Når jeg nå sitter i en såkalt god og trygg stilling i offentlig sektor, er det et resultat av det livet jeg har levd, på godt og vondt. Valg jeg har tatt i livet allerede fra tidlig, har ledet meg inn på den veien som gjør at jeg i dag er i stand til å sitte og spekulere på disse tingene, samt skrive dem ned slik at akkurat du kan lese dem. Siden jeg, i all beskjedenhet, regner meg for å være forholdsvis brukbar som skribent, må jeg nødvendigvis ha brukt tiden noenlunde godt på skolen. Dette siste vil nok både tidligere lærere , mine foreldre, venner, samt fraværsprotokoller fra skolegangen protestere kraftig mot. Mine vitnemål slår knockout på slike barnslige protester. Ut fra dem fastslår jeg at den formelle bakgrunnen for min stilling i det offentlige er god nok.
Hvordan jeg kom dit at jeg valgte den utdanningen jeg endte opp med, baserer seg også på valg, bevisste eller ubevisste. Jeg går her tilbake til min tidlige yrkeskarriere, manifestert gjennom den første betalte jobben jeg kan huske, som barnevakt. På et tidspunkt jeg var rundt 13-14 år gammel, ble jeg bedt om å passe en liten gutt, da foreldrene skulle på fest. Vedkommende familie leide leilighet hos min far, det var nok derfor jeg ble spurt. Det gikk greit å fore guttungen. Jeg mener selv at bleieskiftet også funket noenlunde. Dette til tross for at jeg aldri hadde gjort noe slikt før. Jeg fikk ham i seng, og fyren sovnet. Lett jobb. Jeg hadde fått beskjed om at det stod potetgull i et skap og at det var øl!!!! i kjøleskapet. Øl til en 14-åring?? Jeg smakte på ølet, fant ut at det smakte jævlig, og valgte dermed noe lurt. Jeg holdt meg deretter unna alkohol fram til jeg var ca 16.
Her kunne mitt valg ha vært annerledes, og slik gjort min karriere annerledes. Hadde jeg drukket meg snydens, ville jeg neppe fått barnevaktjobb på nytt, og dermed ikke tjent penger. I mangel av penger kunne jeg funnet på å stjele, noe som ville fått meg i konflikt med loven. Hadde jeg kommet i konflikt med loven, ville kanskje barnevernet blitt koplet inn. Hadde dette skjedd, kunne jeg ha havnet på institusjon, noe som fører til en rekke andre muligheter. Statistisk sett har barn på institusjon langt dårligere forutsetninger for å greie seg i livet. Kanskje ble jeg utsatt for overgrep av tvilsomme ansatte på institusjonen. Da ville i så fall statistikken det slik at det var store muligheter for at jeg selv endte opp som overgriper, og før jeg visste ordet av det satt jeg på Stortinget.
Kanskje endte jeg på institusjon, men slapp overgrepsproblematikken. Kanhende ble jeg kjent med andre ungdommer på min alder, som drev med stoff. Kanskje prøvde jeg dette, noe som ledet til kontakt med tyngre stoffer. Da oppdaget jeg plutselig hvor dyrt slikt er. Hjelpeløst fanget i avhengighet av stoff som koster en Olemic om dagen fant jeg at den eneste måten å skaffe penger nok på var å selge ræva. Jeg er stygt redd for at jeg ikke ville kunne hatt dagens levestandard om prisen noen skulle være villig til å betale for min ræv skulle ligge til grunn. Dessuten vil jeg gjerne ha ræva mi i fred.
Det kunne også endt annerledes. Pappaen i den familien jeg satt barnevakt for, solgte biler. Kanskje ble han så lei seg da han oppdaget at jeg hadde drukket meg full på øl han hadde gitt meg, at han tok meg med på jobb for å gi meg bedre verdier og unngå at det ble for mye snakk om at han faktisk hadde sjenket en mindreårig. Kanskje var det til og med franske biler han solgte. Dette kunne ført til at jeg ble fanget i nettet, uten mulighet til å komme unna, og endte opp med selv å pushe franske biler på ungdom på skråplanet. Kanskje fant jeg meg selv en dag sittende og skrive selvangivelse og oppdage at pengene jeg tjente kom fra lovlig handel med ting til folk som ikke visste bedre enn at de kjøpte denne varen. Dette ville nok ha gjort meg så trist at selvmord hadde vært å anse som en rimelig utvei.
Hadde det kommet så langt hadde denne bloggen aldri blitt skrevet, jeg hadde aldri hatt en såkalt god og trygg stilling i det offentlige, mine barn hadde ikke vært født, jeg hadde aldri kunnet harselere med franske biler, men (gud forby) kjørt rundt i en. Jeg hadde kanskje henfalt til å drikke kaffe latte eller annet svineri og samlet håret i en knute i nakken, en såkalt man bun, og slik sett ut som en virkelig luring, som avsverger kjøtt og lever som veganer for å redde verden.
Jeg er den dag i dag veldig glad for at mine smaksløker i en alder av 14 år forhindret meg fra å havne i den fallgruven som beskrevet ovenfor. Det virker for meg som det var veldig riktig å vente med øl til jeg ble 16. Jeg kan likevel ikke unnlate å gruble litt over hvilke muligheter som hadde åpnet seg om jeg hadde ventet med å smake på øl til jeg ble 18. Men det får jeg eventuelt komme tilbake til i en annen blogg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar