"Er det faste plasser, eller..."? Alle som noen gang har hatt middagsgjester har fått dette spørsmålet. Spørsmålet er selvsagt retorisk ment, idet spørsmålsstiller utmerket godt vet at det er faste plasser i ethvert hjem. Der sitter far, der sitter mor, osv. Det bare er sånn. Vi velger likevel alltid å lyve. Vi svarer avkreftende med en liten latter at det slett ikke er faste plasser her. Dette sier vi mens vi stiller oss opp på vår egen plass for å markere. Gjestene kan sette seg hvor de vil, bare de holder seg langt unna akkurat denne plassen, og denne, og denne, og så videre.
Om du deltar på seminar, vil du oppleve at mennesker har en hang til faste plasser. Det samme skjer på hvert eneste kurs/seminar (hva pokker er egentlig forskjellen på kurs og seminar) jeg har vært på. Man går inn, finner seg en plass og setter seg ned. Etter en tid blir det pause. Man går ut, drikker kaffe og finner nøyaktig samme plass når man går inn igjen. Om seminaret varer over flere dager, kan du jo gjette hvor man sitter dag 2 og 3? Nøyaktig samme plass. Det verste er at dette ikke endrer seg heller. Ingen av de andre setter seg på ny plass. Dermed er det møysommelig oppbygde systemet trygt fordi vi mennesker alltid har faste plasser, vi er villige til å ofre en finger heller enn å bytte plass. Selvsagt hender det at noen er borte 1. dag og kommer til dag 2. Her kan mye stygt skje idet nykommeren enda ikke har satt seg inn i reglene. Noen går rett inn, setter seg ned og lurer på hvorfor de blir uglesette resten av seminaret. Et tips til nykommere, som kommer til 2. dag. Vent til alle har satt seg og sett deg så der det måtte være ledig, da vil kanskje folk snakke med deg i pausene etterpå likevel.
Vi er vanedyr, som andre dyr. Det vi er vant med er trygt. Da jeg og fruen studerte, og noen år etterpå, spedde vi på økonomien ved å jobbe som avløsere på diverse gårder. Melking av kyr og geiter ga kjærkomne tilskudd i slunkne studentkasser. Første dag under omvisningen påpekte alltid bonden hvordan han gjorde det, før han avsluttet med at vi selvsagt gjorde som vi ville. Bare tullprat naturligvis. Du kunne bare prøve å sette kosten på feil plass. Hver og en av de bøndene vi jobbet for var inne i fjøset når vi var dratt for å se at vi satte redskapene på samme plass som de brukte stå, samt at traktoren stod nøyaktig den veien, og ikke andre vei. Det ble aldri nevnt, men du kan ta gift på at du fant traktoren snudd rett vei når du kom for å ta kveldsstellet.
Rutiner er en avart av faste plasser, eller kanskje er det faste plasser som er et resultat av rutiner. Ikke godt å si. Jeg har tidligere jobbet i et system som baserte mye av sin virksomhet på det trygge i gode, faste rutiner. Jeg tenker på forsvaret. Her har alt sin plass og ingenting overlates til tilfeldighetene. Sjefen for grønn tape har kontor til høyre for sjefen for svart tape. Oppstillinger av ulike typer var daglige rutineøvelser. Av og til hadde man svært formelle slike. Der skulle det gjerne utdeles medaljer og slikt. Her er rutiner og innøvd vane helt avgjørende. En høyere sjef går rundt og ser svært alvorlig ut. Han stillerseg foran en annen i uniform. Begge ser hverandre i øynene uten å fortrekke en mine. Under blikkutvekslingen får den som skal motta medaljen høre hvilken pokker til kar han er, før han får medaljen. Det tjener den militære utdanningen til den største ære at de har faste rutiner for å utdanne voksne folk som kan gjennomføre dette uten å briste i latter. Det var kanskje like greit at min karriere som offiser ble avsluttet relativt tidlig.
Når du har vært på butikken og handlet skjer det samme hver fordømte gang. Kassadama spør først om jeg skal ha kvitteringen. Hvorfor pokker spør hun om det? Kvitteringen er min den. Hun kan holde kjeft og gi meg den. Hun kunne like gjerne spurt om jeg ville ha tilbake vekslepengene. Deretter spør hun om jeg trenger en pose. På disken ligger det 4 pakker melk, 3 kaffeposer, 2 stk kjøttdeig, 1 pose poteter og 8 øl. Hvordan i helvete hadde hun tenkt jeg skulle få dette med uten en pose? Selvsagt skal jeg ha pose! Jeg skal ha 2, og ingen spørsmål!
Vår hang til faste rutiner har også positive sider. I dag oppleves det som svært ubehagelig å kjøre bil uten sikkerhetsseler. Vanens makt har med årene greid å få meg til å oppleve det som direkte ubehagelig å starte bilen uten først å ha tatt på selene. Det blir også ansett som direkte uansvarlig å la barn sitte løse i bil. Noen vaner er altså udelt positive.
Ellers er det å bemerke hva vaner angår at faste rutiner har hjulpet oss menn i større og større grad. Etter å ha trodd i hundrevis av år at vi kunne styre våre fruer, er det nå behagelig å ha gode rutiner på å la ting surre inn det ene øret før det siver langsomt ut av det andre. "Javel kjære" er innarbeidet vane i de fleste hjem og betyr at man unngår trøbbel, selv uten å ane hva som faktisk var et problem. Damers vaner hva lytting angår er ikke som menns, hvor det går inn det ene og ut det andre øret. De suger til seg alt med begge ører, før det kommer rett ut av kjeften på sekundet. Ups. På tide med et lite "javel kjøre".
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar