Gjesteblogger Nora Løkeng

I dag slipper jeg noe så sjeldent som en gjesteblogger til. Min datter (heretter arveløs) har funnet det for godt å ironisere over sin far. Jeg leier henne herved ut til husvask og barnepass, idet hun er ukepengeløs heretter.

Rosablogger…?

Hva er en rosablogger? En som legger ut triste depressive ting, dårlige bilder og bare skriver tull, legger ut bilder av sminke, mat som du bestilte på en fancy restaurant og solnedgangen i Spania som var “helt sinnsyk fin”. Eller kanskje bilder av barnet ditt som du fikk da du var 14 år, og så kaller du deg Mamma til Michelle, og ender opp med å bli kjempe berømt? Se på Sophie Elise, mesteparten av hennes bilder og blogginnlegg består av lettkledde bilder på stranden, solnedganger og hele pakka. Hun er det man vil kalle en ordentlig rosablogger, og hun er kjempe berømt. Klart hun har tatt botox litt her og der, men det er vel det rosabloggere må, ikke sant? For at de skal bli en “ekte” rosablogger.

La oss gå tilbake ett år i tid. Vi satt rundt middagsbordet da pappa plutselig brøt ut med det siste jeg  hadde sett for meg, “Nora, jeg skal starte en blogg, en rosablogg, jeg skal bli rosablogger”. Det måtte prosesseres noen ganger rundt i hjernen min før jeg tenkte, “syke mann, du er snart 50 år gammel, også skal du starte en rosablogg”? Jeg så for meg pappa legge ut bilder av sminke, matbilder på fancy restauranter og av solnedgangen som var så vakker når han var på reise til Spania (selv om han aldri har vært i Spania). Jeg trodde han prøvde å bli like stor som Sophie Elise, eller Mamman til Michelle. Han skulle ta botox i leppene og bli skikkelig “pen”, ikke sant? Men selvfølgelig var det feil. Han skulle jo ikke bli som dem, han skulle lage en ny trend innenfor rosablogging.

Hjemme nå er det mye snakk om bloggingen hans. Husker sist vi satt i bilen i lag og trente hundene.Vi snakket om noe med en venninne av meg, plutselig sier han: “Nora, ta mobilen min og skriv ned dette på notater”. Han skulle skrive et nytt blogginnlegg, og så begynner han å bli gammel jo, så han husker ikke sånt etter noen timer når han skal begynne å skrive.

Siden han er “rosablogger”, men ikke legger ut bilder av sminke, god mat (unntatt pinnekjøttet) eller solnedgangen i Spania, må han jo ha en viss interesse for ting som er rosa. Jeg husker jeg hørte han milevis unna da han marsjerte stolt inn på rommet mitt og forklarte at han hadde bestilt seg ny slede. “Hvorfor er det en så big deal”, spurte jeg. Den var jo selvfølgelig rosa. Knæsj rosa som lyser i mørket. Og siden han har begynt å bli en eldre mann med dårlig rygg, er det et sete bak på sleden som han kan hvile ryggen på når han kjører langt.

Selvfølgelig skulle bloggen også få se den nye, fine, knæsj rosa sleden hans som lyser i mørket. “Ut å ta bilde”, sa han og forsvant.

Det er ikke sånn at han satser på mange lesere, for å si det sånn. Hvis du er interessert i rosablogging, går du ikke dit og leser. Men han har jo et par lesere, spesielt mine venner. Mine venner ja, hvorfor det egentlig? Han legger jo ut det motsatte av hva en “ekte” rosablogger skal. “Faren din er drit morsom Nora”! Den hører jeg ofte. Han er morsom, hvis du snakker med han eller møter han. Men på bloggen vet jeg altså ikke. Vet du hvorfor? Aldri lest den. Jeg leser mye rart som kommer opp her og der. Det hender faktisk en gang i blant at jeg leser om Sophie Elise eller Mamman til Michelle. De legger jo ikke egentlig ut så mye interessant for meg. Men når Anna Rasmussen,også kalt Mamman til Michelle, får sitt tredje barn i en alder av 21 år, er det jo litt interessant å se. Men tilbake til en annen rosablogg, han er ihvertfall veldig stolt av den. Han koser seg i sofaen når han har postet et nytt blogginnlegg og han vet det er artig. For han er god å skrive, det skal han ha. Og så kommenterer vennene hans på facebook der han har delt innlegget.

Her om dagen sa han, Nora, du skal få arve rosabloggen min når jeg ikke gidder mer. Jeg kan arve mye av han, men “rosabloggen” er vel ikke det som frister mest.

Hvis vi ser tilbake til toppen, er vel ikke pappa det man ville kalt en “ekte” rosablogger. Heller det man ville kalt en raring som liker rosa ting, men noen må jo ta den rollen i samfunnet også. Man kan ikke sammenligne de tre bloggerne her da. Ingen av dem er lik. Så kanskje flere 50-åringer bør hive seg på trenden?

Rutiner og retoriske spørsmål

"Er det faste plasser, eller..."? Alle som noen gang har hatt middagsgjester har fått dette spørsmålet. Spørsmålet er selvsagt retorisk ment, idet spørsmålsstiller utmerket godt vet at det er faste plasser i ethvert hjem. Der sitter far, der sitter mor, osv. Det bare er sånn. Vi velger likevel alltid å lyve. Vi svarer avkreftende med en liten latter at det slett ikke er faste plasser her. Dette sier vi mens vi stiller oss opp på vår egen plass for å markere. Gjestene kan sette seg hvor de vil, bare de holder seg langt unna akkurat denne plassen, og denne, og denne, og så videre.

Om du deltar på seminar, vil du oppleve at mennesker har en hang til faste plasser. Det samme skjer på hvert eneste kurs/seminar (hva pokker er egentlig forskjellen på kurs og seminar) jeg har vært på. Man går inn, finner seg en plass og setter seg ned. Etter en tid blir det pause. Man går ut, drikker kaffe og finner nøyaktig samme plass når man går inn igjen. Om seminaret varer over flere dager, kan du jo gjette hvor man sitter dag 2 og 3? Nøyaktig samme plass. Det verste er at dette ikke endrer seg heller. Ingen av de andre setter seg på ny plass. Dermed er det møysommelig oppbygde systemet trygt fordi vi mennesker alltid har faste plasser, vi er villige til å ofre en finger heller enn å bytte plass. Selvsagt hender det at noen er borte 1. dag og kommer til dag 2. Her kan mye stygt skje idet nykommeren enda ikke har satt seg inn i reglene. Noen går rett inn, setter seg ned og lurer på hvorfor de blir uglesette resten av seminaret. Et tips til nykommere, som kommer til 2. dag. Vent til alle har satt seg og sett deg så der det måtte være ledig, da vil kanskje folk snakke med deg i pausene etterpå likevel.

Vi er vanedyr, som andre dyr. Det vi er vant med er trygt. Da jeg og fruen studerte, og noen år etterpå, spedde vi på økonomien ved å jobbe som avløsere på diverse gårder. Melking av kyr og geiter ga kjærkomne tilskudd i slunkne studentkasser. Første dag under omvisningen påpekte alltid bonden hvordan han gjorde det, før han avsluttet med at vi selvsagt gjorde som vi ville. Bare tullprat naturligvis. Du kunne bare prøve å sette kosten på feil plass. Hver og en av de bøndene vi jobbet for var inne i fjøset når vi var dratt for å se at vi satte redskapene på samme plass som de brukte stå, samt at traktoren stod nøyaktig den veien, og ikke andre vei. Det ble aldri nevnt, men du kan  ta gift på at du fant traktoren snudd rett vei når du kom for å ta kveldsstellet.

Rutiner er en avart av faste plasser, eller kanskje er det faste plasser som er et resultat av rutiner. Ikke godt å si. Jeg har tidligere jobbet i et system som baserte mye av sin virksomhet på det trygge i gode, faste rutiner. Jeg tenker på forsvaret. Her har alt sin plass og ingenting overlates til tilfeldighetene. Sjefen for grønn tape har kontor til høyre for sjefen for svart tape. Oppstillinger av ulike typer var daglige rutineøvelser. Av og til hadde man svært formelle slike. Der skulle det gjerne utdeles medaljer og slikt. Her er rutiner og innøvd vane helt avgjørende. En høyere sjef går rundt og ser svært alvorlig ut. Han stillerseg foran en annen i uniform. Begge ser hverandre i øynene uten å fortrekke en mine. Under blikkutvekslingen får den som skal motta medaljen høre hvilken pokker til kar han er, før han får medaljen. Det tjener den militære utdanningen til den største ære at de har faste rutiner for å utdanne voksne folk som kan gjennomføre dette uten å briste i latter. Det var kanskje like greit at min karriere som offiser ble avsluttet relativt tidlig.

Når du har vært på butikken og handlet skjer det samme hver fordømte gang. Kassadama spør først om jeg skal ha kvitteringen. Hvorfor pokker spør hun om det? Kvitteringen er min den. Hun kan holde kjeft og gi meg den. Hun kunne like gjerne spurt om jeg ville ha tilbake vekslepengene. Deretter spør hun om jeg trenger en pose. På disken ligger det 4 pakker melk, 3 kaffeposer, 2 stk kjøttdeig, 1 pose poteter og 8 øl. Hvordan i helvete hadde hun tenkt jeg skulle få dette med uten en pose? Selvsagt skal jeg ha pose! Jeg skal ha 2, og ingen spørsmål!

Vår hang til faste rutiner har også positive sider. I dag oppleves det som svært ubehagelig å kjøre bil uten sikkerhetsseler. Vanens makt har med årene greid å få meg til å oppleve det som direkte ubehagelig å starte bilen uten først å ha tatt på selene. Det blir også ansett som direkte uansvarlig å la barn sitte løse i bil. Noen vaner er altså udelt positive.

Ellers er det å bemerke hva vaner angår at faste rutiner har hjulpet oss menn i større og større grad. Etter å ha trodd i hundrevis av år at vi kunne styre våre fruer, er det nå behagelig å ha gode rutiner på å la ting surre inn det ene øret før det siver langsomt ut av det andre. "Javel kjære" er innarbeidet vane i de fleste hjem og betyr at man unngår trøbbel, selv uten å ane hva som faktisk var et problem.  Damers vaner hva lytting angår er ikke som menns, hvor det går inn det ene og ut det andre øret. De suger til seg alt med begge ører, før det kommer rett ut av kjeften på sekundet. Ups. På tide med et lite "javel kjøre".