Barndommens fjell

I min barndom fantes det egentlig ikke fjell. De var selvsagt der, men de opplevdes ikke som fjell. De virker egentlig mye mer som fjell i dag, selv om de strengt tatt har blitt mindre med årene pga slitasje av vær og vind, altså forvitring. Nå har jo ikke dette noen praktisk betydning i høydemeter å snakke om til tross for at de unektelig har forvitret noe. Likevel hører begrepet forvitring med når vi skal snakke om hvorfor fjellene syntes så mye mindre før. Dette kommer jeg tilbake til.

Da jeg var yngre rekte jeg rundt i min barndoms fjell på kryss og tvers. Det var nemlig for så lenge siden at det ikke fantes datamaskiner, smarttelefoner og nettbrett. Skulle vi ha et nettbrett måtte vi pent gå på sløyden og snekre et selv. Av denne grunn visste vi mindre om det å kjede seg også. For min del ble det jakt og fiske. Disse interessene ble såpass altoppslukende at mine foreldre tidvis anså dette som et langt større problem enn om jeg satt inne en søndag og kjedet meg. Da kunne vi i det minste snakke sammen. Disse samtalene kunne gjerne ta form slik: "Ikke sitt her og lat deg, gå ut og øv på å rygge med tilhenger", hvorpå jeg svarte "ok"! Det ble lite kjedsomhet av slikt, dessuten kan jeg faktisk rygge med henger.

Men tilbake til fjellene. Jeg sprang, som sagt rundt der, med fiskestang eller hagle, noen gang begge deler. Hvis jeg skulle gjort det samme i dag ville jeg stadig måttet se til høyre eller venstre, opp eller ned, for kryssende trafikk. Det var nemlig slik i den tiden at toppturer ikke var oppfunnet. Vi drev for det meste der det var fiskevann og rypeterreng, dette omfattet i liten grad toppene. Selvsagt gikk vi av og til helt opp på feks Dronninga, men vi laget ikke noe leven av det og skrev aldri i noen bok. Det fantes heller ikke noen facebook å legge ut bilder på så vi kunne skryte av å ha vært der. Hadde vi hatt facebook ville vi sannsynligvis heller ikke ha sett at det var noe å skryte av. Hadde vi hatt facebook ville vi ikke engang ha visst hvordan vi skulle legge ut ting der siden det ikke var oppfunnet og vi dermed manglet opplæring til å gjøre slikt. Det skal sies at vi hadde kamera og slik mulighet til å ta bilder om vi ville. Det tok ikke mer enn et par uker å få bildene fremkalt heller. I fotoalbumene skrev vi gjerne litt tekst knyttet til bildene.

I dag må man ta høyde for kollisjoner siden det er så mye kryssende trafikk på grunn av toppturturistene. Facebook kommer nok til å flomme over av diskusjoner om hvem som har vikeplikt om noen år. Kollisjoner mellom fiskere og toppturturister blir nok nyhetssaker og støttegrupper for hver part dukker opp.

For oss som var unge var fjellene hverken høye eller lave. De bare var der, og de egnet seg utmerket til å gå i. Vi vandret rundt som noen tullinger, fisket og jaktet og skjønte overhodet ikke hvor kjedelig det egentlig var uten mobiltelefon. Det har sikkert noe med manglende skolegang å gjøre. Vi hadde rett og slett ikke utdanning til å forstå hvor ille vi kjedet oss. I dag ser jeg jo at jeg med såkalt høyere utdanning bruker mye mer tid på datamaskin enn på fjellet, jeg har nok lært mer om kjedsomhet enn jeg visste da.

Men i fjellene dro vi, ukedags ettermiddag som helg. Noen gang overnattet vi også, med telt eller uten. Jeg tør ikke tenke på hva vi ville ha gjort om vi den gang hadde hatt utdanning nok til å forstå at det ikke var 4Gdekning i fjellet. Vi hadde nok neppe turt å dra ut. Hadde vi da forstått at uten GPS og mobil med dekning til å ringe når ulykken var ute, ville vi vært i trøbbel. Siden vi ikke forsto at dette var livsnødvendigheter overlevde vi rett og slett fordi vi ikke skjønte bedre. Heldigvis vet jeg bedre i dag og har både GPS og mobil.

Men fjellene var, som nevnt, ikke bratte. De eksisterte, som en arena for de av oss som ennå ikke hadde forstått gleden av å kjede seg. Vi gikk opp og ned uten tanke på at det dreide seg om mange høydemeter. Ingen tenkte over at våre fjell faktisk var bratte eller høye. Jeg husker godt hvor stor fisken vi fikk i elva var. Den var vanvittig diger. Håkvikelva ga til enhver tid storfangst både hva antall og vekt angikk. I dag får vi mindre fisk i den samme elva. Det kan selvsagt ha noe å gjøre med at vi er blitt større, men jeg liker helst å tenke at alt var større før. Det meste syntes større før. Jeg var i sommer innom vannet jeg badet i som 7-8 åring på Nesna. Jeg husket hvor fantastisk stort og flott det var. Jeg ble veldig skuffet. Det var i sommer veldig lite og jeg kunne vasset lett over der jeg mintes eventyrlige dyp hvor store sjøormer gjemte seg.

Dette med at ting var større før gjelder ikke fjellene. De var både lavere og hadde slakere bakker. Dette er jo i strid med all kunnskap jeg har tilegnet meg med årene, og det er her vi kommer tilbake til det med forvitring. Etter retten skulle det vært lettere i dag å klatre i de nevnte fjell. Vitenskapen viser oss jo at de faktisk er blitt både lavere og slakere enn de oppleves i dag, nettopp på grunn av forvitring over tid. Det var dette jeg grublet på da jeg sakte klatret trappene opp til kontoret i går. Trappene har faktisk også blitt brattere og med flere trinn enn i fjor, stikk i strid med all forskning.

Det er dette med at forvitringen også gjelder en selv. Tidens tann sliter i liten grad på fjellet i forhold til hva den gjør med oss. Etter femti år kan du knapt registrere slitasje på min barndoms fjell. Da er det noe annet med min egen kropp. I hodet føltes fjellene mindre før, mens kroppen er av en annen oppfatning i dag. Det er forbitret at man forvitrer. Forbitring er en følge av forvitring!