent for personlig ansvar, selv om vi aktivt utøvde miljøkriminalitet uaktsomt så og si.
Det er likevel ikke til å komme fra at det foregikk ting som definitivt ville kunnet bli sett på som kriminalitet om det ikke var for at man så litt stort på det den gang. Betalingen for granplanting var pr plantet gran. Man fikk utlevert feks 1000 tusen granplanter, pakket i bunter på 25 om jeg ikke husker feil. Om man da leverte tilbake 300 planter fikk man betalt for de 700 plantede trær. Nå begynner det sikkert å demre for enkelte. Vi leverte selvsagt ikke tilbake det vi ikke plantet. Jeg må innrømme at jeg selv er ansvarlig for såkalt dyngeplanting. Dette foregikk slik at man grov ned en hel kasse i et hull, dermed hadde man betaling for den nedgravde kassen også. Det var gode penger i slikt. Dette er heldigvis strafferettslig foreldet i dag. Dessuten har min moral innen området forbedret seg kraftig med årene.
En annen aktivitet, som faktisk kunne avstedkomme relativt kraftige reaksjoner, var slang. For yngre lesere er slang det å snike seg inn i åkrene til folk og naske med seg gulrøtter, neper og annet knask. Det var ikke så mye for knaskingen som det var for spenningen. Egentlig ønsket man jo at man skulle bli oppdaget, for all del ikke gjenkjent, for så å stikke av i mørket med en sur grinebiter av en overvektig bonde etter. Det var viktig at vedkommende var overvektig, evt skrøpelig nok slik at man ikke ble løpt opp og tatt. Slike stunt var allment akseptert bare man ikke ble tatt, ikke helt ulikt den tilsynelatende holdningen blant rikinger som gjemmer unna formuen sin i skatteparadis i dag. Forskjellen var vel i grunn at vi faktisk ble utsatt for sanksjoner om vi ble tatt.
Det ble ansett som relativt uskyldig å nappe med seg noen gulrøtter. Verre var det med tyveri. Det er viktig å skille mellom datidens forståelse av å naske, hvor man stjal noen gulrøtter man faktisk spiste, og det å ta noe som faktisk ikke var ditt og beholde det, feks penger eller redskaper På den tiden var det stor forskjell på disse tingene selv om forskjellen kanskje ikke er like åpenbar i dag. Tyveri var å sammenligne med hærverk og ble slått hardt ned på. Om det fremkom udokumenterte beskyldninger om slang, hadde du foreldrene i ryggen og unngikk sanksjoner utover pappas "neimen dette var ikke bra gutt", gjerne uttalt med et smil. Hadde du derimot stjålet eller begått hærverk var det ingen vei utenom. Foreldrene (ihvertfall foreldrene til de av oss som ikke senere ble vanekriminelle) tok et fast tak i øret og ledet deg til offeret for hærverket. Her fikk du så det holdt, først av offeret og dernest av dine egne foreldre. Du ble på en måte fordømt i stereo før du ble satt til å luke i hagen til den utsatte bonden inntil han fant ut at du hadde fått svi nok. Deretter ansatte han deg gjerne med betaling resten av sommeren hvis du gjorde god nok jobb. En type rehabiliteringsarbeid som fungerte bra får en si.
Vi tjente penger på å hogge veistikker også. Bunter på 25 ble levert hos veivesenet til bruk om vinteren. Kun bjørk uten kvist ble tatt i mot. Det var god butikk å samle inn tørre stikker fra fjoråret i veikanten om våren og bunte disse inne bak friske stikker. Igjen ikke ulikt endel hvitsnippforbrytere av i dag. Forskjellen her var at vi umiddelbart ble svartelistet og utestengt fra levering om vi ble oppdaget. Det var dermed vanskelig å gjenta suksessen, noe ulikt realiteten for dagens globale, økonomiske svindlere.
Med årene har både viljen til risiko, samt evnen til å løpe fra bønder blitt mer begrenset. Det ville jo også vært en smule mer sosialt stigmatiserende om man som voksen i såkalt god stilling skulle bli tatt for gulrotslang. Det er vel også tvilsomt om pappa ville vært tjent med å ta meg i øret. Selv kaller jeg det forbedret moral, men det hadde jaggu vært gøy å dra på gulrotslang igjen.
Det var ikke noen liten forbrytelse han var skyldig i da han kom til verden. Vi snakker faktisk om den fødte vanekriminell som aldri har vedkjent seg den minste anger for sine synder. Han ankom verden i juli 1971, et knapt år før straffelovens paragraf 213, som kriminaliserte homofili, ble opphevet ved lov 21 april 1972. Hadde de fersket han på fødestua hadde han kunnet se frem til 1 års fengsel for sine misgjerninger. Det hadde i det minste spart mine foreldre for kostnadene for barnehage.
For oss andre var kriminaliteten av en annen, i samtiden, mindre alvorlig art enn radikalisert, fundamentalistisk homofili. Noe av dette ble ikke engang sett på som kriminalitet, man fikk faktisk betalt for å utføre den. Vi snakker om granplanting. Over den ganske landsdel hadde styresmaktene i sin visdom, får man anta, funnet at det var en genistrek å plante gran fra fjære til fjell. Som guttunge tjente jeg og min eldre bror gode penger på å plante gran fra tidlig morgen og så lenge vi orket daglig om somrene. Personlig minnes jeg deltakelse i granplanting fra langt nede i Håkvik og til og med Sjursheim.
Nå skal det sies at det på den tiden ikke var det minste kriminelt ved virksomheten. Som nevnt, var dette statlig initiert og finansiert. Det er først i dag, når man ser resultatene av galskapen, at man forstår fagfolk som mener dette burde vært kriminelt. Saken er iht. de nevnte fagfolk at man trodde grana ikke var i stand til å formere seg videre her nord. Så feil kan man jaggu ta. Slik sett er kanskje både jeg, pappa, bestefar og min eldre bror frikjent for personlig ansvar, selv om vi aktivt utøvde miljøkriminalitet uaktsomt så og si.
Det er likevel ikke til å komme fra at det foregikk ting som definitivt ville kunnet bli sett på som kriminalitet om det ikke var for at man så litt stort på det den gang. Betalingen for granplanting var pr plantet gran. Man fikk utlevert feks 1000 tusen granplanter, pakket i bunter på 25 om jeg ikke husker feil. Om man da leverte tilbake 300 planter fikk man betalt for de 700 plantede trær. Nå begynner det sikkert å demre for enkelte. Vi leverte selvsagt ikke tilbake det vi ikke plantet. Jeg må innrømme at jeg selv er ansvarlig for såkalt dyngeplanting. Dette foregikk slik at man grov ned en hel kasse i et hull, dermed hadde man betaling for den nedgravde kassen også. Det var gode penger i slikt. Dette er heldigvis strafferettslig foreldet i dag. Dessuten har min moral innen området forbedret seg kraftig med årene.
En annen aktivitet, som faktisk kunne avstedkomme relativt kraftige reaksjoner, var slang. For yngre lesere er slang det å snike seg inn i åkrene til folk og naske med seg gulrøtter, neper og annet knask. Det var ikke så mye for knaskingen som det var for spenningen. Egentlig ønsket man jo at man skulle bli oppdaget, for all del ikke gjenkjent, for så å stikke av i mørket med en sur grinebiter av en overvektig bonde etter. Det var viktig at vedkommende var overvektig, evt skrøpelig nok slik at man ikke ble løpt opp og tatt. Slike stunt var allment akseptert bare man ikke ble tatt, ikke helt ulikt den tilsynelatende holdningen blant rikinger som gjemmer unna formuen sin i skatteparadis i dag. Forskjellen var vel i grunn at vi faktisk ble utsatt for sanksjoner om vi ble tatt.
Det ble ansett som relativt uskyldig å nappe med seg noen gulrøtter. Verre var det med tyveri. Det er viktig å skille mellom datidens forståelse av å naske, hvor man stjal noen gulrøtter man faktisk spiste, og det å ta noe som faktisk ikke var ditt og beholde det, feks penger eller redskaper På den tiden var det stor forskjell på disse tingene selv om forskjellen kanskje ikke er like åpenbar i dag. Tyveri var å sammenligne med hærverk og ble slått hardt ned på. Om det fremkom udokumenterte beskyldninger om slang, hadde du foreldrene i ryggen og unngikk sanksjoner utover pappas "neimen dette var ikke bra gutt", gjerne uttalt med et smil. Hadde du derimot stjålet eller begått hærverk var det ingen vei utenom. Foreldrene (ihvertfall foreldrene til de av oss som ikke senere ble vanekriminelle) tok et fast tak i øret og ledet deg til offeret for hærverket. Her fikk du så det holdt, først av offeret og dernest av dine egne foreldre. Du ble på en måte fordømt i stereo før du ble satt til å luke i hagen til den utsatte bonden inntil han fant ut at du hadde fått svi nok. Deretter ansatte han deg gjerne med betaling resten av sommeren hvis du gjorde god nok jobb. En type rehabiliteringsarbeid som fungerte bra får en si.
Vi tjente penger på å hogge veistikker også. Bunter på 25 ble levert hos veivesenet til bruk om vinteren. Kun bjørk uten kvist ble tatt i mot. Det var god butikk å samle inn tørre stikker fra fjoråret i veikanten om våren og bunte disse inne bak friske stikker. Igjen ikke ulikt endel hvitsnippforbrytere av i dag. Forskjellen her var at vi umiddelbart ble svartelistet og utestengt fra levering om vi ble oppdaget. Det var dermed vanskelig å gjenta suksessen, noe ulikt realiteten for dagens globale, økonomiske svindlere.
Med årene har både viljen til risiko, samt evnen til å løpe fra bønder blitt mer begrenset. Det ville jo også vært en smule mer sosialt stigmatiserende om man som voksen i såkalt god stilling skulle bli tatt for gulrotslang. Det er vel også tvilsomt om pappa ville vært tjent med å ta meg i øret. Selv kaller jeg det forbedret moral, men det hadde jaggu vært gøy å dra på gulrotslang igjen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)