Stayerlåt på hjernen

Noen lidelser er tunge å måtte leve med. Melankoli og depresjon ligger jevnt høyt oppe på lista, sammen med vissheten om at man kjører fransk bil eller spiller trekkspill i helgene. Mennesker med kroniske lidelser og sykdommer med garantert dødelig utgang har selvsagt all mulig grunn til å tillate seg å se litt mørkt på tilværelsen i ny og ne. Det er ikke å komme fra at de ovenfornevnte ting ofte ligger til grunn for en relativt høy selvmordsstatistikk i Norge.

Med all mulig respekt og medfølelse for de som sliter med slikt, kan jeg likevel ikke unnlate å peke på noe som er ille nok å hanskes med, for de av oss som er rammet. Jeg snakker her om det å få en stayerlåt på hjernen. Altså en låt som bare kverner rundt i hodet uten å gi deg fred. Om du oppdager at du helt uten å tenke over det begynner å nynne på Last Christmas av Wham stadig vekk, gjerne med folk til stede, vet du hva ekte lidelse er.

 Hadde det enda dreid seg om låter man faktisk liker, hadde det ikke vært grunnlag for å bruke en søndag til å fundere over dette. For min del hadde det vært helt greit å nynne til Dire Straitsˋ Brothers in arms, ja gjerne synge høyt, siden jeg virkelig setter pris på akkurat den. Det er mulig mine omgivelser ikke ville visst å verdsette det på samme måte som meg selv om jeg nå stemte i med min noe særegne stemme, men det ville aldri skje. Slike låter lytter du gjene til, men det er ikke de som tvinger seg inn og setter hjernen i evighetsmodus.

Tvinges du til å nynne noe av Wham, vet du at en hverdag i rullestol, plutselig kan fortone seg som forlokkende. Ja selv MS kan ses på som et fristende alternativ. Det er likevel slik at ingen vet hva ekte lidelse er som jeg selv, ja og gjerne min familie. Ta bare de siste par dagene som eksempel. Jeg sitter og nynner til salmen Bred dina Breda Vingar, skrevet av Lina Sandell i 1860, mens jeg skriver disse linjer. I går var min kone nær ved å forlate meg idet jeg stadig kom til å la salmen runge for å lette på det ekstreme trykket som bygde seg opp.

I dag har hun stukket til fjells for å få fred, mens jeg sitter her og lider, ikke i stillhet dessverre, men tilværelsen synes mer og mer uutholdelig mens de dystre toner fra aftensalmen tvinger seg ut mellom sammenknepne lepper. Det har faktisk vært verre også. Her om dagen var det selveste begavelseshymnen fra helvete, O Bli Hos  Meg,som tvang meg i kne. Jeg satt på kontoret og grep meg i å stadig nynne på den, alt annet enn, lystige låt. Det var en tung dag, som så mange andre.

Faktum er at det som regel er salmer som setter seg fast under mitt topplokk. Oppveksten med søndagsskoler og kristne klubber, paret med utagerende kirkegang opp gjennom årene, har gitt meg et vell av salmer jeg kan utenat. De har en tendens til å tvinge seg frem og hensette meg i en tilstand av det dypeste tungsinn, kombinert med direkte grusomme psykosomatiske smerter. Det kan smerte slik i hjernen at man fort forstår hva fantomsmerter betyr og kan forårsake.

Jeg kan ikke engang legge skylden på mine foreldre for disse lidelsene. Det var ingen som tvang meg på søndags og hverdagsskoler med kristent innhold. Jeg valgte det selv. Det er først nå jeg forstår at det egentlig dreier seg om en grusom tvangslidelse og symptomene er å få salmer som stayer på hjernen. Hva angår depresjon, finnes det hjelp å få. Man kan parkere Peugeoten hos bilopphuggeren. Et trekkspill kan bygges om til peisblåser, og slik komme til nytte. Det er overhodet ingenting å gjøre med stayerlåter, og ihvertfall ikke stayersalmer. Det finnes heller ingen medfølelse å få. Jeg bare nevner min kones "varme støtte" når jeg nå må tenke på en svensk aftenhymne i dagesvis.

Min terapi er å skrive meg gjennom det. Varig Mehns novellesamling Trist som faen, vil fortone seg som en ren jubel, om jeg skulle skrive noveller basert på min lidelse. Tro meg, jeg vet hva virkelig smerte er.