Min kriminelle bakgrunn

Jeg vokste opp i en familie av kriminelle. Kanskje ikke ordentlige kriminelle slike som volds og seksualforbrytere, eller endog hvitsnippforbrytere som vi kjenner i dag. Neida, vår kriminelle bakgrunn er av en litt annen, mer uskyldig, art. Likevel er det ikke til å underslå at min yngre bror faktisk ble født som ordentlig, hardbarket kriminell.  Han var intet mindre enn kriminell allerede ved fødsel, kanskje til og med i mors liv, uten at jeg skal ta stilling til om dette kunne vært god nok grunn til abort etter datidens standard.

Det var ikke noen liten forbrytelse han var skyldig i da han kom til verden. Vi snakker faktisk om den fødte vanekriminell som aldri har vedkjent seg den minste anger for sine synder. Han ankom verden i juli 1971, et knapt år før straffelovens paragraf 213, som kriminaliserte homofili, ble opphevet ved lov 21 april 1972. Hadde de fersket han på fødestua hadde han kunnet se frem til 1 års fengsel for sine misgjerninger. Det hadde i det minste spart mine foreldre for kostnadene for barnehage.

For oss andre var kriminaliteten av en annen, i samtiden, mindre alvorlig art enn radikalisert, fundamentalistisk homofili. Noe av dette ble ikke engang sett på som kriminalitet, man fikk faktisk betalt for å utføre den. Vi snakker om granplanting. Over den ganske landsdel hadde styresmaktene i sin visdom, får man anta, funnet at det var en genistrek å plante gran fra fjære til fjell. Som guttunge tjente jeg og min eldre bror gode penger på å plante gran fra tidlig morgen og så lenge vi orket daglig om somrene. Personlig minnes jeg deltakelse i granplanting fra langt nede i Håkvik og til og med Sjursheim.

Nå skal det sies at det på den tiden ikke var det minste kriminelt ved virksomheten. Som nevnt, var dette statlig initiert og finansiert. Det er først i dag, når man ser resultatene av galskapen, at man forstår fagfolk som mener dette burde vært kriminelt. Saken er iht. de nevnte fagfolk at man trodde grana ikke var i stand til å formere seg videre her nord. Så feil kan man jaggu ta. Slik sett er kanskje både jeg, pappa, bestefar og min eldre bror frikjent for personlig ansvar, selv om vi aktivt utøvde miljøkriminalitet uaktsomt så og si.

Det er likevel ikke til å komme fra at det foregikk ting som definitivt ville kunnet bli sett på som kriminalitet om det ikke var for at man så litt stort på det den gang. Betalingen for granplanting var pr plantet gran. Man fikk utlevert feks 1000 tusen granplanter, pakket i bunter på 25 om jeg ikke husker feil. Om man da leverte tilbake 300 planter fikk man betalt for de 700 plantede trær. Nå begynner det sikkert å demre for enkelte. Vi leverte selvsagt ikke tilbake det vi ikke plantet. Jeg må innrømme at jeg selv er ansvarlig for såkalt dyngeplanting. Dette foregikk slik at man grov ned en hel kasse i et hull, dermed hadde man betaling for den nedgravde kassen også. Det var gode penger i slikt. Dette er heldigvis strafferettslig foreldet i dag. Dessuten har min moral innen området forbedret seg kraftig med årene.

En annen aktivitet, som faktisk kunne avstedkomme relativt kraftige reaksjoner, var slang. For yngre lesere er slang det å snike seg inn i åkrene til folk og naske med seg gulrøtter, neper og annet knask. Det var ikke så mye for knaskingen som det var for spenningen. Egentlig ønsket man jo at man skulle bli oppdaget, for all del ikke gjenkjent, for så å stikke av i mørket med en sur grinebiter av en overvektig bonde etter. Det var viktig at vedkommende var overvektig, evt skrøpelig nok slik at man ikke ble løpt opp og tatt. Slike stunt var allment akseptert bare man ikke ble tatt, ikke helt ulikt den tilsynelatende holdningen blant rikinger som gjemmer unna formuen sin i skatteparadis i dag. Forskjellen var vel i grunn at vi faktisk ble utsatt for sanksjoner om vi ble tatt.

Det ble ansett som relativt uskyldig å nappe med seg noen gulrøtter. Verre var det med tyveri. Det er viktig å skille mellom datidens forståelse av å naske, hvor man stjal noen gulrøtter man faktisk spiste, og det å ta noe som faktisk ikke var ditt og beholde det, feks penger eller redskaper På den tiden var det stor forskjell på disse tingene selv om forskjellen kanskje ikke er like åpenbar i dag. Tyveri var å sammenligne med hærverk og ble slått hardt ned på. Om det fremkom udokumenterte beskyldninger om slang, hadde du foreldrene i ryggen og unngikk sanksjoner utover pappas "neimen dette var ikke bra gutt", gjerne uttalt med et smil. Hadde du derimot stjålet eller begått hærverk var det ingen vei utenom. Foreldrene (ihvertfall foreldrene til de av oss som ikke senere ble vanekriminelle) tok et fast tak i øret og ledet deg til offeret for hærverket. Her fikk du så det holdt, først av offeret og dernest av dine egne foreldre. Du ble på en måte fordømt i stereo før du ble satt til å luke i hagen til den utsatte bonden inntil han fant ut at du hadde fått svi nok. Deretter ansatte han deg gjerne med betaling resten av sommeren hvis du gjorde god nok jobb. En type rehabiliteringsarbeid som fungerte bra får en si.

Vi tjente penger på å hogge veistikker også. Bunter på 25 ble levert hos veivesenet til bruk om vinteren. Kun bjørk uten kvist ble tatt i mot. Det var god butikk å samle inn tørre stikker fra fjoråret i veikanten om våren og bunte disse inne bak friske stikker. Igjen ikke ulikt endel hvitsnippforbrytere av i dag. Forskjellen her var at vi umiddelbart ble svartelistet og utestengt fra levering om vi ble oppdaget. Det var dermed vanskelig å gjenta suksessen, noe ulikt realiteten for dagens globale, økonomiske svindlere.

Med årene har både viljen til risiko, samt evnen til å løpe fra bønder blitt mer begrenset. Det ville jo også vært en smule mer sosialt stigmatiserende om man som voksen i såkalt god stilling skulle bli tatt for gulrotslang. Det er vel også tvilsomt om pappa ville vært tjent med å ta meg i øret. Selv kaller jeg det forbedret moral, men det hadde jaggu vært gøy å dra på gulrotslang igjen.