Når evolusjonen bommer

Evolusjoner forteller oss at den best tilpassede til enhver tid vinner kampen om tilværelsen. I utgangspunktet forklares dette med at den sterkeste hannen får flest hunner. Dette kan nyanseres noe, idet de sterkeste ofte er mest opptatt med å denge andre hanner. Dermed får gjerne den smarteste, eller kjappeste også pels på knaggen, når han sniker seg forbi slåssingen. Det er altså den best tilpassede som vinner. Dette kan med andre ord være den smarteste, raskeste, feteste, mest hårete, og så videre. Alt etter hva damene i den aktuelle arten foretrekker.

Hos menneskene er hår ganske viktig. En mann skal gjerne beholde håret også når han blir eldre. Her er det at evolusjonen ikke helt spiller på lag lengre. For noen av oss er det slik at håret forsvinner på toppen, altså hodet. Dette kan faktisk skje tidlig. Jeg har venner som mistet håret tidlig i tyveårene allerede. Dette skulle i en evolusjonsmessig sammenheng medføre at de ikke kom i posisjon til å finne seg dame og stifte familie, idet hår tilsynelatende er så viktig for en mann. Jeg hevder hår er viktig ut fra den enorme industrien vi mennesker har rundt hårprodukter. Gutta med lite hår har en tendens til å prøve det meste for å beholde håret. Parykker, tupeer og alt prøves for å beholde det, som etter retten, skulle være det eneste som gjorde at kona ikke dro. Koner er dermed ofte temmelig dumme. De har rett og slett ikke skjønt sitt eget beste, evolusjonsmessig sett, når de velger å bo sammen med en fyr uten hår.

Det er dette med hår som har satt meg på sporet av en evolusjon på ville veier. De samme vennene jeg har, som nå i femtiårene ser ut som polerte bowlingkuler på hodet, er fortsatt gift. Det ser faktisk også ut som om konene deres liker dem. Men det er mer enn dette. Selv om håret på toppen faller av, mister vi ikke håret. Det bare flytter seg. Det flytter seg nedover og faktisk også oppover. Det har seg slik at der man før hadde skikkelig mannehårete legger og lår, har disse områdene en tendens til å felle hår nesten som på toppen.

På midten derimot, gror det friskt. Når hårtapet tiltar på hodet, kan man glede seg over desto mer hår på skuldre, rygg og bryst. Hårete bryst skal jo være greia for en mann, men dette med ryggen henger jo ikke på greip. Damer liker ikke hårete rygger vistnok. Det stopper ikke der. Hadde det kun dreid seg om ryggen, kunne jo fruen løst dette enkelt med en barberhøvel, der du selv ikke rekker. Sånn ville man sett ut som en Gud med masse hår på brystet og hele pakka, riktig evolusjonsmessig tilpasset altså.

Hadde evolusjonen vært på sporet hva mannehår angår, hadde vi ikke endt opp med alt dette håret på midten. Det ser rett og slett ikke ut til at damene setter nevneverdig pris på den manken som dukker opp midt på, og gjerne litt under midten. Evolusjonsmessig blir en gorillahann mer og mer attraktiv jo mer hårete og fet han blir, spesielt om han blir helt sølvfarget. Skulle evolusjonen her følge et fornuftig mønster, ville damene formelig flokke seg rundt en middelaldrende, halvfeit fyr med sølvfagede rastafletter litt nedenfor livet. Om en slik fyr vandret rundt på stranda med krøllene tytende ut av badebuksa både foran og bak, kunne vi andre bare forlate åstedet, uten koner.

Slik er det imidlertid ikke. Det finnes overhodet ikke noen konsistens i evolusjonen når det kommer til oss mennesker. Min kone ser faktisk ut til å foretrekke meg til tross for gråe hår og en rikere flora der solen ikke skinner (nå er det selvsagt mulig jeg blir lurt her, men det ser faktisk ut som hun ennå liker meg). Det samme er tilfelle for mine venner i tilsvarende situasjon. Enten er våre koner veldig dumme, veldig loyale, eller så er evolusjonen på ville veier.

Faktum er imidlertid at hverken koner eller vi menn setter nevneverdig pris på alt det håret som har en tendens til å florere nedentil. Det er hverken pent eller praktisk. Snurrebassen ser ut som nesa til en litt grotesk utseende IS-kriger og lengre bak kan det hende det lugger når du må på do. Man finner altså fram saksa (meeeget forsiktig vel og merke) og pynter litt på det hele.

Her åpner man altså for at vi går inn og endrer på det som evolusjonen påførte oss i sin visdom. Hva er da vitsen med evolusjonen? Det er her jeg føler vi blir lurt. Konene våre forlater oss ikke selv om ingen av oss liker hårmassene evolusjonen ga oss. Evolusjonen er enten alvorlig oppskrytt eller så er kjærlighet en vakker ting. Jeg satser på det siste.